Selvhjelp. Min analyse.

Det er så mange som sier at Folkeopplysningen er et underholdningsprogram og har bare vitenskap som ledetråd så man bør ikke ta det så alvorlig. Når jeg kritiserer forskningsperspektivet deres, kunne jeg gjort underholdningen noe bedre selv kanskje?

Ja, det mener jeg faktisk. Ikke alene, men om jeg hadde vært en del av redaksjonen skulle vi brukt en del av det som ble brukt, og så skulle vi servert en bedre og mer treffende analyse. Ok, da antar jeg at det er flere i befolkningen som syns analyse er morsomt, så here goes.

I mitt forrige blogginnlegg hadde jeg ikke en eneste kildehenvisning. Når det gjelder motivasjon i virksomheter, det som bygger på min egen forskning, kunne jeg øst om meg med hele litteraturlista, siden Ervik (kommende) enda er noen måneder unna ferdig. Siden jeg tar Folkeopplysningen på metodisk svikt og ikke på at det finnes en teori som motsier det de hevder, blir det vitenskapsfilosofi, altså*. Det vet jeg ikke helt om jeg kunne gjort til sexy underholdning. Dessuten er dette mitt eget forskningsfelt, så det skulle bare mangle om jeg ikke kunne gjort analysen bedre, men jeg vet ikke om jeg kunne gjort det til særlig bra underholdning.

Når det gjelder det jeg sa om positiv-tenkinga, tror jeg at jeg kan servere noe som enhver oppegående samfunnsviter kunne laget. Analysen jeg såvidt presenterte sist mener jeg kommer fra Barbara Ehrenreich (2010), som i boka ”Smile or Die” leverer en fantastisk tolkning av positivtenking som religion som passer perfekt med den amerikanske drømmen. Det er både fordi det ikke virker i større grad, og dermed er det ufarlig for samfunnet, men også fordi det gir håp til å holde ut meningsløse jobber. Det er en ferdig analyse, og jeg husker den ikke helt. Heller enn å gå til kilden, har jeg da andre verktøy i kassa mi for å gjøre den analysen jeg trodde hun gjorde om igjen, ved hjelp av den franske Foucault, og den Trondhjemsbaserte Tord Larsen. Så here goes:

Vi beholder den kloke mannen som har lest 52 selvhjelpsbøker. Han er retoriker og vet sikkert mye om at konkrete tall er fint, 52 og 3 er begge supre. Vi kan igjen starte med de tre elementene han serverer:

Sett deg mål

Tenk positivt

Styrk selvtilliten.

Vi vil egentlig starte med å følge den linja om å tenk positivt, for den er aller mest humbug. La oss ta den samme tilnærminga som Folkeopplysningen gjorde med virkemiddelet positiv tenking. Gabriele Oettingen sier at folk som tror det er lett å lykkes med å motstå fristelser, de kommer ikke til å lykkes. Jeg finner ikke akkurat denne artikkelen de refererer i litteraturlista hennes – for Oettingen har også skrevet om det å sette seg mål og om man når dette best med fantasier om framtida (nei) eller med positiv forventning til framtida (ja). 

Men tenk-positivt folka oppmuntrer til fantasier til framtida. De opererer dessuten med noen helt vanvittige og naturstridige regler, blant annet bygd på en misforstått tolkning av kvantefysikk og relativisme. Fordi ting påvirkes av å bli observert, som elektroner som kan være partikler eller bølger, eller for den del at samfunnsforskere påvirker materialet sitt bare ved at de får folk til å tenke gjennom ting, på samme måte tenker de at man påvirker verden. Det du tenker, det får du. Helt vanvittig. Derfor går vi ikke inn på hva som kan lykkes, men at disse fantasiene overhodet ikke kan lykkes, slik som Oettingen støtter.

Det er ikke nok å bare si at det ikke funker – siden det er så populært, og det finnes så mange forskjellige titler på selvhjelpsmarkedet må vi spørre noen ytterligere spørsmål. Hva er det folk prøver å oppnå? Hva er det de faktisk oppnår? Vi vet at de ikke får fantasien sin, så da må det være noe annet. Vi klipper tilbake til mannen med tittelen, og han sa jo også at folk vil oppnå mye endring med lite innsats. Ok – så de vil noe. De vil forandre noe i livene sine. Det er bra.

Da får vi gå til en antropolog i Trondheim. Tord Larsen (2009) var den som lærte meg at noe veldig viktig skjer med reformasjonen – og overgangen fra ytre styring til indre styring av religion. Fra at du og hele familien påvirker hverandres muligheter for frelse, og at man f.eks kan betale seg gjennom skjærsilden, blir forholdet mellom individ og gud inderliggjort, altså det blir mellom individet og Gud. Det gjør at vi kan ta helt andre valg enn folk i andre religioner. F.eks kan vi velge å bli ateister uten at det påvirker bestemors sjanser for å nå nirvana eller himmelen, så når vi ikke tror på Gud kan bestemor være skuffet, men ikke fortvilet.

