Au-ten-ti-si-tet og ros i det offentlige rom

Autentisitet betyr ekthet - og det er faktisk en av de ordene jeg har stått og sagt høyt foran speilet. Stavelse for stavelse -  fordi jeg ville (vil) framstå som smart. Prøv også en versjon der du legger trykket på første og tredje stavelse - da har du i tillegg en folkelig trøndervariant sånn at om ikke folk skjønner hva du sier, så vet de iallfall at du identifiserer deg med folk på gulvet eller på landet.

Hvis du i dag skal identifisere deg med den nye eliten bør du snarest lære deg noen bestevenninneord sånn som fineste, besteste, søøteste - godt ispedd noen hjertetegn og smilefjes. Eller er det så enkelt? Klarer du å gjøre det med selvfølgelighet og autentisitet - eller bør du la være?

En av de første tingene jeg fant når jeg søkte på bilder av authenticity.

Galskaperne - ordentlig crazy ones, storydoing på alvor!

Å dele ut ostesmørbrød og låne ut bilen din viser definitivt engasjement i jobben og bør sikkert oppmuntres mange steder. Men skal du vise fram galskap må du strekke deg litt lenger, noe latterliggjøringen av et blogginnlegg av adm. dir Andreas Wabø i Gelmuyden Kiese kan tyde på. 

The Crazy Ones i Gelmuyden Kiese, alle 125 fra husmor og kantinesjef til toppleder identifiserer seg som annerledes, forteller Andreas Wabø om disse gale individene. Men han viser dem fram som som crazy på den litt sprø måten som en innleid prosessleder som sier med all sin pondus at "nå skal vi være ville og gærne altså. De gule lappenes tid er forbi - nå skal vi bruke lilla lapper fordi…"

jepp - helt øverst, der finner du meg

Her jeg sitter i elfenbenstårnet går tiden så sakte at jeg sjelden rekker å snu meg rundt med en gang jeg leser noe som jeg har lyst å kommentere.

 Tiden for å kritisere storydoing er sikkert forbi, så det hopper jeg over. Men jeg undrer meg at det ikke er rom for mer galskap i et arbeidsliv som skal være nyskapende. Det fins godt teoretisk belegg for at kreative avvik kan gi nye løsninger, at kunstgrep kan gi nye perspektiv og at magi gjerne er en viktig del av en nyskapingsprosess. 

Mitt eget favorittbegrep: positive avvik, var egentlig opptatt, både praktisk og akademisk sett, men jeg liker dobbeltheten i det - det understreker at nyskaping gjerne er moralsk problematisk, at ikke alle er enig i at det du definerer deg som annerledes på er så positivt. Eller at din type galskap er så lur å holde på. Du kan iallfall ikke vite det før etterpå. 

I min forskning har jeg mye bedre eksempler på crazy enn GK-sjefen.  Jeg skriver om praksiser som ikke er beskrevet - og iallfall lite beskrevet i arbeidslivet, sannsynligvis fordi folk vil synes det er moralsk problematisk å få betalt for å drive med tant og fjas, eller å framstå som at de gjør det.

Datamaterialet mitt har jeg fra flere års feltarbeid med nyskapende bygdeutviklere, deriblant Galskaperne som jobber etter følgende mantra: 

Kreativ Galskap mot massiv alvor! 

Siden jeg skriver om dem i engelske akademiske artikler, har jeg kalt dem the Crazyators, selv om det i utgangspunktet er uoversettelig. 

Storydoing er egentlig litt det samme som opplevelsesnæring. Da må man  gjøre den samme historien om igjen, gang på gang - å gjøre det som skal til for at du ikke bare får et produkt eller en tjeneste, men en opplevelse som i den grad den blir en historie, er den historien som kunden kan fortelle videre.

De fleste av tingene Galskaperne selger er av storydoer-typen. 

Sytekoppen selges aldri uten historien om kommunens nasjonale sytebane, der de arrangerte landssyterstemne med ulike øvelser. Blant annet syting på bevegelige mål, der politikere ble lånt inn til å springe rundt nede på banen.

