Å stemme på en usikker framtid

Jeg har valgt parti på grunn av røykeloven.

Jeg likte den ikke når den kom. Jeg var en av dem som ble forvist ut i kulda på fest, og som med min begrensede luktesans syntes det var forferdelig at det var kroppslukter som nå skulle dominere på utesteder.

I dag tenker jeg at det var et viktig steg for å få færre til å begynne å røyke, og flere til å slutte. Når jeg har vært ute, føler jeg meg mye bedre dagen derpå, og klær og hår blir ikke innrøykt som før.

Det var et politisk grep som var upopulært blant mange, og når jeg ser valgkampen nå, lurer jeg av og til om det er noen som helst som tør å gjøre noe som er upopulært. Det er stor risiko i å gjøre noe nytt, men gevinsten kan være desto større. I dag er det til og med rift om foreldreskapet tilrøykeloven

Klimaspørsmål spiller langsiktige og litt uklare mål opp mot konkrete økonomiske mål her og nå. Det er klart det er risiko dersom vi ser for oss at vi må vri oss fra en type næring, basert på olje, til en annen, mer miljøvennlig. Det er en enda større risiko i å tenke at vi må vri oss fra vekst-økonomi til noe annet. Uansett hva vi ser for oss vil noen være nødt til å gjøre noe annet enn de gjør i dag, det er helt klart. Det er også helt klart at det ikke er en enkel overgangsplan som skal til for å fase folk over på fornybar energi, eller grønnere valg. Det er ikke noen som vet, rett og slett fordi ingen samfunn har kommet på noe som er så genialt at vi bare kan kopiere det.

Dessuten, satser man på å kopiere andre blir man i høyden den beste kopisten. På veien mot fornybarsamfunnet kan vi ikke satse på at politikerne har alle løsningene, vi trenger alle de kreative hodene som kan finne ut, teste ut og bevege andre mot grønnere løsninger.

Liten grønn aksjon med mdg-foldere på urter på busstoppen i Munkegata i dag. Lurte på om jeg skulle ta med meg en økologisk basilikum siden vår kjøkkenhage bare såvidt kom seg forbi spirestadiet i år. Men jeg tok bare et bilde. 

Og det er dette som er grunnen til at jeg skriver dette innlegget, for den faglige begrunnelsen for at forandring fryder, den er som regel retrospektiv. Organisasjonsteorien er full av teorier som er omskrivinger av ordtaket «nød lærer naken kvinne å spinne». Bortsett fra at det da er kortslutta til "hvis kvinne skal lære å spinne er det en forutsetning at hun forstår at hun er naken og at det er skammelig". Det viktigste for å få til endring da er at folk har en «sense of urgency», altså kriseforståelse (Kotter), eller at folk virkelig forstår hvor langt det er mellom målene sine og det de gjør i dag (Argyris og Schön). Alternativet er bittesmå endringer, de du får om ingen gjør noe og man gir folk frihet til å påvirke egen situasjon, uten at de har særlig midler til å få gjort noe annet enn i dag. Det som er midt i mellom, nemlig ønsket forandring basert på glede, glød og begeistring, er dårlig beskrevet.

Jeg har noen ideer om hvordan det skal gjøres ut i fra doktorgradsmaterialet mitt. Likevel tror jeg vi må få med alle på forandring gjennom at vi starter med noen små, upopulære tiltak. Vi har blitt vant til å sortere søpla, og for oss som har flytta, vet vi at man sorterer ulike ting ulike steder. I Trondheim har vi papir, plast og rest i dunker utenfor huset, på Karmøy har vi papir og rest, og en ekstra dunk som før var til mat, men som nå også er rest.

Det må jo være en feil at det har vært sånn lenge. Det fins sikkert mange andre småtiltak som holder oss i ørene og bevisstgjør oss på at det er ting man kan gjøre. Jeg tror nemlig på at vi trenger å bygge opp og holde på endringskompetanse. Det gjør vi gjennom lavrisikotiltak, der samfunnet vårt ikke står og faller på hva vi får til i en enkeltsak. Noen tiltak vil viser seg å ikke være bra nok, sånn som matavfallsdunkene på Karmøy. Men ikke minst, vi klarer ikke som privatpersoner å forandre oss sånn vi vil.

I hagen på Karmøy har vi en kompostdunk vi har vært på kurs for å lære å bruke, men som enda står full med greiner fra forrige eier. Vi prøver å planlegge matinntaket vårt for å redusere det vi må kaste. Men vi er ikke særlig flinke. Vi klarer ikke opprettholde miljøvennlig endringskompetanse sånn på egen hånd.

Jeg tror heller ikke at de fleste tiltak skal være på privatperson-nivå. Det handler heller ikke om avfall, selv om jeg tok eksemplene mine derfra, og har skrevet om det i et innlegg om avvik og avfall. Likevel, vi trenger endringene i smått for å kunne tenke på og takle endringer i det store. Det er et gigantisk eksperiment, og da kan vi ikke overlate alle løsninger til å komme fra den diffuse teknologien.

Jeg tror klimautfordringen er den ene store tingen som gjør at vi på et eller annet tidspunkt må forandre samfunnet vårt radikalt. Derfor vil jeg ha noen på tinget for meg som kompromissløst hamrer løs på den ene saken som har innvirkning på de fleste sakene. Det er derfor jeg stemte på Miljøpartiet De Grønne for flere uker siden. Og det er også derfor, når jeg likevel gikk rundt og snakka med folk på stand, at jeg fant ut at jeg til og med skulle melde meg inn.

For å være med på en sterkt voksende bevegelse. Og for å tenke at litt mindre frihet til å gjøre akkurat det man vil i dag, kan gi oss mye mer frihet til å gjøre det vi vil i framtida.