Er du lei av at ideene dine koker vekk i kålen? Prøv en ny bøygfinte i dag!

En bøygfinte er det man gjør for å slutte å prokrastinere. Bøygen sier: Gå utenom.

Hører du på han/hun kan du få gjort veldig lite. Ikke bry deg med å ta den tullete ideen ut i livet, sier Bøygen. Du må gjøre det du skal -gjør det rett med en gang, ellers er du ikke verdt noe, sier Bøygen. Men når du møter Bøygen, vit bedre. Prøv noe annet.

For eksempel når du står fast i teksten på pc-en. Tegn det. Lag tankekart. Brodér. En tegneserie gjør at du må være veldig poengtert på tre ruter. Og blir du vant til å bytte medium kan du plutselig oppdage at du kan si det du vil si på en ny måte. I kål, for eksempel.

Det kom jo ikke noe forskningsmessig nytt av dette budskapet, kan du si. Men kjæresten min ble ganske fornøyd av denne kjærlighetserklæringen. Og Stevie Wonder-fans, håper jeg.

Ikke la deg begrense av noe! Alt er lov!

Takk, men ikke farvel

Jeg hadde tenkt å legge ned bloggen ved nyttår. Det tar for mye tid, og dessuten begynner jeg å nærme meg, eller jeg er midt i, det er vanskelig å vite helt sikkert: innspurten. På det som begynner å bli "den helvetes doktorgraden".

Jeg jobber ikke fullt ennå, jeg har bittelitt foreldrepermisjon igjen, og i dag var gutten i barnehage for første gang. Men pappaen er syk, så da må jeg trå til litt ekstra. Og utover våren, da skal jeg være her i Trondheim, gå på kontoret hver dag, og halvparten av tida skal jeg være alene med to unger. Og være i innspurt samtidig.

Det skremmer meg noe fryktelig. Jeg kjenner at jeg er så skrekkelig langt unna ferdig. Joda, jeg vet hva jeg skal skrive, sånn cirka. Jeg vet hva jeg vil med doktorgraden min. (Få den). Jeg tror ikke det er et livsverk, det skal bare være greit nok.

Om bullshit, tulleforskning og tulle- og tøyseforskning.

Dette innlegget er egentlig en fotnote til det forrige innlegget mitt om tulleforskning. Eller en kommentar som ble altfor lang etter at jeg fikk følgende spørsmål på Facebook:  

 Hva er forskjellen på tulleforskning, tøyseforskning og klassisk bullshit?

Tulleforskning er mitt eget begrep: altså livsvisdom eller hverdagsvisdom forkledd som forskning - og er dermed både en parodi på forskning, samt modeller man kan velge å forholde seg til som sanne. De viser til en mulighet gjennom å bli formulert, på samme måter som vitser viser til en alternativ virkelighet som i punchlinen blir avkreftet. På engelsk har jeg valgt å kalle det mock research, som er et bedre begrep, fordi det både kan henvise til mock exams, som tilsvarer tentamen, altså en prøveeksamen, og fordi det spiller på mockery, altså spott. Den dobbeltbetydningen har jeg ikke klart å få inn på norsk.

Det fins mye bedre bilder av bullshit enn av tulleforskning.*

Fordelene med tulleforskning som strategisk verktøy

Jeg tør ikke åpne dokumentet fra i går. Så fort i svingene gikk det. Jeg leverte et såkalt kort-essay som skal gi meg lov til å delta på konferansen EGOS til sommeren med god samvittighet. Men det var på hengende håret. Man kunne starte innsending av essay i september i fjor, og siste frist var i går ved midnatt. Jeg leverte i relativt god tid, mener jeg. Kvart på tolv.

