The grand finale – avhandling, prøveforelesning og disputas

 Om to uker skrider jeg inn i auditorium EL2 i elektrobygget på Gløshaugen, den gamle høyskolens høyborg. Jeg stiller meg forrest i podiet, og går sannsynligvis fra å være doktorand til å ha en phd-grad innabords. Det er bare meg som skal vurderes. Jeg får ikke karakter. Etterpå kan gå med en ring jeg aldri har sett, og når jeg reiser med British Airways slipper jeg å velge mellom Ms og Mrs, men kan titulere meg Dr. 

Men hvordan foregår det egentlig, og hva er det som skjer?

I slutten av juni leverte jeg avhandlingen min for å bli vurdert, og i juli fikk jeg bekreftet hvem som skulle sitte i komiteen som skulle vurdere avhandlingen. Det er tre stykker, en fra utlandet, en fra en annen institusjon enn NTNU, samt en fra instituttet som administrerer arbeidet. Dette er akademikere som velges ut fordi de er i tilgrensende felter, og det de mener vil være interessant for den som som disputerer. I mitt tilfelle er det den australske organisasjonsforskeren Stewart Clegg fra UTS, University of Technology, Sydney og organisasjonsantropologen Benedicte Brøgger fra BI.

Begge de to eksterne har hovedforedrag på den norske organisasjonskonferansen NEON som arrangeres i dagene før disputasen. Det sier noe om hvorfor datoen er valgt, men for meg sier det at tematikken min kansje ikke er så marginal som jeg noen ganger tenker. Riktignok er begge to bredt interesserte organisasjonsforskere, men jeg blir jo glad av at det er bra folk jeg skal få diskutere doktorgraden min med.

Komiteen administreres av Tim Torvatn fra institutt fra industriell økonomi og teknologiledelse, IØT for kort. Jeg vet ikke helt hva det innebærer, men jeg regner med at han sørger for at de snakker sammen og forteller hvordan det er vanlig å gjøre det ved NTNU. F. Eks har han sikkert sagt noe om rammen for disputas hos oss. Først kommer en innstilling om hva komiteen mener, og så kan man møtes til disputas.

At når innstillingen først er positiv, så kan man være så slem man bare vil, men i prinsippet har man allerede bestått.

Sånn er det nemlig ikke i Sverige, der det visstnok ikke er uvanlig å stryke på disputas. Innstillingen, som kom for fire uker siden, altså seks uker før disputas, den var for min del ganske positiv. Komiteen sier at det er noen utfordringer med oppgaven, men ikke verre enn at jeg skal få komme og forsvare den offentlig, som er det disputasen er. I praksis skal jeg vise at jeg har skrevet avhandlingen min selv, og at jeg vet mer enn akkurat det som står der.

Dette har jeg gledet meg til i mange år. Jeg syns alltid det er en opplevelse å være med på, det er den mest rituelle formen for diskusjon igjen på universitetet. Det er en forestilling, med faste roller, og nesten alltid altså fast resultat. Selv om jeg nå er del av en eksplosiv andel doktorander, som nr. 369 på NTNU bare i år, syns jeg likevel det er stas at jeg nå skal få være med på forestillingen selv.

Publikum går inn først, og så skrider vi altså inn. Noen kommer til å ha på seg kappe. Vi andre har bare litt pene klær. Opprinnelig var doktoranden en utsending fra en professor og veileder, for å vise min professors styrke i kamp mot en professor fra fremmede eller til og med konkurrerende universitet. Doktoranden skulle vise at man kunne forsvare institusjonens ære, som er tittelen man har mellom innstilling og endelig godkjenning.

Vi har alle fått nye titler, forresten. Jeg har blitt doktoranden som skal vise meg verdig det akademiske selskap. De to eksterne i komiteen har nå blitt til førsteopponent og andreopponent som utfordrer meg til kamp i manesjen.

