Dette innlegget er egentlig en fotnote til det forrige innlegget mitt om tulleforskning. Eller en kommentar som ble altfor lang etter at jeg fikk følgende spørsmål på Facebook:
Hva er forskjellen på tulleforskning,
tøyseforskning og klassisk bullshit?
Tulleforskning er
mitt eget begrep: altså livsvisdom eller hverdagsvisdom forkledd som forskning
- og er dermed både en parodi på forskning, samt modeller man kan velge å
forholde seg til som sanne. De viser til en mulighet gjennom å bli formulert,
på samme måter som vitser viser til en alternativ virkelighet som i punchlinen
blir avkreftet. På engelsk har jeg valgt å kalle det mock research, som er et
bedre begrep, fordi det både kan henvise til mock exams, som tilsvarer
tentamen, altså en prøveeksamen, og fordi det spiller på mockery, altså spott.
Den dobbeltbetydningen har jeg ikke klart å få inn på norsk.
 |
| Det fins mye bedre bilder av bullshit enn av tulleforskning.* |
Tøyseforskning vet
jeg ikke hva er. På meg virker det som om tøys er mer useriøst enn tull, men
jeg undres om ikke samlebetegnelsen tulle- og tøyseforskning høres ut som noe
veldig morsomt som helst foregår på nachspiel. Som stipendiater er vi faktisk
betalt for å ta nachspieldiskusjonen i arbeidstida, og kanskje er sånne
tankeeksperimenter, altså forut for, eller utenfor rigorøs datainnsamling og
analyse den type tulle- og tøyseforskning.
Bullshit er utsagn
som egentlig ikke sier noe, men er sagt i hensikt å gagne den som sier dem. On
Bullshit av Frankfurt er et veldig bra bidrag fra filosofien.
Innen kvalitativ
forskning, sier David Silverman, kan forskning der forskningen skaper sine egne
data være aktuell. F. eks samlinger av folks meninger, følelser eller andre
ting som egentlig ikke sier noe. Eller noe som folk ikke har tenkt på, men som de
gjør seg opp en mening, følelse eller lignende når de blir spurt. Han sier at
både en stor del av intervjutradisjonen og mye postmodernistisk forskning i
realiteten produserer bullshit. Som pragmatiker er jeg enig i mye av det han
sier.
Definert på denne
måten er tulleforskning utsagn som kan være verdifulle for å skape grunnlag for
forståelse og dermed handling. Det kommuniserer lett til folk.
Tulleforskning og
tulle- og tøyseforskning er verdifullt fordi det kan være opplæring i det
Gregory Bateson kaller "loose thinking", eller løs tenking, som er en
viktig del av forskning. Det er selve utforskingsfasen der man leker seg med
ulike begreper og sammenhenger, uten at man påberoper seg at det er sant på
noen som helst måte. For å bli den type forskning som jeg driver med må man
foreta et troshopp (leap of faith) og anta at det er sant. Deretter må man
etter beste evne analysere det som om det var sant. Da bruker vi strikt tenking
og tester sammenligningene og antagelsene våre - og holder det vann, så er det
det beste vi får til, det nærmeste sant vi har.
Uten den løse
tenkingen klarer ingen kvalitativ forskning å si noe særlig nytt.
Jeg lurer på om
bullshit noen ganger kan være tankespinn som aspirerer til å være
tulleforskning, men siden det er obskurt hvorvidt dette er forskning eller
ikke, tror jeg at det er en omvei. Men jeg er litt usikker. Hva tror du?
Disse tre skiller
seg fra min egen forskning. For mine egne data prøver jeg å holde meg til ting
der jeg bruker en sammenstilling av feltarbeid (deltagende observasjon),
intervjuer og dokumentanalyse. Med den trianguleringen satser jeg på at dataene
mine er så rike at de finnes der ute og jeg ikke har lagd dem selv. Så ligger
jo jobben i å analysere dataene, og der har du en veksling mellom løs og strikt
tenking som gjør at dataene kommuniserer bedre, og blir mer stringente.
* Skulpturen “What You see Might Not Be Real,” av Chen Wenling - Kommentar på finanskrisa utstilt første gang 2009.
Tulleforskning og tøyseforskning er en kontekstbundet størrelse, som medfører at vi ikke kan løsrive disse begrepene fra en språklig ramme. Her skal man også nevne at det er avgjørende hvorvidt man skal anvende kulturbegrepet; skjønt det ikke kan sies implisitt at det utvidede kulturbegrepet får anvendelse i forhold til begrepsdannelsen - her må vi fokusere på det rent linguistiske perspektivet. Jeg tror ikke det holder å begrense tulleforskning til å bli en del av en klassisk hermeneutisk modell - for i noen land, f.eks USA, utgjør tulleforskning en betydelig del av brutto nasjonalprodukt. Man må heller se tulleforskning som en del av styringsmodeller og politisk hestehandel - der man ikke tør å ta ansvar for et vanskelig valg, får man tulleforskere til å levere tulleresultater som peker omtrent i den retningen man ønsker. Dette er jo et velkjent tema i forhold til såkalt merkantil forskning og forskningens uavhengighet. Tøyseforskning derimot - er forskning på tøys. Her er tøys løsrevet fra forskersubjektet, og forskersamfunnets intersubjektivitet kan få en svært positiv synergieffekt - ikke bare i dannelsen av hypoteser eller styrking av kritisk tenkning i forhold til egen praksis, men også stimulere de rent estetiske aspektene ved forskningen. For å forenkle dette: man kan anvende tøyseforskningsmetoder på tulleforskning, og ende opp med samme resultat. Det er forskningsobjektet som er det sentrale - hva er det egentlig vi forsker på, og hvorfor? Det er dette vi som forskersubjekter må forholde oss til - hvis ikke blir vi fanget av vår egen begrepsbruk.
SvarSlettWow, jeg er imponert! Du skriver jo flytende bullshit! Og såvidt jeg kan se stemmer det ganske godt at bullshit er flytende med den historien som David Silverman deler om faktisk bullshit på s. 126 i "A Very Short, Fairly Interesting and Reasonably Cheap Book about Qualitative Research"
Slett