De selger også HMS-kurs. For de viktige tingene: Humor, Menneske og Sko. Hvorfor sko? Nja, det er galskap. Dessuten fins det utrolig mange gode ordbilder som kan gi gode diskusjoner, for eksempel om å fylle for store sko eller å kjenne hvor skoen trykker. Det kan være nyttig i mange organisasjoner.

Men der opplevelsesnæring fokuserer veldig på at det er noe som skal gjøres for å utløse merverdi hos en kunde, er galskap, per definisjon, mindre mulig å styre. Mindre mulig å forutsi hvilke ting som er lure. Å gi bort ostesmørbrød som ellers ville blitt kastet, er lurt. Jeg lurer mer på de forsøkene med annerledeshet GK har gjort som ikke var så lurt. De eksemplene må jo også finnes?

Galskaperne er også litt som et pr-byrå, bare i liten skala. De kommer fra ei lita bygd i Rissa kommune. Der har de omdefinert bygdeutvikling slik at de har fått 40-50 flere oppslag i lokal og nasjonal presse enn det forrige bygdeutvalget. Faktisk har de gjort journalister til en ressurs i idéutviklingen. De sparer penger både på foto, og energi på å skrive referat ved å invitere journalister til idemyldringer. Da slår de to fluer i en smekk. De får omtale, men de får også silt ut hvilke ideer det var verdt å feste seg ved for journalisten.

På den måten har de også forpliktet seg til å gjøre galskapen de har funnet på. Det har vært mer eller mindre vellykket. Iallfall mer eller mindre produktivt, og mer eller mindre lønnsomt. Alt de gjør kan imidlertid bli til historier som de tar med seg videre til inspirasjon for dem som vil høre på dem eller jobbe med dem.

De har for eksempel invitert folk med på konkurranse i attføring med trillebår. Rakfisklaget tok fisk over gress med stor presisjon. De tok norgesrekorden i kø på butikken, de har solgt dragvatn og drevet med damemagnetisering. De stilte ut en burugle. 

Nå planlegger de polferd på ski,  over Nord-Årlotten til vinmonoPolet. Det har gått tregt siden de har måtte lære seg smøreteknikk for bart føre.

http://galskaperne.no/treningsleir-polferd/

 Men dette kan man ikke gjøre i en vanlig bedrift. Eller er det bare at det ikke passer for publisering? Når til og med det å strekke seg en del lenger enn forventa blir framstilt som galskap, lurer jeg litt på hva som hindrer folk i vanlige jobber å gjøre det samme. Kanskje de gjør det, men ikke vil framstå med det utad?

Vi kan jo tenke oss at en del humor er såpass lokal at det ikke fenger utenfor. Eller at det er samlingen av veldig mange små ting som gjør at man identifiserer seg som annerledes. Og at det blir litt rart å flagge som særegent. 

Er det for snevert rom i din organisasjon til å gjøre krumspring, eller vil dere bare ikke fortelle om det?

Er du lei av at ideene dine koker vekk i kålen? Prøv en ny bøygfinte i dag!

En bøygfinte er det man gjør for å slutte å prokrastinere. Bøygen sier: Gå utenom.

Hører du på han/hun kan du få gjort veldig lite. Ikke bry deg med å ta den tullete ideen ut i livet, sier Bøygen. Du må gjøre det du skal -gjør det rett med en gang, ellers er du ikke verdt noe, sier Bøygen. Men når du møter Bøygen, vit bedre. Prøv noe annet.

For eksempel når du står fast i teksten på pc-en. Tegn det. Lag tankekart. Brodér. En tegneserie gjør at du må være veldig poengtert på tre ruter. Og blir du vant til å bytte medium kan du plutselig oppdage at du kan si det du vil si på en ny måte. I kål, for eksempel.

Det kom jo ikke noe forskningsmessig nytt av dette budskapet, kan du si. Men kjæresten min ble ganske fornøyd av denne kjærlighetserklæringen. Og Stevie Wonder-fans, håper jeg.

Ikke la deg begrense av noe! Alt er lov!

