Jeg har nettopp prøvd å bli kvitt en badestamp fra hagen som har stått der, helt lik, i flere år, men som har endret verdi. Se her:
 |
| Drømmestampen per i dag. |
Når vi kjøpte huset her syns vi det var utrolig stas med vedfyrt badestamp i hagen. Det skulle bli så fint og flott og vi skulle drikke bobler i det varme vannet mens det begynte å bli kaldt om kvelden på sommerstid. Det var bare én ting - den sibirske lerka skal visst holde i 30 år, men en uheldig stav manglet.
Jaja, vi er vel hendte folk - hvor vanskelig kan det være å stramme ringen og få tatt i bruk stampen? Eller å få tak i én ny stav? Det klarer vi vel. Og siden det er vedfyring, kan vi vel likevel bruke den om vinteren? Å drikke grogg eller andre eksotiske varme drikker, kose seg og se frostrøyken sive opp over hagen?
Ja, eller det er kanskje best å vente til sommeren igjen?
Nå står den der, den forbaska stampen, og forteller oss hvilke store idioter vi er. Vi kommer ikke til å få det til. Til tross for den utrolig kule vedovn-løsningen i aluminium - vi er ikke sånne folk som kommer til å få gjort noe med den der.
Så denne er til deg. Er du en som faktisk får det til? Eller er du kanskje sånn som oss og lar håp gå over i desperasjon etterhvert som drømmen svinner hen. Uansett - Velkommen skal du være.
(Trykk her for annonsen)
Det er et ganske
interessant fenomen vi som forbrukere går gjennom. Man kjøper aldri en ting,
man kjøper aldri en tjeneste, men man kjøper ideen om hva den tjenesten eller
tingen skal gjøre for oss. Forbruket er ikke en ting, det er alltid en relasjon mellom noe og noen som ser en mulighet i det. Svært mange varer har en opplevelseskomponent. Det folk vil investere i er ikke en refleksjon av en absolutt verdi, men av en opplevd verdi. Det kan til og med ha høyere verdi for oss nettopp fordi andre ikke ser den samme verdien - det sier noe om oss som mennesker - at vi ser verdien i ei veske til 30 000, eller en glassengel fra bymisjonen, eller i dette tilfellet, en ubrukelig badestamp.
Dette fenomenet beskrives ypperlig av Knut Rio i en
artikkel fra 2015, der han beskriver lottokupongen som den ultimate
forbruksvare. Den gir oss mulighet til å drømme om hva vi ville gjort med masse
penger, uten forpliktelse. Det viser seg allikevel at når folk vinner i lotto,
så bruker de ikke pengene på det de drømte om - da er de langt mer fornuftige
enn det de tenkte på forhånd.
Dumme folks skatt,
kan de som ikke bruker penger på lotto si. Med den minimale sjanse på en til
5,2 millioner på toppgevinsten, dersom det var bare det man kjøpte. Hvis man
kjøper muligheten til å drømme og håpe, så kan det likevel være vel verdt det.
Faktisk mer enn om man kjøper noe som man ender opp med å ikke bruke.
Jeg har akkurat lagt
ut en annonse på finn av denne sorten, der jeg gir bort det som var en drøm,
men som har blitt et mareritt. Og siden jeg har lest Knut Rio, benyttet jeg meg
av sjansen til å beskrive dobbeltlivet som en dings som jeg aldri har brukt har
endret verdi, fra veldig positiv, til ganske negativ.
Innimellom har jeg
tenkt at den kanskje er så mye verdt for noen at de vil betale for den. Til
slutt ender det med at jeg gir den bort mot henting, det er mer verdt for meg
at den ikke er der, enn at det kan være verdt for noen andre. Så får vi se, da,
om denne annonsen slår an hos noen andre drømmere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar