En pause fra hverdagen

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.


Haldis Moren Vesaas var 78 år i 1985. Hun var nyforelsket, men den følelsen hun har av heis, kan jeg ha alene, eller sammen med Eivind.  Ja det er jo han som er grunnen til at jeg er systemutviklerfrue og med på denne turen, så jeg håper at vi får noen sånne øyeblikk på turen også. (men det fikk vi lite av på flyet, for vi satt ikke sammen, men da snudde han seg og blunka til meg, og det var jo litt fint det og!

Hva har du i veska når du flyr?

*edit: dette er en kjapp bloggpost laga inne i flyet fra Haugesund til Oslo fordi de forespeilet at vi skulle sitte 40 minutt i flyet før avgang. Men så dro vi likevel, så da ble det ikke så mye skrevet her! Nå kan jeg legge til at det å pakke riktig for å fly er viktig, og for det meste fikk jeg ikke bruk for underholdningen min!

Nei, nei, nei! Ingen kan standardisere glimt i øyet!

Hvis det er noe jeg har lært etter å ha studert inspirasjonsforedrag med innhold i mange år, er det at humøret ikke kan være toppstyrt. 

Jeg har også lært at toppstyring med humør er en feil som blir gjort. Ikke ofte, men når det gjøres så bringer det på det rene at en del av det menneskelige ikke kan standardiseres. Eksempelet nå er rektor på Haugerud skole som har laget et dokument med 172 regler som blant annet forteller at elevenes hjerter vinnes fordi den profesjonelle lærer skal være tett på med et glimt i øyet.

Det gleder meg hver gang ledere gjør den type feil. På samme måte som at voldsutsatte kan bli overlykkelige av at den truende og voldelige partneren endelig slår på måter som gir blåmerker og brukne bein sånn at man har noe å vise til når man går til politiet. Jeg håper det er litt godt for de ansatte på skolen. Det bringer dævelskapen ut i dagen, og for meg som forsker er det gøy, gøy, gøy! 

Det at humor alltid finner seg i nærheten av en grense, gjør at det er svært uegnet for institusjonalisering. Humor har nesten alltid en dobbeltbetydning, i og med at det viser at noe er sant, men ikke sant, samtidig. Humor er en kunst, og kunst balanserer alltid mellom det banale og det totalitære, sier Pierre Guillet de Monthoux (2004). Det banale er det plumpe, det som alle vet. Det totalitære er overgrepet som krever at du tilpasser din egen gode smak til regimet. Dette er godt illustrert av Dag Sørås i lørdagens episode av Sannhetsministeriet på P2. Så bra var det at jeg har skrevet ned det han sa*:

I fjor så jeg LEGO-filmen på kino  sammen med sønnen min, og det var et overraskende intelligens harselas over en dystopisk diktatorstat hvor alle er overfladisk lystige hele tida. Hovedpersonen er en relativt tanketom, men glad kar, som starter hver dag med å lese i en manual om hvordan man oppfører seg i sosiale settinger, før han går gjennom sjekklista: slik vil du passe inn, få alle til å like deg, og alltid være glad. Hele befolkninga er besatt av låten "alt er helt utrolig", og selv unger skjønner at dette ikke er noe idealsamfunn.

[videoen er på dansk -  sånt blir bare bedre på dansk - alt er super duper!]

Noen som ikke kan ha sett ironien her, er ledelsen ved Haugerud skole i Oslo.[ ...] De driver med potensielt ulovlig knebling av sine egne ansattes ytringsfrihet. Det er en instruks fra 2013 som omsider har nådd allmennheten denne uka, etter at facebookgruppa "Foreldreopprør mot Osloskolen" satte fokus på saken. Powerpoint-presentasjonen består av intet mindre enn 172 regler og ble revidert for det inneværende skoleåret. Og tittelen: "Standarder for den profesjonelle lærer på Haugerud skole", den forbereder deg ikke på galskapen som følger: side på side med instrukser som virker som sitat fra den nevnte legofilmen.

Det jurister og menneskerettighetseksperter har fokusert på, er punktene som krever de ansattes udelte lojalitet til skoleledelsen, at ansatte alltid skal være enige utad, og at lærerne ikke skal prøve å forandre noen interne strukturer. Eller, som ledelsen selv skriver, "du forstår at vi jobber i et politisk system hvor vi har som oppgave å gjennomføre samfunnets bestilling. Vil du påvirke det, gjør du det gjennom stemmeseddelen." Hold kjeft og gjør det du får beskjed om, med andre ord. Og husk også at "Fritiden må disponeres slik at den ikke går ut over arbeidsinnsats og humør. Vi forventer at du har fått nok mengder søvn."