Takk, men ikke farvel

Jeg hadde tenkt å legge ned bloggen ved nyttår. Det tar for mye tid, og dessuten begynner jeg å nærme meg, eller jeg er midt i, det er vanskelig å vite helt sikkert: innspurten. På det som begynner å bli "den helvetes doktorgraden".

Jeg jobber ikke fullt ennå, jeg har bittelitt foreldrepermisjon igjen, og i dag var gutten i barnehage for første gang. Men pappaen er syk, så da må jeg trå til litt ekstra. Og utover våren, da skal jeg være her i Trondheim, gå på kontoret hver dag, og halvparten av tida skal jeg være alene med to unger. Og være i innspurt samtidig.

Det skremmer meg noe fryktelig. Jeg kjenner at jeg er så skrekkelig langt unna ferdig. Joda, jeg vet hva jeg skal skrive, sånn cirka. Jeg vet hva jeg vil med doktorgraden min. (Få den). Jeg tror ikke det er et livsverk, det skal bare være greit nok.

Om bullshit, tulleforskning og tulle- og tøyseforskning.

Dette innlegget er egentlig en fotnote til det forrige innlegget mitt om tulleforskning. Eller en kommentar som ble altfor lang etter at jeg fikk følgende spørsmål på Facebook:  

 Hva er forskjellen på tulleforskning, tøyseforskning og klassisk bullshit?

Tulleforskning er mitt eget begrep: altså livsvisdom eller hverdagsvisdom forkledd som forskning - og er dermed både en parodi på forskning, samt modeller man kan velge å forholde seg til som sanne. De viser til en mulighet gjennom å bli formulert, på samme måter som vitser viser til en alternativ virkelighet som i punchlinen blir avkreftet. På engelsk har jeg valgt å kalle det mock research, som er et bedre begrep, fordi det både kan henvise til mock exams, som tilsvarer tentamen, altså en prøveeksamen, og fordi det spiller på mockery, altså spott. Den dobbeltbetydningen har jeg ikke klart å få inn på norsk.

Det fins mye bedre bilder av bullshit enn av tulleforskning.*

Fordelene med tulleforskning som strategisk verktøy

Jeg tør ikke åpne dokumentet fra i går. Så fort i svingene gikk det. Jeg leverte et såkalt kort-essay som skal gi meg lov til å delta på konferansen EGOS til sommeren med god samvittighet. Men det var på hengende håret. Man kunne starte innsending av essay i september i fjor, og siste frist var i går ved midnatt. Jeg leverte i relativt god tid, mener jeg. Kvart på tolv.

Det er ikke uvanlig at jeg sitter og peser før en tidsfrist. Før jeg skriver bruker jeg mye tid på å diskutere meg fram til  en god ide. Det er viktig, at ideen er tydelig og interessant. Som et lite mysterium. Denne gangen var det litt komplisert. Som alltid er det mye tydeligere oppe i hodet mitt enn det er på papiret. Det er rett og slett litt vanskelig å stokke tankene, å få det ut i riktig rekkefølge. Hvilke teoretikere man skal bruke for å støtte ideen, og et argument om noe. I går var argumentet mitt at mens forskning er fint og flott, trenger ikke alt som motiverer folk til handling være forskningsmessig sant.

Det er en fordel å starte i mørket når man skal få belyst noe på en presis måte. Her er fine storsalen første gang jeg så dagslys inn av vinduene. Fra http://org.ntnu.no/ud/dusker/html/9809/Scenesirkus.html

Seriously… playing games at work in the ICT sector? Part II

Read part I here

Can you play yourself to more productive IT solutions? I know the theory that will show you how this could be true, but how does it work in practice? ABC of ICT – or in full: “Attitudes, behavior and culture in Information and Communications Technology” is a card game tagged as an awareness and assessment tool, and I was very excited to meet its creator Paul Wilkinson of Gaming Works at a workshop in Trondheim at the ITSmF, the meeting grounds of the native IT people in my town.

I meet Paul Wilkinson as he is leaving lunch. We just get to exchange a couple of sentences, but instead this gives me the opportunity to meet his target audience. I’m always prepared to be surprised: it is my anthropologist’s special skill. And already during lunch I realize that I’m further out in the wilderness than I knew. I’ve been about a bit, and only after a couple of minutes I get to hear a usual phrase: “whatever has worked elsewhere, won’t work here, because we are so different.”