Dette er viktig fordi vi står alene til ansvar overfor Gud, og også fordi vi frikobler kirke og vitenskap fullstendig, og vitenskapen får ta over områder religionen før har tatt – i dette eksempelet – pseudovitenskap om styring av selvet. Og hvordan styrer vi selvet?

Foucault (1977, 1980, 1983, 2002) var opptatt av identitet, og hvem som får lov til å ha hvilke identiteter, spesielt hvem som får lov å være normale. I hans livsløp skrev han den ene etter den andre boken om hvordan vi definerer normalitet i motsatsen til noen som er avvikere. Vi finner lærhomsebilder av Foucault, så selv om han er død så kan vi liksom relatere oss til hans greie også. Han skrev om at de gale er viktige å skille ut av normaliteten så vi andre kan føle oss friske i "klinikkens fødsel", han skrev om at de kriminelle er viktige å skille ut sånn at vi andre kan velge å være lovlydige gjennom selvdisiplin i  «Overvåkning og straff : det moderne fengsels historie» og han skrev om seksuelle avvikere i "Seksualitetens historie" sånn at den heterofile, monogame person kan føle seg moralsk overlegen. Hva er det folk vil ha? De vil ha makt – sier Foucault. Definisjonsmakt, helst, for koblinga av makt og kunnskap sånn at du kan definere ut det du ikke liker som unormalt, det er gull.

Hvordan kan vi se at ”The Secret” er bare for normale? Jo, ved å se hva de sier om grupper som har det vanskelig og åpenbart ikke har forårsaket det selv. Rhonda Byrnes, forfatteren har visst sagt at de som opplevde Tsunamien i Thailand måtte være på samme frekvens som Tsunamien siden de tiltrakk seg den. Pføy – for et utsagn! Har ikke definitiv link, men på denne bloggen finner du transkriberte utsagn fra nyhetssendinger, de må det være mulig å få tak på til programmet mitt.

Med en gang man har opplevd noe forferdelig er man ikke del av normaliteten lenger, og da er man heller ikke i målgruppen. Nettopp fordi det er åpenbart at dette ikke fungerer, er det viktig å definere ut de gruppene som ikke ville godtatt premisset i utgangspunktet. Bortsett fra de syke da. De kan jo ha masse penger som de kan avse før de dør, så de kan få tenke positivt selv om de egentlig ikke er normale. Om de er friske, kan de skylde på positiv tenking, og om de dør, ja så kan de jo ikke klage. Jeg vet ikke om man får noen til å si dette, så dette får vi tolke for dem.

Det som er ille med dette, er jo også at tilhengere kan bli mindre sensitive for andres ulykke. De har jo på bevisst eller ubevisst vis forårsaket det selv. Det er derfor det er så genialt når Folkeopplysningen leverer boken om ”Hemmeligheten” til selgere av =Oslo. De ønsker seg jo nettopp det som forfatteren forutsetter at målgruppa har, nemlig normale, men meningsløse jobber, hus, lån og familie. Målgruppa kan føle at de ikke har noe valg i den situasjonen de er i, og at det er utenforliggende forhold som styrer deres hverdag også. Men med positiv tenking opplever de at de iallfall får litt kontroll.

Jeg må si at selgerne av =Oslo, siden de tok det sånn på kornet, viste fram at det er bare tilfeldigheter som skiller dem fra oss. Det kunne vært vi som satt der, om ting hadde vært litt annerledes rundt oss. Hvis de hadde vært usammenhengende, uhyggelige eller framsto som dumme, kunne de ikke levert kritikken så godt. I programmet viste de at de er fornuftige mennesker, og det at de er definert ut av normalen er ikke på grunn av deres personlige egenskaper. Dermed gir det sånn kraft til å slå fast at de i målgruppa snarest må slutte med å lese selvhjelpsbøker.

Ja så funker det ikke, det har vi allerede slått fast. Virkemiddelet positiv tenking gir ikke resultater, men det gir faktisk håp, når håpet ikke er absurd. Det er litt som da vi lærte å be i konfirmasjonsundervisninga, det er viktig å ikke be om for konkrete ting. Fred på jord er bedre ønske enn moped og mobil. Dessverre, gir det ikke håp over lang tid, siden det åpenbart ikke funker. Men så går du forbi hyllemetrene med bøker. Kanskje det er en annen som er nærmere håpet?