Det mest bisarre og forstyrrende delområdet i hele instruksen, er for meg allikevel seksjonen "Godt humør". Her lærer vi blant annet at

"Et smil er avvæpnende og sprer energi", 

og at

"Det er fint hvis du har litt selvironi og tør å by på deg selv".


Om disse oppfordringene ikke var klare nok så bys det også på eksempel. Et par grep du kan ta for å oppfylle standarden for den profesjonelle lærer på Haugerud skole, er at du

"bidrar til at pauser blir noe som løfter alle og gir en vitamininnsprøytning."

Under delområdet "Å vinne elevens hjerte" så bes den profesjonelle lærer blant annet

"å være tett på, men med glimt i øyet".

Og

"Personlig, uten å være privat".

[…]


Andre punkter er bare uforståelig. Så jeg skjønner ikke helt hva som menes med

"du er inneforstått med kraften i alle."

Noen regler er også på engelsk, som

"Know thy impact" 

og min personlige favoritt: 

"Du lever etter mottoet High roof - No ceiling".

Nå er jo roof og ceiling det samme, så hvorfor det ikke bare heter "no ceiling" er for meg uklart, men vi ser her en åpenbar inspirasjon fra folk som Märtha Louise, og Kim Jong Il.

[…]

Det vi har lært, er at den gjennomsnittlige lærer har like mye selvråderett som en LEGO-figur."

Her trenger vi nesten ikke betraktninger fra Sørås for at reglene skal bli morsomme. (Klammene [...] viser at jeg har latt være å skrive ned noe mer.) Den jobben han har gjort med å plukke ut regler, er god nok for å vise at dette er helt hinsides. Hvorvidt rektor på Haugerud skole, altså forfatteren av instruksen, ser galskapen i dette, vet jeg ikke. Men han har en dårlig forståelse av hva godt humør og selvironi er for noe, om han tror at dette kan skrives ned i tekst, som rutiner.

Alt det han sier, er jo fine ting, så hvorfor blir det så galt? En standard bør per definisjon være så entydig som mulig. Du kan bare ikke inspirere og standardisere på én gang - for inspirasjon appellerer til det unike i hvert enkelt menneske, mens det standardiserte skal ensforme uttrykket, skit i hva man mener for øvrig. Det klarer de å uttrykke i regelen om å påvirke gjennom stemmeseddelen. "Vi bryr oss overhodet ikke om hva du som person mener, så lenge du utfører jobben tilfredsstillende og stille", kunne det like gjerne stått. Det å engasjere seg anses som rusk i maskineriet. Det ser ut som om rektor kunne tenkt seg å bytte ut lærerstanden med roboter, omtrent som i bilindustrien.

Akkurat som i bilindustrien organiserer vi skolegangen etter årsmodell.  Elevene er tomme containere som kommer på skolen hver dag for å fylles opp av kunnskap, man får også til å forklare forskjeller med den modellen. Hvis man ser på at ulike containerne er av litt ulik størrelse og utførelse , er det naturlig at det er litt ulikt hva de tar med seg hjem av kunnskap.

Men så er det bare det, da, at de fleste har gått bort fra container-metoden for læring. Mennesker er ikke som programmerbare maskiner. Rektor på Haugerud skole har skjønt det også, derfor begynner han med regler for humør, glimt i øyet,  og det litt mer uhåndgripelige med menneskers kunnskap.

Det som er genialt med at han har skrevet regler for godt humør, er at de viser at han virkelig ikke har skjønt at humor, humør og selvironi er typer kunnskap som ikke egner seg for nedskriving. Det blir banalt og selvinnlysende ELLER totalitært, og faktisk, og utrolig nok, begge deler på en gang. Denne typen kunnskap er nemlig ikke entydig, ellers hadde det ikke vært inspirerende eller morsomt.

For at vi skal kunne la oss inspirere, eller le, av  noe, må det være rom for at vi skal kunne henge oss på på ulike måter. Det treffer akkurat deg fordi du ser det på en måte som jeg ikke ser det på. Du tenker at det er helt perfekt for deg, og om jeg tilfeldigvis blir truffet av det samme, selv om det er på en litt annen måte, borger det fellesskap og det som er fint når vi snakker sammen.

Det kan faktisk en regel aldri gjøre!!!!!!

