Du lager de beste historiene selv - og det er et godt ledergrep!

-->

I dag har jeg vært på Leder og HR-dagen for første gang. Det er en årlig tilstelning av Næringsforeningen Haugalandet. En ganske intim konferanse. Du kommer inn klokka åtte om morgenen med litt mys i øynene, - og der er scenen like stor som den store Haugalandskonferansen, men med runde bord og hvite duker og nydelig lyssetting.

Jeg er lettantennelig i sånne sammenhenger. En gang slutta jeg i jobben fordi jeg var på et bra foredrag, og jeg er fremdeles en hund etter god formidling av mer eller mindre kjente tema. Det gode foredraget liver opp gamle sannheter og selvfølgeligheter, og på sitt beste kan det minne oss på de viktige tingene i livet og i arbeidslivet, og gjøre litt mer for at vi skal gjøre litt mer av dem når vi kommer hjem.

Til forskjell fra forskning på naturvitenskapelige fenomener, er jo ledelse en sånn ting som ikke kan sies en gang, og så funker det sånn for alltid. Sist jeg sjekka, jobba de fleste ledere med folk, og folk trenger å bli minnet på hva som er viktig en gang i blant. Pål Molander fra Stami sa, som et ekko fra sist jeg jobba som forsker på kunnskapsarbeid, at å jobbe med arbeidsmiljø er å jobbe med Norges gull. Du kan sette store krav til selvstendige arbeidere, og de løser oppgavene. La folk få bidra i bedriften for å bedre arbeidsmiljø, ikke invester mer i kake på fredag. 

Men det var ikke han som tok kaka - etterpå fikk jeg bakoversveis av ei drivende dyktig dame. Linda Eide, folkens, med sitt foredrag om meirfiksjon, kunne vært en oppsummering på det jeg har skrevet på etter jeg bytta jobb. Avhandlingen min handler om hvordan opplevelser som foredrag kan bidra i jobb. Meirfiksjon, Linda sitt eget uttykk, handler om hvordan fortellinger gjør at folk forestiller seg noe i hodet som ikke er sagt, men som gjør historien sterkere. Ved å inkludere sammenhenger og det vi i antropologien kaller tjukke data, tillater vi at folk lager sine egne bilder og fortellinger ut i fra hvem de er og hva de har i bagasjen fra før av.

Som arbeidstagere i norske bedrifter har vi mye av det samme i bagasjen. Linda Eide sitt forslag er å ikke la seg fortrylle av trend-ordene, og heller bruke så enkle ord som mulig for å gi folk mulighet til å lage sine egne bilder i hodet. Vi trenger ikke å snakke om å levere på aktiviteter, kommunen trenger ikke si at de leverer tjenester når de driver sjukehjem, vi trenger ikke si at vi skal nedskrive verdien i en balanse - med mindre vi ikke vil at folk skal forestille seg noen ting som helst.

Det offisielle, byråkratiske ledelsesspråket er ofte godt til å høres kunnskapsrikt ut. Det er ikke så godt til å lage bilder i hodet på folk som beveger, blir oppfatta - huska og så kan bidra til forandring. Der er det en vanskelig balansegang. Linda Eide har autoriteten til å si ting enkelt og nydelig, mens en leder må bevege folk med en blanding av autoritet og enkelthet. Men man trenger ikke gjøre det mer innviklet enn det er. Hvis du mener at folk blir i jobben fordi de setter pris på arbeidet, ikke si at indre motivasjon gir mindre turnoverintensjon. Det kunnskapsrike språket er glatt og sklir unna som såpestykket i badekaret, høres kanskje smart ut, men skaper liten interesse.

Hennes råd er at man må snakke som om det står noe på spill - og her skal jeg bruke hennes eksempel. På den ene siden viste hun Bergen kommune sin oppfordring i en helsides annonse til sine innbyggere: "TENK PÅ LUFTEN - LA BILEN STÅ" - etterfulgt av en rekke fine og konkrete forslag til hva som kan gjøres. Annonsen er det umulig å være uenig i, men den treffer ikke noe i deg - du skulle sikkert latt bilen stå, men det passer ikke helt. 

