Fra ord til jord til bord - en verdikjede lang og stor.

-->

DN skrev i en anmeldelse at Credo trolig er Norges beste restaurant. Mitt bidrag er å fortelle en liten flik av historien som fører fram til denne, for dette er noe jeg skrev om i avhandlingen min. 

https://www.dn.no/magasinet/restaurantguiden/restauranter/restaurant-credo/salt-og-pepper/norges-beste-restaurant-ligger-i-trondheim/2-1-410901

Det er selvfølgelig Heidi Bjerkan på Credo og andre dyktige folk som satser og gjør jobben sin fabelaktig bra som er årsaken til suksessen. Jeg vil sette fokus på en tankegang som har vært med å oppmuntre til den fabelaktige råvaretilgangen Credo har hatt .

Ane Haugen Wexelsen er rådgiver på landbruk i 80 % stilling, og gründer og lokalsamfunnsutvikler i tillegg. Den siste biten har vært relevant for at hun virkelig kan støtte godt gründerskap som byråkrat.

Hun har hatt god nytte i at hun ble med i oppmuntringsalliansen Livsverkene, der bl. A. Tom Åge Myhren, livsgnistrer og humørbonden Geir Styve har bidratt med en grasrotstankegang på bygdeutvikling og entreprenørskap.

Det sies i anmeldelsen at signaturen til Credo er "friske, rene retter på førsteklasses råvarer, som de ofte får fra to små gårder langs riksvei 65, som snirkler seg sørover langs Orkla-vassdraget." Disse to gårdene: Skjølberg Søndre og Fannrem gård, har jeg diskutert med Ane. Det er fordi jeg har vært på jakt etter hvordan tankegodset fra Livsverkene har hatt innvirkning utover de 40 medlemmene som aktivt har jobbet med stoffet - noe som jeg har skrevet om i en doktorgradsavhandling om innovasjon i opplevelsesnæring.

Ane har vært rådgiver for gårdene i byråkratisk sammenheng. Hun sier selv at hun er den eneste i hele veiledningsystemet rundt bønder som har støttet dem i å følge hjertet sitt og lage et stort utvalg av nisjeprodukter. Resten av rådgiverapparatet ville velge å følge en trend, f.eks å spesialisere seg på f.eks pastinakk, en grønnsak som har hatt et oppsving nå seint.

Det var ikke bøndenes drøm. På begge gårdene ville de drive økologisk. Den ene drives som en kretsløpgård, der alt inngår i en helhet, og man dyrker ikke én, men over åtti typer vekster. Ane støttet dem. På den andre gården var de interessert i gamle metoder for å lage smør og rømmeprodukter. Ane støttet dem med å argumentere for deres spesialkunnskaper. De andre rådgiverne prøvde å få dem til å bruke mer industrielle metoder, og de klarer ikke å forstå at det produseres mer når alt inngår i en helhet. Nå har begge gårdene inngått et tett samarbeid med Credo, og har i tillegg levert produkter til slottet ved flere anledninger.

Og akkurat dette har jeg skrevet i avhandlingen min som resultater fra at alliansen Livsverkene samlet seg rett så ofte i årene etter at jeg begynte å skrive om dem. De siste årene har det ikke blitt arrangert noen store treff - kalt livskraftsutvekslinger, men relasjonene var skapt, og ideene var planta allerede.

Tematikken i avhandlingen er  hvordan man kan forstå og organisere for nytenking og nyskaping, populært kalt innovasjon. På det tidspunktet jeg begynte å følge folka i Livsverkene, var jeg like overbevist om at jeg skrev om en organisering som ville vokse og gro som det grunnleggerne var. Vi tok alle delvis feil i hva framtida ville bringe, og det er jo nettopp litt av poenget, at når man planlegger for framtida, må man regne med stor usikkerhet. Etter at jeg hadde hatt et lengre fravær fra skriving pga sykdom, visste jeg at medlemstallet ikke økte etter 2012. Dersom man bare ser på organisasjonen, var den altså ikke en ubetinget suksess. Det ble sådd en mange frø, men en god del av dem har tatt lang tid å vokse opp og springe ut i blomst. Når flesteparten hadde jobber og familier og lokalsamfunn å drive ved siden av er det kanskje ikke så rart.

Det kan av den grunn være vanskelig å få øye på resultatene, men historien om de to gårdene sør for Trondheim er en av dem jeg kan løfte fram.

Et problem jeg syns jeg ser ofte i bøker om entreprenørskap er det første kapittelet som er en retrospektiv psykologisk analyse som heter "hvem er gründeren?" For å slippe unna dette valgte jeg å ikke fokusere på entreprenørene bak alliansen Livsverkene, men heller noen som hadde blitt inspirert av dem. På den måten var dem jeg fokuserte på noen som viderebrakte andres ideer. Jeg er tross alt er antropolog og kan bare studere det jeg kan observere, og da er personligheten underordnet det de gjør.

Jeg å plukke tre av dem som ble inspirert til å starte noe nytt for seg selv basert på den tankegangen som grunnleggerne håpet å spre gjennom Livsverkene, og Ane var en av dem. Hun skapte det mest tydelige opplevelsesproduktet i alliansen. Det var en lue med en veldig lang dusk. Som ved et lykketreff satte hun ei lue på hodet til Tom Åge, som umiddelbart utbrøt at han alltid hadde ønska seg en sosial antenne. Dermed ble den sosiale antenna skapt. En bruksanvisning og påstander om at den alltid var kobla til det sosiale nettet satte superfart i salget. 