Jeg har noen eksempler fra studiene mine. Livsverkene er en allianse av folk som sier at de bruker humor, galskap, fantasi og mot for å skape bygdeutvikling, og det har gitt en del fiffige resultater. Så fiffige at de får lov til å fortelle om det for organisasjoner. De får faktisk betalt en halv månedslønn for å snakke til folk som er betalt for å høre på, så det er ikke noe som foregår helt på siden av organisajonslivet heller. Galskaperne, et par stykker fra Hasselvika, har vært på mange skoler for å inspirere folk til å finne på og gjøre nye ting.

Galskaperne har skapt verdens første fullskala sytebane. Der har de arrangert landssyterstevne. De har faktisk fått gjennomslag i kommunestyret for å omregulere den nedlagte skytebanen etter forsvaret til nasjonal sytebane. Der får man syte i kontrollerte former. Du skjønner at syting, akkurat som skyting, kan jo være en ganske farlig aktivitet, og for å unngå sniksyting er det viktig å ha en arena. Den offisielle statusen gjør at en eller annen kommunebyråkrat har vært nødt til å finne ut hvilken farge sytebane har i kommuneplanen. Dette tyder jo på at det er mulig å forandre på kommunedelplaner dersom man bare vil, og at reglene er der for folk. Samtidig er det viktig at det er et lite, privat initiativ. 

Flere steder de har hatt foredrag, har de ansatte i ettertid laget lokale sytebaner (med teip og skilt). Det er kjempemorsomt dersom det er på eget initiativ, det gir liksom en følelse av makt at man bare kan lage seg sitt eget sytefelt. Men det kan slå tilbake om ledelsen finner ut at det er deres verktøy. Hvis ledelsen begynner å motsi med kritikk med at den hører hjemme på sytebanen, da er det ikke morsomt lenger. Ikke for den som har reell kritikk å komme med, og forhåpentligvis er latteren litt emmen for de som er rundt - det er ledelsen som har funnet et nytt maktmiddel.

Det er samme greia med oppmuntringskort. Folka i Livsverkene, altså alliansen, utfordret hverandre på å levere ut så mange oppmuntringskort som mulig. De laget seg regler som at oppmuntring må være konkret på hvilke handlinger som oppmuntres. Da må man se hva det andre mennesket gjør for å levere ut et - du er fin eller snill er altså for generelt - til deres type oppmuntring.

Det er kjekt å få et overraskende oppmuntringskort. Selv har jeg fått to, og begge var skikkelig fine å få. Den dugnaden kan hver og en ta del i, på eget initiativ. Men det blir ikke morsomt når ledelsen bestemmer at de ansatte skal skrive oppmuntringskort til hverandre og kundene. Alt som var av gøy blir borte når jeg MÅ finne på noe positivt å si, eller når jeg vet at den som gir meg oppmuntring er pålagt å gjøre det. Fysj!

Hvis man skal ansette mennesker i organisasjonene sine, bør det være plass til både humor og inspirasjon. Men det er det som er greia, man kan ikke på forhånd si hva den skal bestå av. Plassen til å gjøre feil, prøve seg fram og ha det moro underveis kan ikke være fullstendig definert på forhånd.

Da rektor på Haugerud skole sauser sammen et så sprikende dokument, håpet han kanskje på at han skulle være beskyttet av det han skrev om lojalitet. At han kunne beskylde de ansatte for å opptre illojalt dersom de kritiserte instruksen. Heldigvis går det ikke i lengden, og saken kom opp i media. Og tusen takk til Dag Sørås som plukket ut de virkelige kjøttfulle bitene av reglene sånn at jeg fikk noe å tygge på.

Hva med deg? Jobber du et sted hvor det brukes ressurser på rare måter? Da er du ikke alene. Ta det fram og harseler med det - om du ikke når fram med kritikken din, har du det iallfall moro på veien! Lykke til :-)

  

*Jeg hører selvfølgelig ikke på radio hver lørdag, men jeg har fått en ny favorittpodcast. Sannhetsministeriet er Dag Sørås som harselerer med samfunnet - og det kan lastes ned, jeg bruker podkicker. Jeg trodde at mitt første blogginnlegg om Sannhetsministeriet skulle bli mine ettertanker etter at han påsto at menn er morsommere enn kvinner. Han har helt rett, og det av samme grunn som at det ikke ble noe blogginnlegg. Jeg vil nemlig ikke framstå offentlig, ikke en gang til knappe 50 lesere, med humor som du kanskje ikke synes er morsom. Jeg vil heller være prippen enn å vise fram at jeg egentlig er så plump at jeg skammer meg. Dessuten vil jo det ødelegge for overraskelsen når jeg er plump i pen kjole. (Ja fint ska det værra, sa kjerringa, og skeit i cocktailglasset).

