Takk, Leif. En historie om et råttent kjøleskap.

Etter ferien kom jeg og barna mine hjem til et kjøle- og fryseskap som hadde stått uten strøm i så lang tid at stanken tok motet fra meg. Hva jeg kunne få ut av denne opplevelsen faglig sett, eller personlig, var ikke i tankene mine da jeg så og luktet en halv Blåmann fra Skånalisæter Gårdsysteri som hadde fått varmen i seg. Heller ikke da jeg tømte innholdet i fryseboksen ut i vasken fordi det ikke var i fast form lenger. Men da jeg fikk en invitasjon til en konferanse med tema “Authors in practice, practical authorship” hadde jeg allerede omfortolket historien flere ganger, og nå er jeg rett og slett usikker på hva lærdommen i historien er.

Jeg har aldri hatt sansen for hel- og halvråtten fisk, og flytende fiskepinner virker svært effektivt på brekningsrefleksen. Stanken lå over hele leiligheten. Jeg la ut min fortvilelse på facebook, og fikk snart medfølelse og tips – både om vasking og at nytt skap kan dekkes av forsikring. Og om at det eneste som fjerner lukta helt, er å helle over bensin og tenne på.

Galskaperne - ordentlig crazy ones, storydoing på alvor!

Å dele ut ostesmørbrød og låne ut bilen din viser definitivt engasjement i jobben og bør sikkert oppmuntres mange steder. Men skal du vise fram galskap må du strekke deg litt lenger, noe latterliggjøringen av et blogginnlegg av adm. dir Andreas Wabø i Gelmuyden Kiese kan tyde på. 

The Crazy Ones i Gelmuyden Kiese, alle 125 fra husmor og kantinesjef til toppleder identifiserer seg som annerledes, forteller Andreas Wabø om disse gale individene. Men han viser dem fram som som crazy på den litt sprø måten som en innleid prosessleder som sier med all sin pondus at "nå skal vi være ville og gærne altså. De gule lappenes tid er forbi - nå skal vi bruke lilla lapper fordi…"

jepp - helt øverst, der finner du meg

Her jeg sitter i elfenbenstårnet går tiden så sakte at jeg sjelden rekker å snu meg rundt med en gang jeg leser noe som jeg har lyst å kommentere.

 Tiden for å kritisere storydoing er sikkert forbi, så det hopper jeg over. Men jeg undrer meg at det ikke er rom for mer galskap i et arbeidsliv som skal være nyskapende. Det fins godt teoretisk belegg for at kreative avvik kan gi nye løsninger, at kunstgrep kan gi nye perspektiv og at magi gjerne er en viktig del av en nyskapingsprosess. 

Mitt eget favorittbegrep: positive avvik, var egentlig opptatt, både praktisk og akademisk sett, men jeg liker dobbeltheten i det - det understreker at nyskaping gjerne er moralsk problematisk, at ikke alle er enig i at det du definerer deg som annerledes på er så positivt. Eller at din type galskap er så lur å holde på. Du kan iallfall ikke vite det før etterpå. 

I min forskning har jeg mye bedre eksempler på crazy enn GK-sjefen.  Jeg skriver om praksiser som ikke er beskrevet - og iallfall lite beskrevet i arbeidslivet, sannsynligvis fordi folk vil synes det er moralsk problematisk å få betalt for å drive med tant og fjas, eller å framstå som at de gjør det.

Datamaterialet mitt har jeg fra flere års feltarbeid med nyskapende bygdeutviklere, deriblant Galskaperne som jobber etter følgende mantra: 

Kreativ Galskap mot massiv alvor! 

Siden jeg skriver om dem i engelske akademiske artikler, har jeg kalt dem the Crazyators, selv om det i utgangspunktet er uoversettelig. 

Storydoing er egentlig litt det samme som opplevelsesnæring. Da må man  gjøre den samme historien om igjen, gang på gang - å gjøre det som skal til for at du ikke bare får et produkt eller en tjeneste, men en opplevelse som i den grad den blir en historie, er den historien som kunden kan fortelle videre.

De fleste av tingene Galskaperne selger er av storydoer-typen. 

Sytekoppen selges aldri uten historien om kommunens nasjonale sytebane, der de arrangerte landssyterstemne med ulike øvelser. Blant annet syting på bevegelige mål, der politikere ble lånt inn til å springe rundt nede på banen.