Å kalle det et lykketreff basert på personers genialitet er imidlertid en feilslutning av typen som har rota til entreprenørskapslitteraturen med undersøkelser av hvilken mennesketype som kan få slike innfall. Nei, tvert imot.

For dem begge kulminerte en lang utviklingsprosess i det øyeblikket. Tom Åge hadde lenge vært på jakt etter en praktisk sosial antenne, mens Ane hadde dekket sitt lokale markedet for luene med lang dusk, og mislyktes i flere forsøk på å få solgt restlageret til en hundrelapp per stykk.

Med den nye merkelappen "sosial antenne" og en liten brosjyre som bruksanvisning ble prisen 500 kroner og hun kunne ikke tilfredsstille etterspørselen. Den sosiale antenna ble nærmest en uniform for alliansen, og den virka. Folk kom i prat med fremmede pga den litt rare lua, og folk kjøpte den både for å anerkjenne og inspirere til vekst av folks egne sosiale antenner, som er en metafor for evnen til å plukke opp informasjon om det usagte og sosiale.  På grunn av statusen som både ei lue og metafor så kunne organisasjoner adressere sosiale relasjoner på en ufarlig måte gjennom å snakke om sosiale antenner heller enn å snakke om "det psykososiale arbeidsmiljøet". Dersom man beveger seg inn på et betent tema, kan den sosiale antenna ved behov umiddelbart bli en referanse til bare lua.

Det at man snakker om ei lue og sosiale relasjoner på samme tid er det jeg kaller å organisere for og med dualitet. Vi klarer dette hele tiden, og all humor er en type dobbeltkommunikasjon. Problemet er at med en gang vi skal gjøre ting vitenskapelig og korrekt, så prøver folk å organisere seg bort fra dobbelthet. Hvis du da skal forklare entreprenørskap, så må du plassere dobbeltheten og usikkerheten i en faktor x som ligger utenfor modellen. Det er denne faktor x-en som gjerne forklares ned på personlighet.

Det jeg gjør for å få det til å fungere, er å introdusere dualitet som en enhet, som det åpenbart ikke er. Da får du det til å bli vitenskapelig korrekt, selv om hele teorien er basert på noe som bare fins i fantasien vår. Jeg pleier å sammenligne dette med matematikkens imaginære tall - altså √-1 eller rota av minus en. Det fins ikke, men hvis man bruker det er det som et verktøy for å kunne regne ting man ellers ikke kan. Man beholder ikke tallet i sluttresultatet. I mitt tilfelle er dualitet noe man må akseptere som litt tvilsomt i teorien min, men det gjør at jeg slipper å regne med den mystiske x-faktoren for å forstå utvikling. Det er enda mer tvilsomt Når man kan bruke dualitet for å forklare forholdet til den sosiale antenna, kan man bruke det samme virkemiddelet for å forklare hvordan Ane tar med seg livsverkstankegang inn i jobben som landbruksrådgiver.

Det er nemlig ikke bare ved å putte mot inn i bøndene ved å oppmuntre dem til å følge hjertet og gjøre det de har tro på som er Ane sin metode. Hun er med på å løse de problemene som folk møter, uavhengig av om de strengt tatt faller inn under rollen som forretningsutvikler.

En gang fiksa hun en god madrass til en medarbeider som hadde vanskeligheter med å komme seg på jobb. Da Ane undersøkte, fant hun ut at han sov så dårlig, og at årsaken til det var at madrassen hans var ødelagt. Noen timer etter oppdagelsen var hun på vei oppover til medarbeideren med en madrass som hun hadde fått tak i via nettverket sitt. Mannen ble sett, han møtte opp på jobb, og problemet var løst.

Måten dualiteten kommer inn i bildet på her, er at Ane kobler mål og måloppnåelse fra hverandre. Fordi hun har med seg oppmuntring fra andre medlemmer i livsverkene tør hun tro på at det hun gjør vil funke. Også når hun lager bulker i regelverket og beveger seg inn på områder hun strengt tatt ikke kan være. Det kan man forresten bare gjøre når man kjenner regelverket godt - for da vil man vite hva man kan forsvare og ikke dersom man blir konfrontert med at man avviker fra regelen.

I denne lange verdikjeden er det to elementer fra livsverkene som er relevante. Man trener på å sette mot i folk til å gjennomføre endring, uansett hvor liten. Gjerne er den ubetydelig økonomisk sett, som å bygge ut ordspill i praktisk form. Det å bygge fysiske manifestasjoner av ordspill kan settes på kontoen for utvikling, men det fjerner også språket fra det uttallet med metaforer vi bruker for å kunne kommunisere med hverandre. Språket er fullt av metaforer som vi ikke reflekterer over at egentlig er metaforer (som opp er bra og ned er dårlig), og det fysiske ordspillet vekker metaforen til live igjen, og dermed dobbelheten i språket og dobbelheten i tilværelsen.

Ane skiller mål fra målstyring, og er dermed i stand til å gi andre råd en byråkratene som hevder at industriell produksjon alltid er det beste. Ane sine metoder er lokalt tilpasset, og akkurat i dette tilfellet kan hun dermed innkassere en seier på etterskudd med at hennes råd støttet en utvikling som stopper i en fantastisk restaurant-opplevelse.

Mitt bidrag, det er å sette lys på denne måten å se verden på. Hvis vi frikobler mål og måltall og se når det er riktig å følge hjertet må vi ta mer ansvar selv for våre handlinger enn om vi følger trendene. Resultatene kan være spektakulære - som en mye delt anmeldelse er et eksempel på.