Positive avvik i papparollen

Av og til tenker jeg at jeg hadde passa mye bedre til å være pappa. Da hadde jeg vært en veldig god pappa, heller enn å være en sånn helt ok mamma. Ikke for den del, barna mine har en helt super pappa. Men nå, og et halvt år framover skal jeg og pappaen dele permisjonen vår, og jeg skal jobbe med doktorgraden min halvparten av tida.

Sliten, kanskje. Men kveldsmat er koselig!

Det er jo ingen hemmelighet at nå som jeg nærmer meg slutten av doktorgraden, så kommer nervene for om jeg kommer til å bli ferdig i tide. Det har vært noen fantastiske år, jeg har hatt det utrolig gøy, lært utrolig mye, og forskeridentiteten har satt seg i ryggmargen som om jeg hadde fått en transplantasjon fra gode folk jeg har lest og jobba med. Du kan si at stresset begynner å etablere seg såvidt, for jeg vet jo ikke at jeg får til alt jeg vil i det året som kommer fram mot levering. Jeg vil si jeg er på god vei, men jeg er avhengig at jeg får til å jobbe godt mens jeg er på jobb for at det skal gå an.



En viktig forutsetning for å jobbe godt er at jeg som mor har sørget for at mine barn er i de beste mulige hender. Og det var når den årvisse "mamma er mamma verst"-debatten begynte å rulle igjen at jeg tenkte at det uansett er så mange måter å feile i mammarollen, eller mer presist: i mammarollen kombinert med alle de andre rollene.

(Fin oppsummering av sommeren hos mammadamen om Mammapolitiet)

Selv har jeg kjent på hvor vanskelig det er å holde stort hus og hage i tillegg til å være mamma, for jeg har tenkt at nå som jeg er hjemme så må jeg jo iallfall få hus og hage til å se ordentlig ut, det rekker jeg jo ellers aldri med jobb. Det har ført til masse stress, og jeg har også følt at jeg har feilet spektakulært innimellom. Og har du en jobb, for ikke å snakke om en karrière, så er det jo ikke et godt utgangspunkt dersom du føler at du heller skulle vært med barna dine for at de skal ha det best mulig.

Og da så jeg at mammarollen og papparollen kan illustrere forskjellen på positive og negative avvik, altså et gjennomgangstema i doktorgraden min.

Vi er mest vant til å tenke på avvik som noe negativt. Målet og standardene er satt fra før, og så får man prøve sitt beste for å nå dem. Det man måles etter, er et ideal. Det vil si at målet er satt så høyt at man ikke skal ha så mye slack for å feile, så det er mer vanlig å få til noe under normen enn over den. Litt sånn er mammarollen. Det fins århundrer av historier om gode mødre, og hva de skal gjøre. I Norge hadde vi i tillegg idealet om den profesjonelle husmoren etter krigen, komplett med husmorvikar og husmorferie, som en støttefunksjon i familien.

(Det skrev jeg om her: Råd for et lykkelig samliv)

Med den moderne mammarollen har du muligheter til å feile uansett hva du prøver på, hvis du ikke lærer deg at andres standarder er akkurat det: andres standarder.

(Og det skrev jeg om her: Livsløgn og balansekunst)

Men det er jo kanskje fordi det er så viktig at man føler for å argumentere for sitt eget valg - om ikke annet sånn at motparten skal forstå ditt synspunkt. Og da er det lett å gå derfra til å kritisere de andre for å ha valgt annerledes, fordi det ikke bidrar til produktiviteten til landet, fordi barna blir stresset av å gå i barnehage, eller fordi pappa ikke er like god til å amme som mamma.

Mammarollen har med seg så mange idealer, så mange man skal leve opp til, mens papparollen er ganske ubesudlet. Det vil si: den moderne mannen i permisjon er en relativt ny oppfinnelse. Nesten uansett hva han gjør, så er det bra. Her kan vi snakke om en mal der positive avvik er langt mer vanlig enn negative. Han som ikke velger å ta ut permisjon i det hele tatt, er ikke et negativt avvik, han er konvensjonell og kan argumentere med at pappaperm er tull. Han som tar pappaperm, har nærmest frie tøyler til å forme papparollen og permisjonstida akkurat slik han vil, han gjør sannsynligvis langt mer enn sin far.

brukte denne illustrasjonen som forskjell på produkt og prosess-mål på innovasjon. Men det passer på mamma og pappa også...

Han har stor mulighet for å prøve og feile og finne ut av ting etterhvert, ut fra et gitt minstemål. Og for pappaene tror jeg ikke det minstemålet er spesielt høyt. Joda, det er jo utfordrende for en mann å være bleieskiftarbeider, det skal jeg ikke si noe på. Men når han takler det er han en god far nesten uansett. Og om han ikke er det, så er det kanskje mammaen sitt ansvar å gripe inn og sørge for at ungene har det bra?