Vitenskapelig avkledningsmanøver

Andreas Wahl er programleder og frontfigur for et underholdningsprogram som etter sigende driver folkeopplysning. Sesongen starter med avkledning av selvhjelp som vitenskap.

Min kommende doktoravhandling på opplevelsesnæring har et nærliggende tema – empirien min er folk som har hatt såpass suksess med bygdeutvikling at de får holde foredrag om hva de gjør til folk som er betalt for å høre på. Jeg har fulgt dem gjennom flere år, undersøkt hva som gjør et foredrag til et godt opplevelsestilbud, og hva, om noe, det er mulig å lære av foredragene.

I lys av min forskning kan jeg se Folkeopplysningen på to måter. Jeg kan analysere programmet som jeg ville analysert et foredrag, i skjæringspunktet mellom underholdning og undervisning. Jeg kan også analysere den vitenskapelige kritikken av fenomenet selvhjelp.

Underholdningsaspektet er upåklagelig. Etter å ha presentert fenomenet starter forskningen med å be en mann med forskertittel om å oppsummere fellestrekk fra selvhjelpsbøker siden han har lest så mange av dem. 52 faktisk. Disse er:

Sett deg mål

Tenk positivt

Styrk selvtilliten

Forskerens tekstanalyse blir til påstander som kan sjekkes ut. Wahl drar til utlandet for å finne forskere som kan motsi hver enkelt påstand. Så drar han hjem, og følger oppskriften sin til å sette sammen det han kaller en tynn suppe av kjendis og kjøleskapsmagneter til et inspirasjonsforedrag.

Sjefen til en gruppe tilhørerne har avtalt at de skal bli lurt i beste sendetid. Etterpå sier de at det var inspirerende å høre om hennes livsvisdom, og vi nærmer oss klimaks. Så blir folk som var på et foredrag for noen måneder siden oppringt. Selv om også de sa at det var inspirerende like etterpå, husker de ingenting.

Oppdraget fullført. Ergo:

Selvhjelp, som alt annet programmet har tatt for seg, er ikke vitenskapelig. Dermed bør man ikke lese sånne bøker.

Alle vi som har kjent på ubehaget med å gjøre ting på oppfordring, som å stå med armene i været og rope «Jeg er en rockestjerne», får muligheten til å snakke om at det der er bare tull. Forskningen har krasjet festen, grinebiterne har vunnet.

Men er dette forskning?

Programmet skisserer lange kausalitetskjeder uten å korrigere for sammenfallende faktorer. Det er vel ikke helt akseptabelt innen naturvitenskapelig forskning? Samfunnsvitenskap kan jeg lett fastslå at det ikke er.

Det beste av analysen er når veltalende selgere av =Oslo setter perspektiv på ”hemmeligheten” om at du kan tiltrekke deg det du ønsker ved å tenke positivt. Etter to uker har ingenting skjedd, og de er gode til å fortelle hvorfor. Hvorfor er dette god historiefortelling? Jo, de kan avkle sannheten, nettopp fordi bøkene ikke er skrevet for dem.

Bøkene er skrevet for vanlige folk i meningsløse jobber. Målsetningen er ikke å løse problemer, men å hjelpe folk å holde ut. Derfor blir det latterlig når folk som står utenfor systemet tolker innholdet. Og la meg få si det med en gang: folk som tjener penger på at syke folk skal tenke positivt, de fortjener all den kritikk de kan få. Det er uredelig og hensynsløst.

Dessverre blir ikke analysen om hvordan selvhjelp virker gjort eksplisitt. Programmet er mest opptatt av å ta selvhjelp på ordet, og da glipper den kritikken man virkelig kunne rette mot humbug i bransjen.

Derimot blir vi servert en alvorlig sammensausing av nivåer og elementer. Individ og grupper sauses sammen når fokuset er selvhjelp, men empirien hentes fra folk som hører på foredrag betalt gjennom bedrifter. Bøker og foredrag sidestilles, selv om bøker kanskje bare er markedsføring og legitimering for foredragene. Etikk og måloppnåelse blandes med et eksempel om at folk som setter seg mål mister gangsynet for andre ting mens de oppnår målene. Jeg skal ikke snakke mye om sistnevnte, bare fastslå at eksemplet ikke viser at det å sette seg mål ikke virker. Det virker så bra at man kan miste gangsynet, og da må man være varsom med hvilke mål man setter seg.

Hvis vi definerer en organisasjon som en samling av folk som setter ressursene sine inn på å nå noen felles mål, må vi anta at det den gjør skal hjelpe den å nå de målene. Hvis vi tar dette som utgangspunkt for motivasjonsforedrag, er det vanskelig å se at de lar seg lure. Hvis det var så idiotisk som Folkeopplysningen vil ha det til, så kunne de bare slutte med det.

Noe som er plukket ut som et resultat av en analyse av bøker, skal puttes inn i en helt annen form, nemlig et foredrag. I skifte av medium forandrer materien seg, og hvordan kan man vite at det er innholdet som er viktig for et motivasjonsforedrag? Allerede med valget av Anne Marie Ottersen, en kjendis med en formidlingsevne godt over gjennomsnittet, er muligheten for et nøytralt eksperiment ødelagt.