Kvinner er ikke like morsomme som menn, for vi mangler erfaring med å tråkke over grensa for hva som er morsomt - humor balanserer akkurat på den grensa, og dersom du ikke er villig til å bomme, kommer du ikke til å finne ut hvor den er.

[Her snakker Dag Sørås om Haugerud skole, i uklippet fire minutters versjon]

de Monthoux, P. (2004). The art firm: Aesthetic management and metaphysical marketing from Wagner to Wilson.Standford, CA: Stanford University Press

20 gode leveregler for å oppdra barn... med en god feministisk bevissthet

Jeg fant ei liste på nett over 18 Ways To Make Sure Your Child’s A Feminist

Den var fascinerende, og jeg tenkte at dette er jo egentlig gode leveregler slik at barna skal bli dugandes deltakere i demokratiet. Den har litt ekstra fokus på kvinner, men det er for å ta vekk den skeivfordelinga i representasjon som gjør at vi veit om flest menn gjennom historien. Og så tenkte jeg at en slik liste, det skulle vi hatt på norsk! Så nå er jeg tilbake i oversettermodus igjen.

Gode råd til en datter - skaff deg en ryggrad!

Jeg er borte fra barna mine akkurat nå, og jeg ser dem ikke igjen før til helga. Forskningsbloggen tar midlertidig pause for å få fram noe annet viktig, nemlig hva vi ønsker for barna våre. Jeg fant et dikt av Sarah McMane på bloggen A mighty girl, og jeg likte det så godt at jeg tenkte at det burde være på norsk. Så nå er det det, i min oversettelse. 

Diktet er inspirert av et sitat fra Clementine Paddleford, en amerikansk skribent og hobbypilot: "Never grow a wishbone*, daughter, where your backbone ought to be".

"Til min datter" minte meg på et bilde laget av Bjørg Eigard, som jeg så for lenge siden. Heldigvis har jeg fått lov til å bruke det her sammen med diktet. Jeg hadde glemt tittelen, men den er "Godt å leve", og det passer også bra. 

Bjørg Eigard: Godt å leve. Utsnitt. Legg merke til at det er tekst i skjørtet!

Når du mest trenger et Greasete ordspill

Musikalen Grease har gått på Haugesund teater de siste ukene, og må vel beskrives som en knallåpning for den nye og nyinnflytta teatersjef Erik Schøyen. 12.000 solgte billetter vitner om en suksess, og det var nok flere som meg som så forestillingen en gang til fordi det var god kvalitet, ikke bare fordi man møter opp.

Kyssing på reflekterende trapper. I bevegelse!

Flinke piker lager ikke lure løsninger

I fjor tok sykefraværsdebatten helt av rett etter jeg hadde skrevet en kronikk som ble så godt lest at den havna på nrk ytrings årsbeste-liste. Alle har en mening om kvinners sykemeldinger, om det er fordi flinke piker ikke er dyktige damer, at de ikke har lært å prioritere, eller at de har en trippel byrde på seg. Den ene byrden er selvfokusert og handler om fasaden - perfekt kropp, hus, barn. 

Jeg tenkte så mange ting jeg syns er fascinerende med dette temaet - men jeg klarte ikke fokusere, for jeg var jo så sliten at jeg hadde manglende sjelsevner. Jeg klarte heller ikke å kjenne meg igjen i de rådende forklaringer på hvorfor man blir så sliten, selv om jeg prøvde.

Å nyte utsikten herfra

 Nå som jeg har delt det mest pinlige og skammelige i livet med den lille delen av verden som leser norsk, tenker jeg at jeg nå har kommet så langt at det er greit å dele oppturene også. Rett og slett fordi jeg har møtt på folk på gata som legger ansiktet i triste folder og lurer på hvordan det går med meg. Og mens det var fint før, så passer det ikke lenger med veldig triste folder. Dessuten fins det forskningsmessig belegg for å si at det er egentlig desto viktigere å dele oppturene siden det negative gjerne veier tyngre. (Se her: En god dag på jobben - jeg tror det er en link der. Finner du den?)

Det går bra. Denne uka er jeg offisielt på jobb for første gang på veldig, veldig lenge. Jeg har ikke gjort noe annet enn å se på bøkene mine. Jeg har prøvd å se på noe av det siste jeg gjorde, men jeg klarer ikke helt forstå hva det var jeg holdt på med. Men det gjør ingenting, for jeg er på kontoret. Jeg grugleder meg til å nærme meg stoffet mitt på nytt.

Sist uke var jeg hos legen fikk jeg sette et digert kryss i taket. Jeg er ikke helt på topp enda, og jeg må fremdeles passe på at jeg ikke gjør for mye. Men jeg er på vei oppover.