Seriously… playing games at work in the ICT sector? Part I

Read Part II here

I’m the kind of researcher who finds it hard to shy away from a good mystery. I try to formulate every single argument of mine into a riddle waiting to be solved. Like the lecture mystery, where I experimented with making cartoons instead of verbal arguments. Changing modes can be a powerful way of saying the same things only slightly differently, and therefore one might see new things that were hidden in the mass of words.

Hva er en by uten biblioteket?

Biblioteket er et veldig fint samlingspunkt i byen.  Malala Yousafzai sier at en by uten bibliotek er som en kirkegård. Kirkegårder er ikke møtesteder. Men på biblioteket kan man møtes uten kjøpetvang, finne kunnskap, ikke konsum, og finne roen til å tenke. Det har jeg gjort ofte på Åkra - biblioteket som nå skal legges ned, uten noen god grunn. 

Her jeg sitter nå, på folkebiblioteket i Trondheim, er det mange som møtes. Folk i alle farger (de fargene som folk flest kommer i, iallfall) sitter langs vindusrekka med pc-ene sine. I avisavdelinga sitter det folk i nesten hver stol, og leser aviser du ikke får på døra. Ikke her. Her kan jeg til og med lese Haugesunds avis hvis jeg har lyst.

The Reading Room. Bittelite utsnitt av bøker i tre høye etasjer. 

Positive avvik på legekontoret

Du kan sitere meg på at positive avvik er meget viktig i klinisk sammenheng, sa han, den nye fastlegen min.

Praten kom nemlig inn på hva jeg gjør, og jeg fortalte da at jeg skriver om positive avvik. Da er du velkommen her, sa han, for her har vi stor tro på positive avviksmeldinger. Som eksempel ba han meg å se opp i taket.

Rett over stolen min stakk det ned et ventilasjonsrør. Og på det røret var det montert ei tavle. «Det er for å sette kryss i taket» . Fordi enkelte ganger er det helt rett.

Funk you 2. Inspirert til å kline til i skrivinga.

Arild Abrahamsen er grunnen til at jeg for 20 år siden begynte å få tak i Stavanger Aftenblad for å lese hans filmanmeldelser. I disse sjakk-tider kan vi gjenta hans metafor om Michael Douglas i filmen Falling Down som samfunnets glemte bonde på rad 7.

Når han skriver om skriving, da leser jeg selvfølgelig på grunn av mer enn betraktninger. Jeg vil ha tipsene hans også.

Og jeg syns det er så bra at han sier:

"Du vil egentlig fortelle om det som brenner inni deg, men nesten hele bevisstheten er kontrollert av et digert, Bøygen-ukult over-jeg som forteller deg hvordan det ville være riktig å gjøre det."

Faksimile fra
http://www.arilabra.com/wordpress/2013/11/20/ndvendig-miniblogg-om-skriving/

Men grunnen til at dette er et blogginnlegg og ikke bare er en link på facebooksida mi (hvilket det også er), er at jeg støtte på veileder Roger i gangen i dag, og vi tok et lite minimøte hvor jeg fikk stor tro på at jeg klarer å skrive relevant, plassere meg i et fagfelt. Jeg skal endatil ta empirien til folk jeg beundrer og strekke det enda lenger enn de har gjort.

For det tør jeg, jeg er en tøff forsker. Jeg skal ha mot til å si at min forskning har relevans, - iallfall hvis du skal gjøre noe nytt, har lyst til å trives bedre i jobben din eller har lyst til å lykkes med å nå dine mål i livet.

Fuck you, alle hensyn til forsiktighet i forskningen. Det er da vel underforstått.

Fuck you, hvis du ikke har motivasjon for å lese det jeg skriver. Du kan slutte når du vil.

Og Fuck you, hvis du ikke skjønner hva jeg snakker om. Jeg skal faenmeg prøve om igjen helt til jeg har fått banka det inn.

Og da skal jeg tilbake til word-dokumentet med kappa mi.