Det er ikke uvanlig at jeg sitter og peser før en tidsfrist. Før jeg skriver bruker jeg mye tid på å diskutere meg fram til  en god ide. Det er viktig, at ideen er tydelig og interessant. Som et lite mysterium. Denne gangen var det litt komplisert. Som alltid er det mye tydeligere oppe i hodet mitt enn det er på papiret. Det er rett og slett litt vanskelig å stokke tankene, å få det ut i riktig rekkefølge. Hvilke teoretikere man skal bruke for å støtte ideen, og et argument om noe. I går var argumentet mitt at mens forskning er fint og flott, trenger ikke alt som motiverer folk til handling være forskningsmessig sant.

Det er en fordel å starte i mørket når man skal få belyst noe på en presis måte. Her er fine storsalen første gang jeg så dagslys inn av vinduene. Fra http://org.ntnu.no/ud/dusker/html/9809/Scenesirkus.html

Seriously… playing games at work in the ICT sector? Part II

Read part I here

Can you play yourself to more productive IT solutions? I know the theory that will show you how this could be true, but how does it work in practice? ABC of ICT – or in full: “Attitudes, behavior and culture in Information and Communications Technology” is a card game tagged as an awareness and assessment tool, and I was very excited to meet its creator Paul Wilkinson of Gaming Works at a workshop in Trondheim at the ITSmF, the meeting grounds of the native IT people in my town.

I meet Paul Wilkinson as he is leaving lunch. We just get to exchange a couple of sentences, but instead this gives me the opportunity to meet his target audience. I’m always prepared to be surprised: it is my anthropologist’s special skill. And already during lunch I realize that I’m further out in the wilderness than I knew. I’ve been about a bit, and only after a couple of minutes I get to hear a usual phrase: “whatever has worked elsewhere, won’t work here, because we are so different.”

Seriously… playing games at work in the ICT sector? Part I

Read Part II here

I’m the kind of researcher who finds it hard to shy away from a good mystery. I try to formulate every single argument of mine into a riddle waiting to be solved. Like the lecture mystery, where I experimented with making cartoons instead of verbal arguments. Changing modes can be a powerful way of saying the same things only slightly differently, and therefore one might see new things that were hidden in the mass of words.

Hva er en by uten biblioteket?

Biblioteket er et veldig fint samlingspunkt i byen.  Malala Yousafzai sier at en by uten bibliotek er som en kirkegård. Kirkegårder er ikke møtesteder. Men på biblioteket kan man møtes uten kjøpetvang, finne kunnskap, ikke konsum, og finne roen til å tenke. Det har jeg gjort ofte på Åkra - biblioteket som nå skal legges ned, uten noen god grunn. 

Her jeg sitter nå, på folkebiblioteket i Trondheim, er det mange som møtes. Folk i alle farger (de fargene som folk flest kommer i, iallfall) sitter langs vindusrekka med pc-ene sine. I avisavdelinga sitter det folk i nesten hver stol, og leser aviser du ikke får på døra. Ikke her. Her kan jeg til og med lese Haugesunds avis hvis jeg har lyst.

The Reading Room. Bittelite utsnitt av bøker i tre høye etasjer. 

Positive avvik på legekontoret

Du kan sitere meg på at positive avvik er meget viktig i klinisk sammenheng, sa han, den nye fastlegen min.

Praten kom nemlig inn på hva jeg gjør, og jeg fortalte da at jeg skriver om positive avvik. Da er du velkommen her, sa han, for her har vi stor tro på positive avviksmeldinger. Som eksempel ba han meg å se opp i taket.

Rett over stolen min stakk det ned et ventilasjonsrør. Og på det røret var det montert ei tavle. «Det er for å sette kryss i taket» . Fordi enkelte ganger er det helt rett.

Funk you 2. Inspirert til å kline til i skrivinga.

Arild Abrahamsen er grunnen til at jeg for 20 år siden begynte å få tak i Stavanger Aftenblad for å lese hans filmanmeldelser. I disse sjakk-tider kan vi gjenta hans metafor om Michael Douglas i filmen Falling Down som samfunnets glemte bonde på rad 7.

Når han skriver om skriving, da leser jeg selvfølgelig på grunn av mer enn betraktninger. Jeg vil ha tipsene hans også.