Mopp og Mikko elskar dyr! Men kven er Mopp og kven er Mikko?

Nå forstår jeg historiene i alle bøkene til to-åringen. Det gjorde jeg ikke for tre måneder siden.

Nå forstår jeg og ler av spøker jeg ikke har hørt før. Det var en utfordring for to måneder siden.

Nå kunne jeg kanskje til og med improvisert og klart å lede mennesker på jobb. Det klarte jeg ikke for fire måneder siden. Men det skal jeg ikke finne ut heller på ei stund.

Nå er det nå. Nå skal jeg jobbe nesten halvt, og bli kjent med det nye kontoret mitt.

Det vil si: jeg skal være på kontoret. Jeg skal tenke på denne jobben som en hvilken som helst annen tilstede-jobb, selv om det egentlig ikke er det. Jeg skal klare å være her en del hver dag. Men enda forstår jeg ikke helt hva det var jeg holdt på med, og jeg sliter med å lese tung tekst. Det spiller ingen rolle, jeg vet at det kommer.

For ei uke siden hadde jeg en ny tanke. Det var så deilig at jeg ikke trengte å skrive det ned. Det gikk opp for meg mens jeg satt på flybussen inn til byen: denne tanken har jeg ikke tenkt før. Den handler ikke om å være sykemeldt. Den handler om avhandlingen min. Den er kanskje banal når jeg skriver den ut, men det spiller ingen rolle, for det er en ny tanke!

Allerede et par dager seinere ble jeg så glad i kroppen min. Den kan gjøre fantastiske ting! Før jul klarte jeg å komme meg opp i skulderstående på en yogatime, og på neste time hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke klarte noen ting. Sist uke var jeg på flere yoga-timer. Det jeg har trent mest på det siste halvåret er å holde igjen. Ikke presse meg for å få ut treningsnytten, for det er ikke så viktig som å porsjonere ut energien slik at jeg ikke går i kjelleren etterpå. Men sist uke lyttet jeg til kroppen, og likevel klarte den en videre-time med letthet. Riktignok en "myk yoga videre"-time, men likevel.  Etterpå var jeg så lett at jeg nærmest fløy hjem.

Hjem til en tom leilighet. Familien har flytta til Karmøy, jeg også, og har blitt pendler.  Det er veldig, veldig deilig for sykmeldt småbarnsmor å få pause. Å få dusje hver morgen. Å få sove ut fra min kropp. Å ikke bli hoppet på. Å ha bare meg å tenke på.

Jeg var litt bekymret for at jeg ville samle opp en del dårlig mor-poeng på forhånd. Men når jeg kjenner på framgangen jeg har hatt den uka jeg har vært her aleine kan jeg ikke tenke meg en bedre bruk av tida. Og mine barn har en fullt kompetent pappa, som jeg skal være god støtte for når jeg kommer hjem. Bedre enn før jeg dro.

Sakte. Veldig sakte,

Går det fremover.

Oppover.

Omsider.

Jeg er ute av kjelleren for lengst.

Oversikten, den lar vente på seg.

Og i mellomtiden nyter jeg utsikten.

Herfra.

Her er jeg

Nå. 

Tilstedeglede i 3. etasje

Virkelig? Bare tiden til hjelp?

Jeg er stolt av at jeg klarte å skrive av meg skammen ved å være sykmeldt i kronikken fra sykemeldt småbarnsmor. For meg var det en lur løsning, men altfor seint. 

Jeg er fremdeles sykmeldt. Og jeg vet ikke når det ender, for jeg er fremdeles et ullhode som springer ofte på do. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne skrive av meg utålmodigheten også.

I dag hadde jeg legetime. Jeg ble overlevert fra min vanlige lege til en legestudent. Min vanlige lege mente at det var bra for meg å snakke med studentlegen, eller omvendt. Hun er helt klassisk utladet, sa han om meg. Helt klassiske symptomer - både fysiske og psykiske. Men så har hun i tillegg en faktor som gjør henne spesiell. Hun intellektualiserer over sin egen tilstand, hun har nok litt for mye distanse til det som skjer med henne, men så gjør hun det også på en veldig bra måte. Dette er kanskje den eneste gangen du har fått kjennskap til pasienten og tilstanden hennes gjennom media før du treffer henne.

Personlig reboot - herfra går det bare oppover.

Den siste uka har jeg vært helt i kjelleren, sånn energimessig sett. Jeg har hatt den mest leste saken på nrk.no i flere dager, jeg fikk prøvd meg på direkten i Dagsnytt Atten, og jeg fikk lov å synse om situasjonen både for meg og for landet i intervju med en hyggelig journalist fra avisa Vårt Land. Dessuten har jeg vært på arbeidstrening og holdt foredrag for 20 ivrige sjeler om kunsten å mislykkes. Jeg syns jeg mislyktes sånn rimelig bra med det.

