En god dag på jobben eller paradoks som kime til endring

Jeg skal si deg et motsetningsforhold som ikke kan løses, for det har jeg jobba med i flere år nå: positive avvik. Organisasjonsteoretikere liker paradokser og dilemmaer, men altfor ofte blir de fristet til å løse dem. Det blir for enkelt.

Vi må heller trene oss på å stå i det ubehaget det er å ikke vite alt, ikke kunne alt, mens vi fremdeles er nødt til å handle. Motsetningene kommer ikke til å vise seg før du har gjort litt mer, vært med litt lenger. Eller ikke.

Du kan ikke definere deg ut av den iboende motsetningen som ligger i positive avvik. Det noen syns er positivt, er nemlig et avvik for andre. En endring som er uønsket (av noen) er alltid et avvik, uavhengig av om noen samfunnsforskere har sett at det er godt. Dessuten er det ikke alltid før etterpå at man kan konkludere hvilke avvik som fikk vokse seg gode og store og tok over verden, og hvilke som alle burde skjønt ikke hadde livets rett. 

Ja, akkurat, der har du problemet. Gitt nok tid og passelig med innsats vil det vise seg hva det var som var verdt å satse på. Men hvor mye er nok og passelig? Nok og passelig er virkelig udefinerbare størrelser som man er nødt til å vurdere fra sak til sak. Med så mye informasjon man har tilgjengelig. Det er selvfølgelig alltid for lite for å kunne vurdere helt sikkert. Det er bare ikke entydig.

Og entydig er noe man elsker i organisasjoner. Det forveksles med presis. Det kan være like presist å si noe med flertydig mening. Som bildet under her: Magrittes "Bildenes bedrageri". På en lys bakgrunn, som minner om de tavlene med planter som biologene viser fram, er det sirlig skrevet at "Det her er ikke en pipe". Magritte var opptatt av paradokset "det her" hele livet. "Det her" viser jo alltid til noe annet enn "det her". 

Og istedet for å si at du kan bli lurt av bilder, slik han sier i tittelen, sier bildet det mer effektivt. Avbildningen av pipen er ikke en pipe. Organisasjonskartet er ikke organisasjonen. Flytskjemaet er ikke prosessen. Og likevel er vi nødt til å forholde oss til det som om det var det. For vi kan jo ikke gå rundt og ikke forholde oss til avbildninger som bilder av det de avbilder. 

Ser du, det blir rotete med en gang jeg skal prøve å si hva det handler om i ord. Det er ikke presist hvis vi også skal ha det entydig. Men det er et presist bilde. 

I dag har jeg hatt foredrag om doktorgraden min: om hva som ligger i positive avvik som utviklingsvei. Det var på Otium Sanserom, et hus med alternative møterom som jeg har sansen for. 

Da var bildenes bedrageri det første jeg viste fram. For det er av samme ulla, begrepet positive avvik. Det gir motstand, du stopper opp litt: går det an med et avvik som ikke er negativt? Hvem bestemmer om det er et avvik og om det er positivt?

Det svinger litt, tenker jeg, gir litt resonans. Noe man ikke får når man tenker rent instrumentelt og prøver å løse paradoksene med et litt større perspektiv eller inndeling i tidssoner. Hvis du ikke takler flertydighet forsvinner en god del av det som er spennende.

På Otium hadde jeg et lite, men engasjert, publikum som stilte gode spørsmål. Jeg kunne bare prate med dem, og ikke tenke på at jeg skulle gi dem en forrykende forestilling. Og det funka helt greit.

Etterpå spiste vi lunsj, og det var ingen som hadde behov for å si at det var en fin framføring. Det skjønte jeg av konteksten. Praten gikk løst og ledig om tema direkte inspirert av foredraget. Flere sa at de ville ta med seg noen av poengene mine hjem. Jeg ble til og med spurt om å dele min pris-vinnende artikkel om selvlært dysleksi. 

Bedre blir det ikke. 

Artikkelen min ligger ute på nett her forresten: http://www.egosnet.org/egos/about_egos/thats_interesting_award

(Tusen takk til Kirsti Jensen, som brukte bildenes bedrageri på Forsker Grand Prix som illustrasjon)