Og jeg syns det er så bra at han sier:

"Du vil egentlig fortelle om det som brenner inni deg, men nesten hele bevisstheten er kontrollert av et digert, Bøygen-ukult over-jeg som forteller deg hvordan det ville være riktig å gjøre det."

Faksimile fra
http://www.arilabra.com/wordpress/2013/11/20/ndvendig-miniblogg-om-skriving/

Men grunnen til at dette er et blogginnlegg og ikke bare er en link på facebooksida mi (hvilket det også er), er at jeg støtte på veileder Roger i gangen i dag, og vi tok et lite minimøte hvor jeg fikk stor tro på at jeg klarer å skrive relevant, plassere meg i et fagfelt. Jeg skal endatil ta empirien til folk jeg beundrer og strekke det enda lenger enn de har gjort.

For det tør jeg, jeg er en tøff forsker. Jeg skal ha mot til å si at min forskning har relevans, - iallfall hvis du skal gjøre noe nytt, har lyst til å trives bedre i jobben din eller har lyst til å lykkes med å nå dine mål i livet.

Fuck you, alle hensyn til forsiktighet i forskningen. Det er da vel underforstått.

Fuck you, hvis du ikke har motivasjon for å lese det jeg skriver. Du kan slutte når du vil.

Og Fuck you, hvis du ikke skjønner hva jeg snakker om. Jeg skal faenmeg prøve om igjen helt til jeg har fått banka det inn.

Og da skal jeg tilbake til word-dokumentet med kappa mi.

Ha en strålende dag!

Sett et minstemål, og vær fornøyd med deg selv!

Det er eksamenssesong. Og for å få ferdig ting innen dette året. Da lurer Bøygen i krokene og får oss til å gjøre helt andre ting enn dem vi vet at vi skulle ha gjort. 

Bøygfinter er ting man kan gjøre for å prokrastinere mindre.  Bøygen står der, udefinerbar og sier "Gå utenom". "Ikke gjør det du skulle gjøre, det fins mange flere mer behagelige ting å finne på. Nettsurfing, vasking, osv."

En god dag på jobben eller paradoks som kime til endring

Jeg skal si deg et motsetningsforhold som ikke kan løses, for det har jeg jobba med i flere år nå: positive avvik. Organisasjonsteoretikere liker paradokser og dilemmaer, men altfor ofte blir de fristet til å løse dem. Det blir for enkelt.

Vi må heller trene oss på å stå i det ubehaget det er å ikke vite alt, ikke kunne alt, mens vi fremdeles er nødt til å handle. Motsetningene kommer ikke til å vise seg før du har gjort litt mer, vært med litt lenger. Eller ikke.

En dårlig dag på jobben

Har du noen gang vist svakhet på tre måter på 18 minutter? Jeg tenkte jeg skulle fortelle om min dårlige dag på jobben, for jeg gjorde det foran så mange mennesker, og jeg har lyst til å fortelle min versjon av hvorfor de også måtte være med på min dårlige dag. 

Mine to første svakheter var planlagt. Jeg har jobbet mye med foredraget, sammen med TEDxTrondheim, som er kjempeflinke som redaktører. Og det som var imponerende i går, var hvordan de hadde fått flinke folk til å holde foredrag som passa sammen med hverandre. Mitt passa inn også, og jeg er veldig fornøyd med innholdet. Det stemmer godt med det jeg jobber med på doktorgraden nå.

Jeg startet med en personlig historie om fiasko, min prokrastinering på universitetet finansiert av Lånekassen. Det har jeg jo snakket om i foredrag før, på Studentersamfunnet i Bergen. Jeg var det dårlige eksempelet, og filosofen Olav Gjelsvik gav en svært ryddig presentasjon av begrepet. Når han spurte meg om hvorfor jeg ikke bare gjorde ting annerledes kjenner jeg at det fremdeles er litt pinlig, for dagens meg ville ikke gjort ting likt.