Likevel kjennes det godt å være meg.

Jeg har fått bekreftet at jeg har noe å bidra med, men også at det er veldig fornuftig at jeg fremdeles er sykmeldt. I dag kom jeg inn på legekontoret, og først skal vi spise sjokolade, for jeg er veldig stolt av deg, sa legen. For lenge siden gjorde han et lite rituale med meg. Jeg burde få med meg et sykmeldingsskjema, sa han, men det var noe jeg burde gjøre først. Han skrev "Dårlig samvittighet" på en lapp, og satte søppelbøtta foran meg. "Hva gjør du med denne?" spurte han. Pliktskyldigst rev jeg lappen i biter og heiv den i bøtta.

Oppfølging til "sykemeldt småbarnsmor"

Nå har jeg stått fram til hele verden  NRK ytring og Dagsnytt Atten og sagt:  "jeg er sykemeldt fordi jeg er sliten". De ordene har jeg som regel sagt med tårevåte øyer. Selv i situasjoner hvor jeg har tenkt: nå må du da takle dette, det er jo helt legitimt å være sykemeldt, har tårene presset på. Til folk jeg er fortrolige med er det greit. Til en del andre har det vært veldig veldig flaut og personlig, det at jeg ikke har klart å holde tårene for meg selv. 

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli nå. Jeg har fremdeles ikke så mye å gå på, jeg takler ikke alle reaksjoner.  De fleste reaksjoner har vært utrolig positive. Jeg har fått så mye kjærlighet at om jeg roter til med mine akademiske jobbutsikter får det bare være.

Takk, Leif. En historie om et råttent kjøleskap.

Etter ferien kom jeg og barna mine hjem til et kjøle- og fryseskap som hadde stått uten strøm i så lang tid at stanken tok motet fra meg. Hva jeg kunne få ut av denne opplevelsen faglig sett, eller personlig, var ikke i tankene mine da jeg så og luktet en halv Blåmann fra Skånalisæter Gårdsysteri som hadde fått varmen i seg. Heller ikke da jeg tømte innholdet i fryseboksen ut i vasken fordi det ikke var i fast form lenger. Men da jeg fikk en invitasjon til en konferanse med tema “Authors in practice, practical authorship” hadde jeg allerede omfortolket historien flere ganger, og nå er jeg rett og slett usikker på hva lærdommen i historien er.

Jeg har aldri hatt sansen for hel- og halvråtten fisk, og flytende fiskepinner virker svært effektivt på brekningsrefleksen. Stanken lå over hele leiligheten. Jeg la ut min fortvilelse på facebook, og fikk snart medfølelse og tips – både om vasking og at nytt skap kan dekkes av forsikring. Og om at det eneste som fjerner lukta helt, er å helle over bensin og tenne på.

Bøygfinte #1: Gjør noe annet du liker.

Bøygfinte - viktig ord, lær deg det: de tingene du kan gjøre for å komme deg forbi bøygen, den uformelige massen av motstand som ligger på vei inn til god læringsflyt. 

Dette er det etterlengta første innlegget i prokrastineringsguiden. Kanksje det viktigste, og nå må jeg bare skrive det. 

Fail again. Fail better... and then what?

I'm preparing a talk for this year's Technoport Conference here in Trondheim. My title is Fabulous Failures  in the session on Celebrating Failure. I'm wedged in between two people with a lot of experience in entrepreneuring - whilst I should provide the view from research. Well, my kind of research, at least - so I'm throwing in a bit of art. And of course - I need some good stories. 

A fabulous failure is a failure to do what you originally thought, but where the result is better than anticipated. Central to my talk is a quote that I'm sure that many of you have seen or heard. 

I saw it for the first time at an art exibition in Moss called Momentum. I was there with Gitte Sætre and Tone Boska - they were locals when I worked with regional development issues in Virtuous Circles outside Bergen. They both had their feet in the artist community. We were on a roundtrip to get inspiration to how we could get businesses in the community to collaborate with artists, inspired by suggestions that art is really at the center of innovation. Whether the work we did there was a failure or success is dependent on the definition of those concepts- but one thing that came out of this trip was a quote that has stayed with me since.