De selger også HMS-kurs. For de viktige tingene: Humor, Menneske og Sko. Hvorfor sko? Nja, det er galskap. Dessuten fins det utrolig mange gode ordbilder som kan gi gode diskusjoner, for eksempel om å fylle for store sko eller å kjenne hvor skoen trykker. Det kan være nyttig i mange organisasjoner.

Men der opplevelsesnæring fokuserer veldig på at det er noe som skal gjøres for å utløse merverdi hos en kunde, er galskap, per definisjon, mindre mulig å styre. Mindre mulig å forutsi hvilke ting som er lure. Å gi bort ostesmørbrød som ellers ville blitt kastet, er lurt. Jeg lurer mer på de forsøkene med annerledeshet GK har gjort som ikke var så lurt. De eksemplene må jo også finnes?

Galskaperne er også litt som et pr-byrå, bare i liten skala. De kommer fra ei lita bygd i Rissa kommune. Der har de omdefinert bygdeutvikling slik at de har fått 40-50 flere oppslag i lokal og nasjonal presse enn det forrige bygdeutvalget. Faktisk har de gjort journalister til en ressurs i idéutviklingen. De sparer penger både på foto, og energi på å skrive referat ved å invitere journalister til idemyldringer. Da slår de to fluer i en smekk. De får omtale, men de får også silt ut hvilke ideer det var verdt å feste seg ved for journalisten.

På den måten har de også forpliktet seg til å gjøre galskapen de har funnet på. Det har vært mer eller mindre vellykket. Iallfall mer eller mindre produktivt, og mer eller mindre lønnsomt. Alt de gjør kan imidlertid bli til historier som de tar med seg videre til inspirasjon for dem som vil høre på dem eller jobbe med dem.

De har for eksempel invitert folk med på konkurranse i attføring med trillebår. Rakfisklaget tok fisk over gress med stor presisjon. De tok norgesrekorden i kø på butikken, de har solgt dragvatn og drevet med damemagnetisering. De stilte ut en burugle. 

Nå planlegger de polferd på ski,  over Nord-Årlotten til vinmonoPolet. Det har gått tregt siden de har måtte lære seg smøreteknikk for bart føre.

http://galskaperne.no/treningsleir-polferd/

 Men dette kan man ikke gjøre i en vanlig bedrift. Eller er det bare at det ikke passer for publisering? Når til og med det å strekke seg en del lenger enn forventa blir framstilt som galskap, lurer jeg litt på hva som hindrer folk i vanlige jobber å gjøre det samme. Kanskje de gjør det, men ikke vil framstå med det utad?

Vi kan jo tenke oss at en del humor er såpass lokal at det ikke fenger utenfor. Eller at det er samlingen av veldig mange små ting som gjør at man identifiserer seg som annerledes. Og at det blir litt rart å flagge som særegent. 

Er det for snevert rom i din organisasjon til å gjøre krumspring, eller vil dere bare ikke fortelle om det?

En god dag på jobben eller paradoks som kime til endring

Jeg skal si deg et motsetningsforhold som ikke kan løses, for det har jeg jobba med i flere år nå: positive avvik. Organisasjonsteoretikere liker paradokser og dilemmaer, men altfor ofte blir de fristet til å løse dem. Det blir for enkelt.

Vi må heller trene oss på å stå i det ubehaget det er å ikke vite alt, ikke kunne alt, mens vi fremdeles er nødt til å handle. Motsetningene kommer ikke til å vise seg før du har gjort litt mer, vært med litt lenger. Eller ikke.

Jeg heiser den hvite servietten - bonustur er gøy!

Handling fører til holdning¹. Ikke nødvendigvis motsatt - det har jeg fått kjenne på kroppen i helga. Ja, for hvor ellers er det man skal kjenne ting?

Dette blogginnlegget er en russisk dokke. Se om du følger med på lagene mine, innerst er det en hvit serviett.