For å virkelig legge breisida til: det er ikke selve innholdet, men formen lærdommen presenteres på som er viktig. Wahl sier han vil ha ei tynn suppe, og serverer Ottersen kjøleskapsmagneter som hun skal koke sitt foredrag på. ”Det er bare å gønne på.” ”Hvis jeg faller sju ganger, reiser jeg meg åtte.” Det er klisjeer. Og der er et problem til.

Klisjeer har blitt klisjeer nettopp fordi de har vært meningsfulle en gang. Og grunnen til at de er meningsfulle er ofte at de er tvetydige. Dette kan man ikke analysere med positivistiske metoder, for i naturvitenskapen er målet å være presis på en entydig måte. Slik er det ikke for det vi tar inn gjennom sansene. Det må gjerne være tvetydig, for da oppmuntrer det oss til å bruke vår egen dømmekraft i en dobbel forstand. På den ene siden bestemmer vi oss for at noe er interessant, gjerne fordi sjefen vår har gått god for det, og så legger vi vår beste vilje inn i å finne ut hva det skal bety. De tvetydige budskapene inspirerer nettopp fordi det finnes flere måter å koble seg på dem. Vi kan si den samme setningen fra det foredraget vi var på, og så er vi enige om at det er viktig, selv om det ikke betyr nøyaktig det samme for oss som for foredragsholderen, for meg som for kollegaen min. Den felles opplevelsen blir utgangspunkt for en refleksjon, og vi trenger ikke bli enige for at den skal bli viktig.

Der kommer den vitenskapelige entydigheten til kort, den kan aldri inspirere. Det viktige er nemlig ikke det som blir sagt i foredraget, men hva vi blir inspirert til å tenke. Dermed er det helt absurd når deltagere blir spurt hva de husker fra et foredrag tilbake i tid. Dersom det var noe foredragsholderen sa som var viktig for dem, ville de ha snakket om det og gjort det til sitt eget. Det er vanskelig å huske hvor man tar det fra. Vi forskere driver ikke med kildehenvisning fordi det er naturlig å gjøre, men fordi det er vanskelig. Etterhvert er det lettest å bake inn det du har lært med din egen livsvisdom, det er da det funker best. Også hvis du skal ha troverdighet hos andre.

Hva om det nettopp er nærværet av en kjendis som gjør at tilhørerne føler seg med i den samme kretsen?  Hemmeligheter fra eget liv bak fasaden avdekkes, og referanser til andre kjendiser gir ytterligere opplevd legitimitet.

Eksperimentet er avtalt med sjefen. Det kan være at man i programmet har sett bort fra en av de viktigste delene av foredraget, nemlig forberedelsen om hva foredraget skal inneholde, hvilken setting det skal passe inn i, og om hvilke tilpasninger som skal gjøres for at det skal passe. Da er det bestilleren som får ”nær kjendis”-opplevelsen. Statusen som den som har diskutert og sammenlignet jobbutfordringer med polfareren, langrennstreneren eller skuespilleren, kan være ønskelig i seg selv. Siden Wahl er kjendis, har jo sjefen fått akkurat det – selv om det var på en annen måte enn vanlig.

Da har jeg ikke engang begynt å snakke om skatteregler som gjør at det er billigere med faglig foredrag enn ren underholdning, slik at det kan hende at underholdninga er pakka inn som læring. Publikum er betalt for å lytte, og etterpå er det middag og fest. De kjenner seg sett, om ikke av kjendisen, så av sjefen, som åpenbart og målbart setter pris på dem. 60 000 på foredrag, og 600 000 i alternativkost på lønna til de ansatte.

Jeg leverer ikke et fripass for foredrag. Det er massevis av vås på foredragsmarkedet, men det hjelper ikke på tilbudet dersom alle eksperter med andre erfaringer enn det man har vitenskapelig bevis på, blir avvist som lureri.

Store deler av ledelseslitteraturen ville gått med i samme slengen. Det er fordi det handler om framtida. Ingen vitenskap kan med nøyaktighet si hva som vil funke for akkurat denne organisasjonen, på akkurat dette tidspunktet. Enhver beslutning om framtida vil måtte basere seg på en viss dose lokal handlekraft, oversettelse, og ikke minst tro.

Den naturvitenskapelige forskningsanalysen kommer i dette tilfellet til kort, og forklarer lite. Underveis kritiseres motivatorer for å hente all legitimiteten sin i personlige erfaringer. Men Wahl er ikke annerledes. Riktignok er han utdannet fysiker, men legitimiteten hans ligger like mye i hans status som programleder på nasjonal tv som i forskningen.

Den store forskjellen er at motivatoren er åpen om at han ikke baserer seg på forskning. Folkeopplysningen presenterer sin analyse som noe annet enn underholdning, og da blir det programlederen som står igjen avkledd og naken.


Oppfølging: slik ville jeg gjort det