Eller ville jeg?

Å stemme på en usikker framtid

Jeg har valgt parti på grunn av røykeloven.

Jeg likte den ikke når den kom. Jeg var en av dem som ble forvist ut i kulda på fest, og som med min begrensede luktesans syntes det var forferdelig at det var kroppslukter som nå skulle dominere på utesteder.

I dag tenker jeg at det var et viktig steg for å få færre til å begynne å røyke, og flere til å slutte. Når jeg har vært ute, føler jeg meg mye bedre dagen derpå, og klær og hår blir ikke innrøykt som før.

Det var et politisk grep som var upopulært blant mange, og når jeg ser valgkampen nå, lurer jeg av og til om det er noen som helst som tør å gjøre noe som er upopulært. Det er stor risiko i å gjøre noe nytt, men gevinsten kan være desto større. I dag er det til og med rift om foreldreskapet tilrøykeloven

Klimaspørsmål spiller langsiktige og litt uklare mål opp mot konkrete økonomiske mål her og nå. Det er klart det er risiko dersom vi ser for oss at vi må vri oss fra en type næring, basert på olje, til en annen, mer miljøvennlig. Det er en enda større risiko i å tenke at vi må vri oss fra vekst-økonomi til noe annet. Uansett hva vi ser for oss vil noen være nødt til å gjøre noe annet enn de gjør i dag, det er helt klart. Det er også helt klart at det ikke er en enkel overgangsplan som skal til for å fase folk over på fornybar energi, eller grønnere valg. Det er ikke noen som vet, rett og slett fordi ingen samfunn har kommet på noe som er så genialt at vi bare kan kopiere det.

Dessuten, satser man på å kopiere andre blir man i høyden den beste kopisten. På veien mot fornybarsamfunnet kan vi ikke satse på at politikerne har alle løsningene, vi trenger alle de kreative hodene som kan finne ut, teste ut og bevege andre mot grønnere løsninger.

Liten grønn aksjon med mdg-foldere på urter på busstoppen i Munkegata i dag. Lurte på om jeg skulle ta med meg en økologisk basilikum siden vår kjøkkenhage bare såvidt kom seg forbi spirestadiet i år. Men jeg tok bare et bilde. 

Og det er dette som er grunnen til at jeg skriver dette innlegget, for den faglige begrunnelsen for at forandring fryder, den er som regel retrospektiv. Organisasjonsteorien er full av teorier som er omskrivinger av ordtaket «nød lærer naken kvinne å spinne». Bortsett fra at det da er kortslutta til "hvis kvinne skal lære å spinne er det en forutsetning at hun forstår at hun er naken og at det er skammelig". Det viktigste for å få til endring da er at folk har en «sense of urgency», altså kriseforståelse (Kotter), eller at folk virkelig forstår hvor langt det er mellom målene sine og det de gjør i dag (Argyris og Schön). Alternativet er bittesmå endringer, de du får om ingen gjør noe og man gir folk frihet til å påvirke egen situasjon, uten at de har særlig midler til å få gjort noe annet enn i dag. Det som er midt i mellom, nemlig ønsket forandring basert på glede, glød og begeistring, er dårlig beskrevet.

Jeg har noen ideer om hvordan det skal gjøres ut i fra doktorgradsmaterialet mitt. Likevel tror jeg vi må få med alle på forandring gjennom at vi starter med noen små, upopulære tiltak. Vi har blitt vant til å sortere søpla, og for oss som har flytta, vet vi at man sorterer ulike ting ulike steder. I Trondheim har vi papir, plast og rest i dunker utenfor huset, på Karmøy har vi papir og rest, og en ekstra dunk som før var til mat, men som nå også er rest.