Jeg var sammen med Appex, jobben til min kjære Eivind, på bonustur til København. Lørdag var vi på Wallmans salonger. En kabaret-forestilling der man sitter ved bord med hvite duker og tøyservietter og så på dansere og sangere som gjorde medleyer av kjente artister innen mange sjangere. Det var litt som musikalen Cabaret, og reklamert slik også. Når virkeligheten butter litt imot, eller noe virkelig trengs å feires, - Wallmans er for alle. I motsetning til musikalen var vi der bare en kveld, det var ikke Tyskland på 30-tallet på utsiden. Et av numrene var til og med CABBAret - tyske kostymer møter svenske sanger.

Idéarbeid, positive avvik og en humørbonde.

Er det et lykkelig sammentreff eller en god sammenhengskompetanse som skal til for at to ting som er nær hverandre i tid eller rom får lov til å spille opp hverandre? Dette er historien om hvordan to hendelser lå så nær hverandre i tid at det gav tematikk til doktorgraden min.

Hendelse en:
Hva er det som gjør at bedrifter lykkes ualminnelig godt? Hva betyr det å være kreativ når resultatene må være gode gang etter gang etter gang?

Det er spørsmål som kommer opp og diskuteres når man snakker om idéarbeid - arbeid der det å komme opp med og utvikle ideer er viktig. Den som snakker om det er Arne Carlsen, og han var prosjektleder for et  forskningsprosjekt med samme navn - Idea Work. Det prosjektet inspirerte på sett og vis doktorgraden min. Nå har de kommet ut med bok, og Arne Carlsen kommer til Otium sanserom for å holde seminar i juni, og jeg sitter i Vedavågen og er opptatt med Vegard og lager ikke så mye nytt. Men da kan jeg jo mimre litt og fortelle deg hvordan det hele starta for min del.

Det var vår. Det var 2008, og det var en kveld jeg satt på flyplassen i Bergen og venta på et fly som var forsinka (de var ofte det den våren), og skulle hjem til Trondheim. Jeg var omreisende forsker på regional utvikling, og hadde etterhvert opparbeida meg en kompetanse på de snodigste prosjektene. Jeg jobba med flygende IFO-er og det å lage en reiselivsforening på Sotra, jeg jobba med Fiaskomuseet i Hemne, og nesten alt foregikk samtidig. Og der, mens jeg satt på flyplassen, leste jeg prosjektbeskrivelsen til Idea Work, som var et prosjekt der mine kolleger i Oslo skulle jobbe sammen med noen av landets mest kreative bedrifter, slik som Snøhetta og Statoil, for å finne ut hva de gjør for å lykkes.

Livet mitt var jobben på den tida, og jeg leste det for å holde meg oppdatert. Ikke visste jeg at jeg skulle møte det begrepet som jeg ble slått i bakken av da, og som har fulgt meg siden. Der, midt inne i en setning med mange flere ledd sto det at man skulle "oppmuntre positive avvik". Det slo meg umiddelbart som et fornuftig konsept som sier noe om motsetningene i nyskaping. Det skulle vise seg at jeg definerte det annerledes enn de som hadde inspirert Carlsen og co., men det tok det så lang tid før jeg fant ut at jeg allerede hadde tatt fullt eierskap til begrepet.

Jeg syns det var kjempemorsomt, faktisk, og tenkte at det doktorgradsstipendet som fulgte med det prosjektet, den ville jeg ha. Men hva skulle min vinkling være? Hva var det jeg ville skrive om?


Hendelse to:
Det er dagen etter hendelse en. Jeg var på vei ut til Frøya, på samling for optimistbygdene i Sør-Trøndelag. (Ja, du skjønner at jeg hadde alle de rare og morsomme prosjektene?). Jeg kom til å komme litt for seint, og i det jeg gikk av båten og skulle ombord i bussen så jeg en snodig skrue. Han var litt stor, hadde en diger, litt uformelig fleecejakke på seg. Men det viktigste med den jakken var ryggen. Over hele ryggen, i store bokstaver, stod det skrevet "OPPMUNTRINGSTILSYNET". Jaha, tenkte jeg - kan dette ha en sammenheng med optimistbygdene, kanskje? Jeg gikk bort til mannen og sa: "Jeg lurer på om du skal det samme stedet jeg skal?". "Nja", sier han, "jeg skal ut og se etter om det fins noen humøravvik på Frøya". Det viste seg at jeg hadde rett mann. Han het Geir Styve og holdt foredrag om hvordan man setter igang med det man har, der man er.