Tradisjonelt er førsteopponent grundig, men velvillig. Andreopponenten kan være skarpere i kantene, og fokusere mest på svakhetene i oppgaven. Uansett skal det være en anledning for doktoranden å kunne vise fram egen kunnskap. Det er ikke alltid det blir sånn, og deri ligger spenningen, også nå. Jeg vet ikke om jeg klarer å være kjapp nok, og modig nok til å kunne framstå som den verdensvante akademiker jeg aldri har vært. Men det kan skje. Det kan også skje at jeg henfaller til plumpe vitser for å komme meg unna vanskelige tema. Det får også være greit. 

For at jeg skal kunne vise at jeg faktisk er akademiker og kan tenke selv, legger de på en ekstra utfordring. Det er den såkalte prøveforelesningen. Da gir komitten meg et tema som de mener jeg kunne ha skrevet mer om, eller som jeg burde skrevet mer om. Jeg har vært ganske bekymret for prøveforelesningen, for det kunne jo rett og slett hende at de ba meg om å snakke om noe jeg ikke kan noe om. Da har jeg to uker til å sette meg inn i det.

Jeg fikk tema for prøveforelesning i dag. Mailen kom i morges, den var kort. ”Her kommer tittel på prøveforelesningen din. Det er fint om du gir meg en tilbakemelding på at du har mottatt denne.”

Så kom det én setning. 14 ord. 6 konsepter som kan problematiseres. En tittel, og det er alt. Da viste det seg at det er en mulighet til, som jeg ikke hadde tenkt på. Det kan nemlig se ut som om prøveforelesningen er noe som kommer i forlengelsen av avhandlingen. Det er iallfall det jeg tror jeg har tenkt å bruke det til. Det er et tema jeg kunne snakket meg varm om med praktiske eksempler, men det er ikke poenget her. Jeg skal jo få vise fram at jeg er en akademiker, så da skal den forelesningen være teoretisk orientert.

Faktisk gleder jeg meg. De neste to ukene skal jeg få lov til å konsentrere meg fullt ut om å være akademiker, dykke ned i materialet og forberede formidling. Det blir gøy, og jeg har ikke gjort det uten å være syk eller i jobb i tillegg på veldig lenge.

Selve dagen blir sånn:

10.15 Prøveforelesning: “Organizing innovating efforts – how to involve participants in reflective processes when resources are scarce.”

13.15. Disputas. Tittel på oppgaven: Experience offerings with a purpose? Aesthetic innovation and organizing with duality.

Dette er åpent for alle, og jeg håper på full sal. Det skal forsvares offentlig. Blant annet betyr det at man inviterer til spørsmål fra publikum, såkalte ex auditorio. Det viktigste å vite om denne muligheten er dette: Ikke still spørsmål! Mens jeg mer enn gjerne svarer på alle spørsmål både før og etter, er det formelt sånn at man bare stiller spørsmål under disputasen dersom man ikke syns at doktoranden fortjener tittelen phd. 

Så der. Lurer du på noe?

Fra ord til jord til bord - en verdikjede lang og stor.

-->

DN skrev i en anmeldelse at Credo trolig er Norges beste restaurant. Mitt bidrag er å fortelle en liten flik av historien som fører fram til denne, for dette er noe jeg skrev om i avhandlingen min. 

https://www.dn.no/magasinet/restaurantguiden/restauranter/restaurant-credo/salt-og-pepper/norges-beste-restaurant-ligger-i-trondheim/2-1-410901

Du lager de beste historiene selv - og det er et godt ledergrep!

-->

I dag har jeg vært på Leder og HR-dagen for første gang. Det er en årlig tilstelning av Næringsforeningen Haugalandet. En ganske intim konferanse. Du kommer inn klokka åtte om morgenen med litt mys i øynene, - og der er scenen like stor som den store Haugalandskonferansen, men med runde bord og hvite duker og nydelig lyssetting.

Jeg er lettantennelig i sånne sammenhenger. En gang slutta jeg i jobben fordi jeg var på et bra foredrag, sånn at jeg kunne skrive phd om temaet for foredraget - hvordan skape endring fra der du er, og ikke minst - hvorfor er foredraget så populært når det ikke fins forskning på at det skaper endring.