Bøkene er ofte skrevet av en kjendis. Siden kjendisen er et menneske som åpenbart har klart å komme seg litt ut av samfunnets normer, har de legitimitet og makt bare i kraft av å være kjendis. Det gir dem den Foucauldianske definisjonsmakten – kanskje det er en løsning i en ny selvhjelpsbok? Og sånn går dagene og blir til uker, måneder og år, fremdeles i en ganske håpløs og meningsløs tilværelse innenfor normaliteten.

Målsettinger, da?

Så fortsetter vi med mål, og Adam S. Galinsky er en utmerket fyr å snakke med, fordi Ford Pinto-eksempelet med den eksploderende bensintanken er så utrolig talende. Vi kunne snakket med førsteforfatter av artikkelen Lisa D. Ordóñez (Ordóñez, Schweitzer et al. 2009), men da blir det så mye damer, og det blir ikke troverdig hvis alle forskerne er damer. Så ville jeg brukt den metaforen de bruker i sammendraget av artikkelen, og fulgt opp med advarselen de mener burde følge målsettinger.

Rather than dispensing goal setting as a benign, over-the-counter treatment for motivation, managers and scholars need to conceptualize goal setting as a prescription-strength medication that requires careful dosing, consideration of harmful side effects, and close supervision. We offer a warning label to accompany the practice of setting goals.

Her kunne vi sagt – i organisasjoner – når det er andre som setter målene for folk, har vi funnet ut at målsettinger kan være farlig fordi det gir deg skylapper, så vær varsom med å sette mål for andre, og vær obs når noen prøver å sette mål for deg. Organisasjoner styrer oss mer enn vi liker å tro, og siden de har et begrenset virkeområde, så lar man være å bry seg om andre mennesker på vegne av organisasjonen. 

Er du selger skal du bry deg om profitt til eierne, og du skal slett ikke bry deg om kundene utover det du trenger for å selge dem ting. Om de trenger eller har råd til eller kan skade seg selv med det du selger dem, er ikke ditt ansvar. I England har man til og med denne begrensningen med i en type selskapsform – Limited – som tar ansvaret sånn at enkeltindivider kan ta risikable beslutninger uten at det går utover deres privatøkonomi. Dermed er målsetting fra organisasjoners sin side en ting man må bestemme seg om man vil være med på med varsomhet. Du kan føle deg kontrollert og begrenset selv. 

Og dette er det eneste vi skal ta om folk som er betalt for å høre på foredrag i denne omgang. Hvis du jobber i en organisasjon som betrakter deg og kollegene som en gjeng med individer som hver og en setter sine egne mål parallelt med virksomhetens, da blir du kontrollert på den verst mulige måte. 

Så der har du det. Selvhjelp er motmakt mot kontroll fra samfunnet, gjennom stat, arbeidsplass og økonomisk system. Men det er også makt som gjør kontroll fra stat, arbeidsplass og økonomisk system lettere siden folk opplever at det er de som har kontrollen. Selv om det bare er en illusjon. Verden vil bedras, og folk må gjerne kjøpe selvhjelpsbøker – men bare hold deg unna svake grupper – den kombinasjonen er ren ondskap.

Der var stunt-analysen min. Fikk ikke plass til selvtillit en gang. Men problemet er at nå har vi ingen å avkle, for det er alle oss som står der nakne og dumme som har trodd at vi har kontroll over livene våre. Ingenting å godte oss over. Jeg tar det tilbake. Ordentlig forskning blir elendig underholdning.

* Jeg skriver mye om analogisk tenking - som skissert av bergensfilosofen Kjell S. Johannessen. Han drar på både Kant og Wittgenstein for å skissere hvordan dobbel dømmekraft er så sentralt for analogisk tenking, en analysemåte fra del til del, i motsetning til logisk-postivistisk tenking som da gjerne bygger på induksjon eller deduksjon (helst).

Kilder:

Ehrenreich, B. (2010). Smile or die: How positive thinking fooled America and the world, Granta books.

           

Foucault, M. (1977). Discipline and punish: The birth of the prison, Vintage Books (New York).

           

Foucault, M. (1980). Power/knowledge: Selected interviews and other writings, 1972-1977. Brighton, England, Harvester.

           

Foucault, M. (1983). This is not a pipe, University of California Pr.

           

Foucault, M. (2002). The archaeology of knowledge. 1972.

           

Larsen, T. (2009). Den globale samtalen. Om dialogens muligheter, Oslo: Scandinavian Academic Press.

           

Ordóñez, L. D., M. E. Schweitzer, et al. (2009). "Goals gone wild: The systematic side effects of overprescribing goal setting." The Academy of Management Perspectives 23(1): 6-16.