Hvorfor er sosiale antenner utmerket for å utvikle positive avvik? Og hva har det med avfall å gjøre?

Dette er det tredje blogginnlegget i rekken om sosiale antenner. Først gav jeg meg selv utfordringen som er overskrifta på dette innlegget, og så viste jeg fram hvordan jeg fikk tenkt gjennom ting ved å lage en lettantennelig sosial antenne. Nå skal jeg gi svaret jeg har grublet meg fram til: 

Sosiale antenner er viktig fordi de kan symbolisere det skjønnet som må utvises hvis man skal kunne utvikle positive avvik. 

Dette bygger på noen antagelser. 

1. Standardisering av ønskede resultater fører til at man utelukker helt brukbare ting og mennesker bare fordi de krever litt individuell tilpasning.

2. Det betyr likevel ikke at alle avvik er positive. Det må utforskes i hvert enkelt tilfelle, og det går etter heuristikk, altså tommelfinger-regler, heller enn fast bestemte standarder.

Kopierer du oppskriften eller har du lært å tenke selv?

Geir Styve, humørbonden, er en mann som viser vei ved å lese seg opp på det som fins av kunnskap, og som etterpå tilpasser det til lokale forhold. Han har skapt oppmuntringstilsynet og humørbondologien, for ikke å snakke om bygdedyr-reservatet, som et svar på utfordringer han har møtt ved å være gründer i en tradisjonsnæring og frontfigur i et bygdesamfunn. Han viser at det går an å tenke annerledes enn flertallet, og likevel engasjere seg i de samme temaene. Dette blogginnlegget er dedikert til ham som en liten oppmuntring. 

Jeg har to inspirasjonskilder i dag - som henger sammen, naturligvis, når man har lært å tenke sånn. Den ene, om matematikk som en måte å tenke på, blir jeg nødt til å komme tilbake til. Her peker forfatterne på av de største problemene i norsk skole: nemlig at det er greit at folk unnskylder manglende mattekunnskaper med manglende evner heller enn mangler ved måten undervisninga foregår på.

Prokrastiner nå! Ikke fall for fristelsen til å utsette det.

Slagordet er fra Ellen DeGeneres sitt stand-up-show «Here and Now». Hennes påstand er at prokrastinering- aktiv utsettelse på norsk- er en forsvarsmekanisme. Aktiv utsettelse er en løsning når man er overvunnet av alt man har å gjøre. Kroppen blir ikke med på det når vi mener at vi skal gjennomføre massevis av bragder for å kunne slappe av på et ubestemt tidspunkt – seinere. Kroppen sier stilltiende «nei, det tror jeg ikke på». Vi vet bare at vi har her og nå, så det er nå vi kan fortape oss inn i nysgjerrigheten, rutinen, gleden over å bare være til stede.

Problemet kommer når tankene hele tida sirkler rundt det vi burde ha gjort. Da fører utsettelsen til dårlig samvittighet og depresjon, som ikke er noe å trakte etter. Jeg kjenner jeg er umiddelbart enig med Ellen: vi burde la oss få tid til å surre litt, og bare være, hengi oss til øyeblikket - uten at det skal gå utover helsa. Jeg anbefaler å bruke tida til å se iallfall begynnelsen og slutten av showet hennes, og så skal jeg forklare hvordan vi kan bruke forskning til å støtte opp under påstanden hennes.