Det må jo være en feil at det har vært sånn lenge. Det fins sikkert mange andre småtiltak som holder oss i ørene og bevisstgjør oss på at det er ting man kan gjøre. Jeg tror nemlig på at vi trenger å bygge opp og holde på endringskompetanse. Det gjør vi gjennom lavrisikotiltak, der samfunnet vårt ikke står og faller på hva vi får til i en enkeltsak. Noen tiltak vil viser seg å ikke være bra nok, sånn som matavfallsdunkene på Karmøy. Men ikke minst, vi klarer ikke som privatpersoner å forandre oss sånn vi vil.

I hagen på Karmøy har vi en kompostdunk vi har vært på kurs for å lære å bruke, men som enda står full med greiner fra forrige eier. Vi prøver å planlegge matinntaket vårt for å redusere det vi må kaste. Men vi er ikke særlig flinke. Vi klarer ikke opprettholde miljøvennlig endringskompetanse sånn på egen hånd.

Jeg tror heller ikke at de fleste tiltak skal være på privatperson-nivå. Det handler heller ikke om avfall, selv om jeg tok eksemplene mine derfra, og har skrevet om det i et innlegg om avvik og avfall. Likevel, vi trenger endringene i smått for å kunne tenke på og takle endringer i det store. Det er et gigantisk eksperiment, og da kan vi ikke overlate alle løsninger til å komme fra den diffuse teknologien.

Jeg tror klimautfordringen er den ene store tingen som gjør at vi på et eller annet tidspunkt må forandre samfunnet vårt radikalt. Derfor vil jeg ha noen på tinget for meg som kompromissløst hamrer løs på den ene saken som har innvirkning på de fleste sakene. Det er derfor jeg stemte på Miljøpartiet De Grønne for flere uker siden. Og det er også derfor, når jeg likevel gikk rundt og snakka med folk på stand, at jeg fant ut at jeg til og med skulle melde meg inn.

For å være med på en sterkt voksende bevegelse. Og for å tenke at litt mindre frihet til å gjøre akkurat det man vil i dag, kan gi oss mye mer frihet til å gjøre det vi vil i framtida. 

Positive avvik i papparollen

Av og til tenker jeg at jeg hadde passa mye bedre til å være pappa. Da hadde jeg vært en veldig god pappa, heller enn å være en sånn helt ok mamma. Ikke for den del, barna mine har en helt super pappa. Men nå, og et halvt år framover skal jeg og pappaen dele permisjonen vår, og jeg skal jobbe med doktorgraden min halvparten av tida.

Sliten, kanskje. Men kveldsmat er koselig!

Det er jo ingen hemmelighet at nå som jeg nærmer meg slutten av doktorgraden, så kommer nervene for om jeg kommer til å bli ferdig i tide. Det har vært noen fantastiske år, jeg har hatt det utrolig gøy, lært utrolig mye, og forskeridentiteten har satt seg i ryggmargen som om jeg hadde fått en transplantasjon fra gode folk jeg har lest og jobba med. Du kan si at stresset begynner å etablere seg såvidt, for jeg vet jo ikke at jeg får til alt jeg vil i det året som kommer fram mot levering. Jeg vil si jeg er på god vei, men jeg er avhengig at jeg får til å jobbe godt mens jeg er på jobb for at det skal gå an.

Deliberate dyslexia as a de-signing practice

This is the abstract and introduction of a paper I presented at the EGOS colloqium in 2012. In 2011 I submitted a short essay based on the same data material called Action at the whining range. The 2011 version was not accepted. The 2012 version won a prize for That's interesting! This is still work in progress, so I'd happily take suggestions that would improve the paper, or indeed, make it more interesting.   

Abstract

A strong focus on the need for crisis for change to happen can overshadow efforts to keep change processes joyful and continuous. This paper introduces the practice of “deliberate dyslexia”: a deliberate misreading activity that creates new words and concepts. New concepts are explored through repetition through story and transformation to physical manifestation. This might be understood as a de-signing practice that treats language as an inexhaustible resource of inspiration – it is a sensemaking practice based on joy and abundance. The practice has multiple effects and may be discussed in several ways: the balance between exploration/exploitation, the difference between craziness and unproductiveness, and the transformation from initiative to institution.