Ha en strålende dag!

Sett et minstemål, og vær fornøyd med deg selv!

Det er eksamenssesong. Og for å få ferdig ting innen dette året. Da lurer Bøygen i krokene og får oss til å gjøre helt andre ting enn dem vi vet at vi skulle ha gjort. 

Bøygfinter er ting man kan gjøre for å prokrastinere mindre.  Bøygen står der, udefinerbar og sier "Gå utenom". "Ikke gjør det du skulle gjøre, det fins mange flere mer behagelige ting å finne på. Nettsurfing, vasking, osv."

En god dag på jobben eller paradoks som kime til endring

Jeg skal si deg et motsetningsforhold som ikke kan løses, for det har jeg jobba med i flere år nå: positive avvik. Organisasjonsteoretikere liker paradokser og dilemmaer, men altfor ofte blir de fristet til å løse dem. Det blir for enkelt.

Vi må heller trene oss på å stå i det ubehaget det er å ikke vite alt, ikke kunne alt, mens vi fremdeles er nødt til å handle. Motsetningene kommer ikke til å vise seg før du har gjort litt mer, vært med litt lenger. Eller ikke.

En dårlig dag på jobben

Har du noen gang vist svakhet på tre måter på 18 minutter? Jeg tenkte jeg skulle fortelle om min dårlige dag på jobben, for jeg gjorde det foran så mange mennesker, og jeg har lyst til å fortelle min versjon av hvorfor de også måtte være med på min dårlige dag. 

Mine to første svakheter var planlagt. Jeg har jobbet mye med foredraget, sammen med TEDxTrondheim, som er kjempeflinke som redaktører. Og det som var imponerende i går, var hvordan de hadde fått flinke folk til å holde foredrag som passa sammen med hverandre. Mitt passa inn også, og jeg er veldig fornøyd med innholdet. Det stemmer godt med det jeg jobber med på doktorgraden nå.

Jeg startet med en personlig historie om fiasko, min prokrastinering på universitetet finansiert av Lånekassen. Det har jeg jo snakket om i foredrag før, på Studentersamfunnet i Bergen. Jeg var det dårlige eksempelet, og filosofen Olav Gjelsvik gav en svært ryddig presentasjon av begrepet. Når han spurte meg om hvorfor jeg ikke bare gjorde ting annerledes kjenner jeg at det fremdeles er litt pinlig, for dagens meg ville ikke gjort ting likt.

Eller ville jeg?

Å stemme på en usikker framtid

Jeg har valgt parti på grunn av røykeloven.

Jeg likte den ikke når den kom. Jeg var en av dem som ble forvist ut i kulda på fest, og som med min begrensede luktesans syntes det var forferdelig at det var kroppslukter som nå skulle dominere på utesteder.

I dag tenker jeg at det var et viktig steg for å få færre til å begynne å røyke, og flere til å slutte. Når jeg har vært ute, føler jeg meg mye bedre dagen derpå, og klær og hår blir ikke innrøykt som før.

Det var et politisk grep som var upopulært blant mange, og når jeg ser valgkampen nå, lurer jeg av og til om det er noen som helst som tør å gjøre noe som er upopulært. Det er stor risiko i å gjøre noe nytt, men gevinsten kan være desto større. I dag er det til og med rift om foreldreskapet tilrøykeloven

Klimaspørsmål spiller langsiktige og litt uklare mål opp mot konkrete økonomiske mål her og nå. Det er klart det er risiko dersom vi ser for oss at vi må vri oss fra en type næring, basert på olje, til en annen, mer miljøvennlig. Det er en enda større risiko i å tenke at vi må vri oss fra vekst-økonomi til noe annet. Uansett hva vi ser for oss vil noen være nødt til å gjøre noe annet enn de gjør i dag, det er helt klart. Det er også helt klart at det ikke er en enkel overgangsplan som skal til for å fase folk over på fornybar energi, eller grønnere valg. Det er ikke noen som vet, rett og slett fordi ingen samfunn har kommet på noe som er så genialt at vi bare kan kopiere det.