Geir Styve fortalte om sitt liv på Hjelmås, om å starte forretning med (for omverdenen) litt usannsynlig utgangspunkt. Han har en gård som er så liten at 99% av brukene i den størrelsen har lagt inn årene. Han ville leve av jorda si, og det skulle det masse prøving, feiling, og noen tilfeldigheter til at han begynte som humørbonde, med håndtam villsau, bekjemping av bygdedyr og oppretting av bygdedyrreservat og klassifisering av mennesker etter humørbondologiens lover. En mann som hadde lyktes, og som også lyktes som formidler av ideene sine i etterkant. Han hadde også skrevet boka "Båten blir til mens du ror", en slags "Ona Fyr" for småbedrifter - og den fikk jeg med meg.

Men den koblinga mellom humøravvik og positive avvik, og det å få de to til å henge sammen, det tente meg virkelig den gangen, og med prosjektforslag i den ene hånda og humørbondens bok i den andre hånda skrev jeg prosjektforslag til et doktorgradsløp om positive avvik i utvikling. Som navnet på bloggen her tilsier har begrepet fulgt med meg. Det er også fordi det ikke bare er meg som tenner på det, det kommuniserer ganske godt også.

Jeg søkte på stipendet om å bli en del av Idea Work-prosjektet til Arne Carlsen. Jeg var på intervju. Jeg fikk den ikke. Heldigvis slengte jeg også inn en søknad til NTNU sitt nyoppstarta prosjekt om opplevelsesnæring, og med noen få endringer passa det som hånd i hanske inn i deres planer.


Så sånn gikk det til, mine venner, at to hendelser kom så nær hverandre i tid at de fikk spille opp hverandre, og fikk forandre livet mitt iallfall.

Nå er det igjen sammenfall mellom humørbondens aktivitet og Arne Carlsens.

Idea Work-prosjektet er ferdig nå, og har blitt til en veldig flott bok, som selvfølgelig heter "Idea Work"

Jeg kjenner meg helt igjen, for jeg har jo utveksla litt med Idea Work-gjengen underveis. Men ikke så mye som jeg skulle ønske, jeg sliter fremdeles med det at livet har for få timer i et døgn.

Derfor skulle jeg gjerne brukt dagen 19. juni til å være sammen med Arne Carlsen når han forteller mer om funnene sine. Han er en god foredragsholder og prosessleder, i tillegg til å være en god forsker. Du kan fremdeles melde deg på kurset.

Geir Styve har jeg brukt mye tid på. Både sammen med ham, og sammen med det datamaterialet jeg har til å skrive doktorgrad om. Han kan du også møte om ikke så lenge, for han feirer ti år med å gi bort gratis foredrag, og det er mulighet til å gi en god begrunnelse med å gi bort foredrag - kanksje akkurat til deg? Sjekk ut facebook-sida hans: http://www.facebook.com/Humorbonden?fref=ts

Ja, jeg vet at jeg er inhabil - men nå vet du to ting som jeg savner ved å være i fødselspermisjon. Men du kan gå. Meld deg på!

Nå!

Å tenke gjennom ting: lettantennelige sosiale antenner

"Når får du tid til å tenke?" spurte jeg i forrige blogginnlegg. Jeg hevder at det gjerne kan være mens man gjør noe som er perifert relatert til det man skal holde på med, og gjerne mens man jobber med noe fysisk. Den store sorgen med idéutvikling på skjerm, slik som kunnskapsarbeidere ofte driver med, er at den fysiske produksjonen av tekst tar altfor liten tid til at man rekker å tenke alt mens man skriver, så derfor kan det godt hende at man skriver seg tom og trenger å utvikle ideene videre, mens alt som dukker opp på skjermen ser helt håpløst ut. 

Hvis man jobber med tekst, blir man godt trent i å vurdere kvaliteten på teksten. Og det er bare å innse det - de fleste av oss er ikke i stand til å produsere en fantastisk tekst på første forsøk. Ideene trenger modningstid slik at man skal klare å lage de riktige koblingene. Jeg skapte meg det gjennom å lage meg en problemstilling som jeg ville la modne gjennom et fysisk prosjekt. 