Til forskjell fra forskning på naturvitenskapelige fenomener, er jo ledelse en sånn ting som ikke kan sies en gang, og så funker det sånn for alltid. Sist jeg sjekka, jobba de fleste ledere med folk, og folk trenger å bli minnet på hva som er viktig en gang i blant.* Det er faktisk et hovedpoeng i phd-en min. Det gode foredraget liver opp gamle sannheter og selvfølgeligheter gjennom å sette nytt perspektiv, og på sitt beste kan det minne oss på de viktige tingene i livet og i arbeidslivet, og gjør at vi skal gjøre litt mer av de gode grepene når vi kommer hjem.

I dag fikk jeg bakoversveis av ei drivende dyktig dame. Linda Eide, folkens, med sitt foredrag om meirfiksjon, kunne vært en oppsummering på det jeg har skrevet på etter jeg bytta jobb. Avhandlingen min handler om hvordan opplevelser, som f.eks foredrag, kan bidra i jobb. Meirfiksjon, Linda sitt eget uttykk, handler om hvordan fortellinger gjør at folk forestiller seg noe i hodet som ikke er sagt, men som gjør historien sterkere. Ved å inkludere sammenhenger og det vi i antropologien kaller tjukke data, tillater vi at folk lager sine egne bilder og fortellinger ut i fra hvem de er og hva de har i bagasjen fra før av.

Som arbeidstagere i norske bedrifter har vi mye av det samme i bagasjen. Linda Eide sitt forslag er å ikke la seg fortrylle av trend-ordene, og heller bruke så enkle ord som mulig for å gi folk mulighet til å lage sine egne bilder i hodet. Vi trenger ikke å snakke om å levere på aktiviteter, kommunen trenger ikke si at de leverer tjenester når de driver sjukehjem, vi trenger ikke si at vi skal nedskrive verdien i en balanse - med mindre vi ikke vil at folk skal forestille seg noen ting som helst og bare synes at vi høres smarte ut.

Det offisielle, byråkratiske ledelsesspråket er ofte godt til å høres kunnskapsrikt ut. Det er ikke så godt til å lage bilder i hodet på folk som beveger, blir oppfatta - huska og så kan bidra til forandring. Der er det en vanskelig balansegang. Linda Eide har autoriteten til å si ting enkelt og nydelig, mens en leder må bevege folk med en blanding av autoritet og enkelthet. Man trenger ikke gjøre det mer innviklet enn det er. Hvis du mener at folk blir i jobben fordi de setter pris på arbeidet, ikke si at indre motivasjon gir mindre turnoverintensjon. Det kunnskapsrike språket er glatt og sklir unna som såpestykket i badekaret. Det høres kanskje smart ut, men skaper liten interesse.

Hennes råd er at man må snakke som om det står noe på spill - og her skal jeg bruke hennes eksempel. På den ene siden viste hun Bergen kommune sin oppfordring i en helsides annonse til sine innbyggere: "TENK PÅ LUFTEN - LA BILEN STÅ" - etterfulgt av en rekke fine og konkrete forslag til hva som kan gjøres. Annonsen er det umulig å være uenig i, men den treffer ikke noe i deg - du skulle sikkert latt bilen stå, men det passer ikke helt. 

Som en motsetning viste hun hvordan amerikanske myndigheter reklamerte for samkjøring for å spare bensin under andre verdenskrig. De sparte ikke på antydningen om at det har store konsekvenser for deg som menneske om du ikke føyer deg etter forslaget:  

Dette er kommunikasjon som fenger - som inspirerer deg til å lage din egen fortsettelse av historien med sterke virkemidler. Linda fortsetter, og forteller om hvordan man kommuniserer godt med å bruke virkemidler som setter igang fantasien til tilhørerne. Dette stemmer helt overens med mine egne funn, men jeg bruker et annet ord enn meirfiksjon. Jeg skriver en avhandling på akademisk engelsk der jeg bruker ord for å argumentere, ikke inspirere. I mitt språk sier jeg at historiene må ha dualitet. Det er foreløpig ikke en floskel. 