Som en motsetning viste hun hvordan amerikanske myndigheter reklamerte for samkjøring for å spare bensin under andre verdenskrig. De sparte ikke på antydningen om at det har store konsekvenser for deg som menneske om du ikke føyer deg etter forslaget:  

Dette er kommunikasjon som fenger - som inspirerer deg til å lage din egen fortsettelse av historien med sterke virkemidler. Linda fortsetter, og forteller om hvordan man kommuniserer godt med å bruke virkemidler som setter igang fantasien til tilhørerne. Dette stemmer helt overens med mine egne funn, men jeg bruker et annet ord enn meirfiksjon. Jeg skriver en avhandling på akademisk engelsk der jeg bruker ord for å argumentere, ikke inspirere. I mitt språk sier jeg at historiene må ha dualitet. Det er foreløpig ikke en floskel. 

Dualitet betyr at ordene må presentere oss med et spenn av muligheter for tolkning og involvering. Slik kan hver og en kan koble seg på den måten de vil, og de syns det er bedre fordi de har jo funnet på sin egen tolkning, ikke blitt fortalt hva de skal gjøre. Noen av oss er nesten selvantennende, og kan nærmest få inspirasjon av hva som helst til å skape historier. Slik tror jeg Linda Eide er, og slik er folka i Livsverkene som bidrar med empiri og eksempler til avhandlingen min. Men for folk flest, så hjelper det at begrepene blir formidla - men de må fortsatt ha en dualitet, et innlagt tolkningsspenn.

Faren min var ekspert på fjordspenn som dette, det er et annet langt spenn.

Begrepet jeg starta med for ti år siden, positive avvik, har i seg et sånn langt spenn. Faktisk trenger det veldig lite historiefortelling før folk tolker i vei og tenker de vet hva det er. Nettopp derfor måtte jeg legge det vekk som akademisk begrep, og finne ut hva det er et eksempel på. Andre ting, som en visjon kan også ha i seg et godt spenn, iallfall i starten. "Vi gir bedre opplevelser ... [av reise, bank, IT, you name it]" -  er kanskje veldig inspirerende når de blir skapt, men etterhvert mister de kraften sin ettersom de går inn i dagligtale. Historiene må holdes levende.

Det er da vi trenger en Linda Eide, som forteller oss med stor kraft og innlevelse hvordan det er viktig med formidling. Hvordan vi kan bli bittelitt bedre av å lære hennes antydningskunst. Det gjelder å forenkle, kutte ut trend-ordene og fylle på med konkret sammenheng og kontekst. Meirfiksjon handler om å tørre å la folk tolke selv, og satse på at vi tolker tilstrekkelig likt til at vi kan dra sammen i samme retning.

Og det er her konferansen som helhet - med arbeidsmiljø med selvstendighet og gode historier faller sammen. Gjennom forskningen min fant jeg ut at folk godt kunne bli inspirert av gode foredrag, og så likevel ikke få noe resultat i organisasjonen. Fristelsen til kontroll blir ofte for stor. Man blir inspirert, legger fine planer for framtida, og tenker at det er et resultat i seg selv. Men historiene er ikke produkter, det er starten på en prosess. Dersom man blir fristet til å ta kontrollen, bestemme hva som skal skje, da knuser man dualiteten og tolkningsrommet. Da blir historien død, flat og uinspirerende. Minusfiksjon. 

Jeg har tro på at meirfiksjon eller begreper med dualitet kan være veldig viktig for å sette perspektiv, se ting fra andre perspektiver, og sånn kan det bidra til endring. Men vi kan ikke bare dra inn ekspertene, vi må trene på det selv også, og ikke minst - trene på å holde tolkningsrommet åpent slik at nestemann også får trent seg. 

Hvem vet hvilke resultater det kan gi i organisasjonen?