Utgangspunktet mitt var to ideer til Ane som vil videreutvikle sin produksjon av sosiale antenner til et sosialt antennemakeri med et større tilbud.

Næringslivet som kunde - opplevelser med bestemt formål

Dette var tittelen på foredraget jeg holdt på konferanse i dag. Det var NTNU sin satsing på opplevelsesnæring som arrangerte, og formålet var vel å fortelle hva universitetet driver med under overskrifta opplevelser. Den satsinga gav meg stipendet mitt, og gjennom den aksepterte Reidar Almås og Kathrine Skretting doktorgradsprosjektet mitt for fire år siden. 

I dag skulle jeg presentere ting jeg er opptatt av. Jeg syns jo at de mest interessante bestillerne av opplevelser er bedrifter, for da må bedriftene som regel ha en baktanke med det de gjør. Det kan være at de vil bedre arbeidsmiljøet, samarbeidsevnene, dannelsen eller bare stoltheten de ansatte har av å jobbe et sted som bryr seg om de ansatte.

Mind the gaps i Norges beste reiselivsbedrift

I går kveld vant et medlem i Livsverkene reiselivsprisen til Innovasjon Norge, i konkurranse med 14000 andre bedrifter. Det er den økosertifiserte Geilobedriften Høve Støtt. Per-Arne Tuftin, reiselivsdirektør i Innovasjon Norge sier at "Høve Støtt satser på kortreiste opplevelser og er svært kreative når det kommer til å skape uforglemmelige og bærekraftige opplevelser i høyfjellet. De er et godt eksempel på en innovativ opplevelsesprodusent."

Og i juryens begrunnelse står det at de får prisen blant annet fordi de inspirerer næringsliv rundt omkring i hele landet til å lage bedre opplevelser. Jeg vil også benytte sjansen til å gi litt skryt til Pål K. Medhus fordi han ikke bare driver opplevelsesbasert næring, men også inspirerer til forskningsbasert, opplevelsesbasert læring. Pål er nemlig sertifisert av Pine and Gilmore, de to guruene som introduserte begrepet opplevelsesøkonomi som nå har blitt et av de store moteordene i norsk næringslivssatsing. Den gangen jeg leverte prosjektsøknad til doktorgrad (i 2008), var opplevelsesnæring et satsingsområde både innen regional utvikling og landbruksbasert næringsutvikling, og Innovasjon Norge hadde et satsingsfelt på det. Og for meg var det relevant fordi NTNU hadde fått midler til en satsing innen opplevelsesnæring, og nå er det den satsinga som betaler lønna mi.

Opplevelser gir læring, god læring er en opplevelse?

Som del av NTNU sin satsing på opplevelsesnæring brenner jeg for at vi skal fylle begrepet med innhold slik at det også blir en satsing i samfunnet. Reklame og forretningsutvikling har vært viktigste arena for begrepet opplevelsesnæring, og da kan innpakkingen virke viktigere enn innholdet. Det er nok bare fordi de mangler godt språk for å snakke om innhold, og få andre har vært på banen.

Ett friskt bidrag kom fra Ann Siri Hegseth Garberg på Sverresborg Folkemuseum i en glitrende kronikk i Adressa 26. oktober: Museer og livslang læring. Hun skriver at det er for lite kjent hvilken læring publikum sitter igjen med etter et besøk, også hva de er ute etter. Med en ganske smart oppdeling i formell, ikke-formell og uformell læring viser hun at det er mange slags læring. De to siste befinner seg konseptmessig ganske nær opplevelsesnæring. Hun bruker ikke begrepet, men det er ingen grunn til at man ikke skal tenke strategisk om læring i næring.

Formell burde de fleste kjenne til. Du tar eksamen, eller får et kursbevis hvor det står at du har deltatt - kanskje er det så fint at det kan henges på veggen. Det er selvutviklende og en opplevelse å gå på kurs og ta fag, men det er en egen sjanger, jeg holder den utenfor akkurat nå.

Det ikke-formelle er seminarer, foredrag og iscenesatte læringsopplevelser. Hegseth Garberg skriver at de har mange slike, med ulike målgrupper som seniorer og unge i ulike aldre. Her kunne man sikkert også inkludert ekstremsport-opplevelser, guida turer og andre ting som er midt i blinken for opplevelsesnæring. For å kunne sette pris på det man blir servert, eller få lov til, i sammenheng med sikkerhetsforanstaltninger på opplevelser må man kunne noen grunnregler.