This was the poster heading the exhibition - named Try again. Fail again. Fail better: 

I loved the expression - both verbally and visually - and later I learnt two things: 

1. The artist is Mark Titchner - and he was curating the exhibition with Anette Kierulf. 

2. The quote is from Samuel Beckett. (No, not Steve Jobs this time, as someone suggested)

I'm going to leave Mark Titchner - I don't see how this poster is going to make a difference in my talk, I'm going to go with white text on a black background. But I am going to talk about Samuel Beckett and what he thought about failure.

The above quote is found in countless motivational posters - but I'll use just the text. Because it is quite interesting that these three imperative sentences should become motivational - because I think most people don't understand the profundity of the quote. 

Now we know that Beckett was a deep thinker. He was not much of an academic - his career in lecturing fell short when he decided to fabricate the discussion material for his class. Smart solution, but not very accepted. Similar to quite a few entrepreneurial ventures - but this one failed to get recognition as a way to teach. 

He always intended to be a writer, though. His most famous play is "Waiting for Godot" - in which I read in a review on his wikipedia page:  

In a much-quoted article, the critic Vivian Mercier wrote that Beckett "has achieved a theoretical impossibility—a play in which nothing happens, that yet keeps audiences glued to their seats. What's more, since the second act is a subtly different reprise of the first, he has written a play in which nothing happens, twice." http://en.wikipedia.org/wiki/Samuel_Beckett

In 1969 Beckett won the Nobel Prize. Most of us would agree that he had success - but Beckett didn't believe in the notion of success.

In a way, Beckett writes about despair and is known for his black humour, so it is in deed humourous - or exactly his point - that such a tiny quote should be used to be inspirational. 

His pieces got shorter and shorter, and in the 80's he published three novellettas, of which "Worstward Ho" was one. Here, in one of the first passages is the quote embedded: 

All of old. Nothing else ever. Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.

He only believed that it was possible to fail better. Nothing is a complete success. Since success is not possible, then one might think that it is possible to stop trying, giving up. But that is not an option either, we are compelled to carry on trying, even if we know it is futile. Others will use what we do and put their own meaning into whatever you let loose on the world. And that will not change - that is all of old. 

To get you thinking about how this quote is used, I want to challenge you to think what the implication would be of failing better. 

A very long portrait so you have time to think. 

For many it is an expression of grit. You fail, fail again, and again, and at last you will succeed. 

If Beckett were to write an implication line it would be - fail better. fail better. He doesn't though - he writes later in the piece: Try again. Fail again. Better again. Or better worse. Fail worse again. 

This I knew. But yesterday I read "Worstward Ho" once more, and I realized that he had been closer to what I think is the implication than what I thought. So for me too - it is all of old, I haven't been able to come up with anything new. Nothing that hasn't been tried communicated before

Look at this: 

All of old. Nothing else ever. But never so failed. Worse failed. With care never worse failed.

Dim light source unknown. Know minimum. Know nothing no. Too much to hope. At most mere minimum. Meremost minimum.

Do you agree? He's said it right there. 

On the other hand - his writing is not that accessible - so I think I might be needed to explain. Or if you got it - it's worth saying again. 

Stop keeping those high ideals - instead get down to the minimum - and set your targets as low as possible. That's the prescription for failing better. If your anticipations are meeting very high ideals - chances are that you'll be failing by a long shot. But if you anticipate a mere minimum, chances are that you can fail better than anticipated. Hence - a small, but significant fabulous failure. Huzzah!

I've got my implication line ready. Can you guess what it is?

Fail again. Fail Better. Feel Better!

Ikke vær en fiasko - gjør fiasko for å skape flere feil i hverdagen.

Det er så mange som spør : hvorfor skal vi lære av fiaskoer? Er det ikke best å bare unngå fiasko? 

 Klarer man å gjøre flere fiaskoer er det er tegn på at man holder på med noe nytt. Da må man passe på å gjøre dem slik at de ikke koster så mye at man ikke har råd til, eller tåler en ny en. 

Fiaskofobi er ikke å ta for store sjanser, men å overvinne den unødvendige frykten for å feile. Vi i vårt samfunn er så fiaskofobiske  at vi har et usunt forhold til det å gjøre feil. Det kan ha to motsatte negative effekter: på den ene siden gjør man ikke feil fordi man holder seg langt innenfor sitt mulige handlingsrom og aldri finner ut hvor veggen er - altså grensen for egen innsats. Her har du eksempler fra f.eks offentlige virksomheter som blir oppfordret til å være kreative i å løse en problemstilling, men det er de ikke vant til, så da bruker man tida på å nøye kopiere andres innsats slik at man har en god unnskyldning når man ikke skaper gode resulteter. 