Dessuten, satser man på å kopiere andre blir man i høyden den beste kopisten. På veien mot fornybarsamfunnet kan vi ikke satse på at politikerne har alle løsningene, vi trenger alle de kreative hodene som kan finne ut, teste ut og bevege andre mot grønnere løsninger.

Liten grønn aksjon med mdg-foldere på urter på busstoppen i Munkegata i dag. Lurte på om jeg skulle ta med meg en økologisk basilikum siden vår kjøkkenhage bare såvidt kom seg forbi spirestadiet i år. Men jeg tok bare et bilde. 

Og det er dette som er grunnen til at jeg skriver dette innlegget, for den faglige begrunnelsen for at forandring fryder, den er som regel retrospektiv. Organisasjonsteorien er full av teorier som er omskrivinger av ordtaket «nød lærer naken kvinne å spinne». Bortsett fra at det da er kortslutta til "hvis kvinne skal lære å spinne er det en forutsetning at hun forstår at hun er naken og at det er skammelig". Det viktigste for å få til endring da er at folk har en «sense of urgency», altså kriseforståelse (Kotter), eller at folk virkelig forstår hvor langt det er mellom målene sine og det de gjør i dag (Argyris og Schön). Alternativet er bittesmå endringer, de du får om ingen gjør noe og man gir folk frihet til å påvirke egen situasjon, uten at de har særlig midler til å få gjort noe annet enn i dag. Det som er midt i mellom, nemlig ønsket forandring basert på glede, glød og begeistring, er dårlig beskrevet.

Jeg har noen ideer om hvordan det skal gjøres ut i fra doktorgradsmaterialet mitt. Likevel tror jeg vi må få med alle på forandring gjennom at vi starter med noen små, upopulære tiltak. Vi har blitt vant til å sortere søpla, og for oss som har flytta, vet vi at man sorterer ulike ting ulike steder. I Trondheim har vi papir, plast og rest i dunker utenfor huset, på Karmøy har vi papir og rest, og en ekstra dunk som før var til mat, men som nå også er rest.

Det må jo være en feil at det har vært sånn lenge. Det fins sikkert mange andre småtiltak som holder oss i ørene og bevisstgjør oss på at det er ting man kan gjøre. Jeg tror nemlig på at vi trenger å bygge opp og holde på endringskompetanse. Det gjør vi gjennom lavrisikotiltak, der samfunnet vårt ikke står og faller på hva vi får til i en enkeltsak. Noen tiltak vil viser seg å ikke være bra nok, sånn som matavfallsdunkene på Karmøy. Men ikke minst, vi klarer ikke som privatpersoner å forandre oss sånn vi vil.

I hagen på Karmøy har vi en kompostdunk vi har vært på kurs for å lære å bruke, men som enda står full med greiner fra forrige eier. Vi prøver å planlegge matinntaket vårt for å redusere det vi må kaste. Men vi er ikke særlig flinke. Vi klarer ikke opprettholde miljøvennlig endringskompetanse sånn på egen hånd.

Jeg tror heller ikke at de fleste tiltak skal være på privatperson-nivå. Det handler heller ikke om avfall, selv om jeg tok eksemplene mine derfra, og har skrevet om det i et innlegg om avvik og avfall. Likevel, vi trenger endringene i smått for å kunne tenke på og takle endringer i det store. Det er et gigantisk eksperiment, og da kan vi ikke overlate alle løsninger til å komme fra den diffuse teknologien.

Jeg tror klimautfordringen er den ene store tingen som gjør at vi på et eller annet tidspunkt må forandre samfunnet vårt radikalt. Derfor vil jeg ha noen på tinget for meg som kompromissløst hamrer løs på den ene saken som har innvirkning på de fleste sakene. Det er derfor jeg stemte på Miljøpartiet De Grønne for flere uker siden. Og det er også derfor, når jeg likevel gikk rundt og snakka med folk på stand, at jeg fant ut at jeg til og med skulle melde meg inn.

For å være med på en sterkt voksende bevegelse. Og for å tenke at litt mindre frihet til å gjøre akkurat det man vil i dag, kan gi oss mye mer frihet til å gjøre det vi vil i framtida.