Et eksempel er opplevelser på Svalbard. Skal man bevege seg utenfor Longyearbyen må man enten ha med guide eller ha kurs slik at man kan bære våpen, ifall isbjørner dukker opp. Dermed gjør det at alle naturopplevelser vil være organisert dersom du er besøkende uten lokalkjente. Den betalte guiden er en sikkerhetsansvarlig som passer på at man ikke blir spist av bjørn eller går seg bort, man får servert lokal historie og kunnskap i tillegg og forventer det.

Det siste er de uformelle: det man lærer fordi man snakker med noen som kan, leser en plakett eller at man jobber sammen som frivillige. Dette siste er det man i opplevelsessammenheng gjerne mener er noe bonusaktiv over: at guiden er så dyktig at han forteller noe bare til deg, eller at du har tilgang på kompetanse og muligheter som andre ikke har. Dette var jeg innom i forrige innlegg: Det handler det om å sette kunden i mild ubalanse med å gi bort noe han aldri ville ha betalt for. Likevel oppleves det som dypt verdifullt, kanskje nettopp fordi verdien ikke kan omsettes i penger.

Jeg så noe av dette når jeg skrev hovedfagsoppgave om forhold mellom vestlige menn og thailandske kvinner som møttes i ferieparadiset Phuket i Thailand. Der var det tilgjengelig opplevelser som la til rette for den vestlige besøkende, restauranter som solgte thailandsk mat for vestlige smaksløker, danseshow, tempelbesøk og andre spektakulære opplevelser. Men de som ble venner med såkalte barjenter løftet ikke fram de tilrettelagte opplevelsene som høydepunktet ved besøket i Thailand. For mange var det besøket i Noodle Alley, en smal liten gatestripe med inngang som var umulig å få øye på om du ikke visste at var der.

I Noodle Alley var det en rekke av sikkert 20 gaterestauranter på den ene sida, på den andre sida var det bord og stoler. Man satt seg ned på ett bord, og bestilte drikke fra ett sted,   grillmat fra et annet, stekte nudler fra et tredje, sjømat fra et fjerde. Her beveget man seg som vestlig inn i ukjent territorium, og man var nødt til å ha med en lokalkjent person for å forklare hvordan det fungerte, for å oversette skiltene over bodene, og for å komme med tilpasninger til vestlig gane som for eksempel at den friskpresset fruktjuicen bør være uten salt dersom du ikke er vant til denslags.

Her ville man raskt komme til kort uten lokal kompetanse, fra kjennskap til at stedet finnes til hvordan man skal te seg der. Opplevelsen med å gå i Noodle Alley kan dermed forstås som en uformell læring. Fordi det opplevdes så spesielt og eksklusivt ble det et høydepunkt som langt overgikk den komforten man betaler for. For mange menn var den omsorgen de opplevde fra sine nye venner et element i å forme lokalbefolkning fra pappfigurer til hele mennesker. Det var det lett å forelske seg både i stedet og i jenta. Kvinnene visste dette, og yndet å ta med menn på ting som gjorde at de fikk et forhold til Thailand - en strategisk bruk av lokal kompetanse.

Det samme mener jeg å se nå, i mitt phd-arbeide om positive avvik. Godt betalte foredragsholdere som humørbonden Geir Styve og Livsgnistrer Tom Åge Myhren tar seg tid til å sette seg inn i den situasjonen de møter lokalt, og løfter fram lokale initiativ der de kan. De oppleves som nedpå, ekte og engasjerte. Kanskje kan man kalle det at de blir igjen og prater etter foredraget som en del av en uformell læring, og at det å gi ekstra tid egentlig er en strategisk tilrettelegging?

Det er også spennende å se at det at museene - gode gamle kunnskapsinstitusjoner - er involvert i en vending mot opplevelsessamfunnet. Jeg håper at slike satsinger som Sverresborg folkemuseum er med på, kan fylle både begrepet opplevelsesnæring og næringa selv med mer innhold. Foreløpig er vi langt unna at vi kan enes om hvilke begreper vi skal bruke, og da er det bra med et stort mangfold man kan la seg inspirere av.