 På den andre siden kan det hende at man beveger seg med et så stort maskineri at man ikke legger merke til at handlingsrommet er endret, slik som når man ikke forandrer seg når omverdenen forandrer seg. Her er innovasjonshistorien full av historier om folk som jobba hardt for å skaffe seg en raskere hest i konkurranse med bilen. Vi tror at en sunn holdning til fiasko er å gjøre dem i ufarlige omgivelser eller med så liten risiko at de ikke tar drepen på oss.  

 En fiasko kan vi definere som et feilgrep som man kan le av - gitt nok distanse i tid eller rom. Et eksempel er pianoet som skulle flyttes 150 meter fra skolen til kulturhuset. Det var jo et veldig kort stykke så dugnadsgjengen tenkte at det var en ganske lett jobb. Og sånn ble det til at sju mann bidro til å bære pianoet opp på lasteplanet. 

Så satte en seg bak rattet, og seks sto på lasteplanet for å holde fast pianoet. Det var akkurat blitt vår, bjørka hadde begynt å sprette langs veien. Opp en liten bakke i et kryss så det helt bart ut, men sjåføren, han visste at det kunne være glatt. Det er godt å være lokalkjent, og derfor gav han litt ekstra på for å komme opp bakken på første forsøk. Det lyktes han med. Dessverre var den lille akselerasjonen ikke uproblematisk på lasteplanet. Det usikrede pianoet fløy bakover, og seks menn måtte hoppe ned i sikkerhet. 

De seks klarte seg fint. Det samme kunne ikke sies for pianoet. Det var ettertrykkelig knust i sammenstøtet med bakken, og det var ingen sjanse for at det kunne spilles på samme kveld. 

 Men hva med sjåføren? Hvordan gikk det med han? Han var riktignok uskadd – men hvordan tror dere han hadde det? 

 Han var like knust som pianoet. Denne historien var det mange som lo av, også de seks på lastplanet. Sjåføren som opplevde at to risikoer (risiki - hvis du er litt fin på det) kom opp mot hverandre, kunne ikke le av den på mange år. Heller enn at det var et hendelig uhell utløst av kjentmannskap på et felt (kjøringa) med usikkerhet på annet felt (usikret piano), ble han ansvarlig for tabben og syndebukken i historien. Det var pinlig og smertefullt for ham i mange år etterpå. Og da bli jo historien ganske trist? Hvordan gikk det til at folk ikke klarte å inkludere ham i den morsomme historien?  

 Kan det hende at dette går inn i en tradisjon som det finnes lange tradisjoner for i vestlige samfunn: nemlig at den som gjør en fiasko, er en fiasko? I boka "Born Losers. A history of failure in America", skriver Sandage (2005) om baksiden av den amerikanske drømmen - og hvordan man begynte å karakterisere både tapere og vinnere, også i mulighetenes land. Kanskje er det fremdeles er lettere å feile i Amerika enn i gamleland i Europa, men Sandage forteller om en fascinerende utvikling. På slutten av 1800-tallet var det karaktertrekk som kunne gi et pek om framtidig suksess. Ærlighet, hardtarbeidende osv. Men ettersom behovet for å bestemme seg om framtidige forretningspartnere ble det personlighetstrekk som tok over, om man hadde stil eller  var selvsikker. 

Språket reflekterte også denne endringen. Fra at feil er noe man gjorde, og noe som skjedde - smittet det over på hvem man var. Tendensen til å vurdere noen som en fiasko ut i fra hva de har gjort, er ikke logisk. Det er faktisk en magisk slutning, at man vurderer personen ut fra en enkelt del av deres handlinger. Det kunne jo vært at den som har gjort en del feil fordi en har prøvd seg på nye ting, har et rikt erfaringstilfang å vurdere nye ting på. 

Innenfor nyskaping og entreprenørskapsfaget har det de siste årene vært en del fokus på å løfte fram feil, fordi det gir et grunnlag å lære av. Nå skriver jeg på foredraget jeg skal ha på Technoport seinere i april - om fabelaktige fiaskoer, og tar fram de beste historiene fra vitenskapens historie. 

 Det er likevel ikke nok, tror jeg, å bare si at man skal feire feil. Det gamle historiene er nettopp det: gamle historier der vi vet om suksessen i etterkant. Det kan gå lang tid mellom dagens feil og morgendagens suksess. Man må få seg selv til å gjøre feilene først, og til å stå i fiaskoen for å kunne lære av den. 

Da må vi ha bukt med fiaskofobien, altså den unødvendige frykten for å feile som gir størst skade på selvbildet. Mottoet kan ikke være bare å feire feil, men å feile mer, for å feire mer! 

 Og ja, enda en ting til om å ta risiko: det kan jo også hende det går godt!