Dualitet betyr at ordene må presentere oss med et spenn av muligheter for tolkning og involvering. Slik kan hver og en kan koble seg på den måten de vil, og de syns det er bedre fordi de har jo funnet på sin egen tolkning, ikke blitt fortalt hva de skal gjøre. Noen av oss er nesten selvantennende, og kan nærmest få inspirasjon av hva som helst til å skape historier. Slik tror jeg Linda Eide er, og slik er folka i Livsverkene som bidrar med empiri og eksempler til avhandlingen min. Men for folk flest, så hjelper det at begrepene blir formidla - men de må fortsatt ha en dualitet, et innlagt tolkningsspenn.

Faren min var ekspert på fjordspenn som dette, det er et annet langt spenn.

Begrepet jeg starta med for ti år siden, positive avvik, har i seg et sånn langt spenn. Faktisk trenger det veldig lite historiefortelling før folk tolker i vei og tenker de vet hva det begrepet er. Nettopp derfor måtte jeg legge det vekk som akademisk begrep, og finne ut hva det er et eksempel på. Andre ting, som en visjon, kan også ha i seg et godt spenn, iallfall i starten. "Vi gir bedre opplevelser ... [av reise, bank, IT, you name it]" -  er kanskje veldig inspirerende når de blir skapt, men etterhvert mister de kraften sin ettersom de går inn i dagligtale. Historiene må holdes levende.

Det er da vi trenger en Linda Eide, som forteller oss med stor kraft og innlevelse hvordan det er viktig med formidling. Hvordan vi kan bli bittelitt bedre av å lære hennes antydningskunst. Det gjelder å forenkle, kutte ut trend-ordene og fylle på med konkret sammenheng og kontekst. Meirfiksjon handler om å tørre å la folk tolke selv, og satse på at vi tolker tilstrekkelig likt til at vi kan dra sammen i samme retning.

Og det er her konferansen som helhet - med arbeidsmiljø med selvstendighet og gode historier faller sammen. Gjennom forskningen min fant jeg ut at folk godt kunne bli inspirert av gode foredrag, og så likevel ikke få noe resultat i organisasjonen. Fristelsen til kontroll blir ofte for stor. Man blir inspirert, legger fine planer for framtida, og tenker at det er et resultat i seg selv. Men historiene er ikke produkter, det er starten på en prosess. Dersom man blir fristet til å ta kontrollen, bestemme hva som skal skje, da knuser man dualiteten og tolkningsrommet. Da blir historien død, flat og uinspirerende. Minusfiksjon. 

Jeg har tro på at meirfiksjon eller begreper med dualitet kan være veldig viktig for å sette perspektiv, se ting fra andre perspektiver, og sånn kan det bidra til endring. Du trenger ikke vente med å fortelle historien til du vet hva du vil si med den. Det handler om å prøve seg fram, start med en assossiasjon. "Dette minner meg om...", "jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette", "kanskje det kan være noe å lære av den gangen". En assosiasjon er den enkleste måten å starte å lage egne historier på, og de trenger slett ikke å være foredragsklare for at noen andre kan fortsette, og hvem vet? - plutselig har dere løst et problem dere ikke visste at dere hadde. Og uansett, så kan det hende det var gøy. 

Derfor, vi kan ikke bare dra inn ekspertene, vi må trene på historiefortelling selv også, og ikke minst - trene på å holde tolkningsrommet åpent slik at nestemann også får trent seg. 

 Den største hindringen er ofte tid, i en presset arbeidshverdag, og at det å fortelle hverandre historier oppleves som for gøy for å kunne være nyttig jobb. 

Det å fortelle historier er den enkleste og billigste måten å drive kompetansedeling på, skape engasjement, og minne oss på hvilke verdier vi står for, og hva vi holder på med. Det koster lite, og kan gi mye. 

Hvem vet hvilke resultater det kan gi i organisasjonen? 

* Og en liten påminnelse: Pål Molander fra Stami sa, som et ekko fra sist jeg jobba som forsker på kunnskapsarbeid, at å jobbe med arbeidsmiljø er å jobbe med Norges gull. Du kan sette store krav til selvstendige arbeidere, og de løser oppgavene. La folk få bidra i bedriften for å bedre arbeidsmiljø, ikke invester mer i kake på fredag.