Bør alle bli ingeniører, egentlig?

Hver gang jeg leser om ingeniørmangel får jeg dårlig samvittighet og tenker jeg skulle blitt ingeniør, bare fordi jeg kunne. Nå sist lørdag skrev Dagens Næringsliv om at mange hopper av ingeniørstudier. En forkIaringsmodell er at mattekunnskapene er så dårlige at det å fullføre blir for vanskelig.

Jeg får dårlig samvittighet av to grunner. For det første er jeg vokst opp med at ingeniør var det naturlige yrkesvalget i min familie. Jeg ble som regel ikke spurt hva jeg skulle bli, men hvilken linje jeg skulle velge på høyskolen. For det andre var det en selvfølge at jeg var god i realfag. På videregående holdt jeg på å gjøre det dårlig i matematikk, men det ville vært så flaut at jeg la inn litt mer innsats.

Matte endte opp med å bli mitt beste fag. I tillegg liker jeg det, så av den grunn er det kanskje litt rart at jeg valgte det samfunnsfaget som er mest kvalitativt orientert. Dessverre er jeg mest interessert i de forskningsspørsmålene der det er vanskelig, om ikke umulig, å besvare med regning, så jeg har ikke holdt kunnskapen ved like.

Men er det ikke litt absurd at bare fordi jeg likte og kunne matematikk så skulle jeg føle en forpliktelse til å bruke dem som ingeniør?

Kontorstoltester - det er meg!

Jeg har lagt merke til at bloggere innen andre kategorier både har konkurranser med utlodning, og snakker om produkter de har prøvd ut. Produkt-testing må jeg si at jeg trodde lå langt utenfor mitt felt som forskningsblogger.

Så viser det seg at jeg også har en liten soft-spot på interiør-siden. Nei, jeg snakker ikke om bokstaver for å uttrykke sånne ting som HOME - i hvite trebokstaver på stua. Det er en selvfølgelighet jeg ikke forstår. LOVE er kanskje en påminnelse, men den får jeg like godt når dattera mi sier at hun vil klemme meg og strekker armene opp.

På dekor-siden er jeg altså litt underutrustet. På kontormøbel-siden, derimot, er jeg litt over gjennomsnittet interessert, for det å kunne tilpasse sin egen arbeidsplass sånn at den funker både fysisk og mentalt, det tror jeg er viktig for å kunne styre en del av jobben. Det er en hygiene-faktor. Den bestemmer ikke hvilken jobb du velger, men det kan ha stor påvirkning på det daglige velværet. Og nå har jeg blitt kontorstol-tester.

Det er fordi Sonja, som er en del av Livsverkene, jobber med bedriftsutvikling i nærområdet sitt - og blant dem er PurPlast, som ligger i Søndre Land kommune ved Hov. De som støyper det meste i plast, og som i det siste har slått seg på kontorstolmarkedet med stolen FOKUS som har "sadelsete med aktiveringsbrett" - og det er da aktiveringsbrettet som er deres oppfinnelse, så vidt jeg forstår det. Etter at jeg såvidt hadde prøvd baken på stolen og snakket med Sonja om min kjærlighet for kontormøbler gjorde hun sitt uten at jeg visste om det.

Stolen dukket opp hos meg som en overraskende liten pakke i posten en dag før jul. Jeg trodde at en stol tok mye plass, men denne tok ikke mye plass i umontert tilstand. Oppi var det tre deler som lett klikka sammen, og så var jeg etablert som kontorstoltester.



Jeg har faktisk sadelsete på kontoret mitt i Trondheim, men da er det som en stol man nesten står på, og så ruller man rundt på en litt ustabil plate. Her er konseptet litt annerledes. Aktiveringsbrettet under stolen beveger seg bare i en retning, men til gjengjeld skal det være som en sirkel med senter i hoftene, slik at det blir litt som en sideveis gyngestol, og ellers sitter man ganske stille. Jeg har oppdaget at jeg vipper fram og tilbake mest når jeg tenker, når jeg stopper opp og ser ut over landskapet under meg, det er en behagelig følelse. Det er ikke så mange andre ting man trenger å aktivere hoftene fra side til side til, jeg tenker på tre ting: Å gå med høye hæler. Å ri på kamel. Å kjøre snøskuter.

Folk som danser salsa eller rir på hest får sikkert nok av den bevegelsen. Et bryggeri kalte noe som ligner på manglende hofteaktivering for Norwegian Inherited Stiffness Syndrome (NISSe), og anbefaler øl som kur. For meg var det jammen ikke lettøl, men kameler som fikk meg over ei kneik.  På kamelen ble hofterulling nødvendig for å overleve det bølgende miljøet på kamelen.

Og når jeg senere prøvde meg på snøskuter for første gang følte jeg en befriende følelse av at dette var noe jeg kunne. Et naturtalent rett og slett. men saken er at det var bare jeg som hadde fått bruk for hoftene mine i mye større grad, de fleste er nok likt utstyrt som meg.

Jeg tror ikke at stolen med aktiveringsbrett krever at man er et naturtalent. Likevel er det å sitte annerledes en treningssak - forsåvidt også det å stå. Når jeg først begynte med ståbordet mitt klarte jeg ikke stå i mer enn et par timer, så var det godt å få satt seg litt. Men med trening blir ryggen vant til det meste.

Med sadelsete var det ikke så mye opptrening, men saken er at det funker best når du skal sitte helt stille, og ikke jobbe over ei større flate med både papir og pc - da er det bedre med å ha hjul på stolen. Paradoksalt nok, så får jeg bevegd med rundt omkring i en rullestol, men kroppen, den får mer bevegelse av FOKUS, mens du har hendene er relativt i ro på tastaturet. Rygg og mage blir visstnok sterkere, og man trenger hverken hest, kamel eller musikk for å få bevegd seg.

Fordi jeg innimellom beveger meg over større flater ville jeg nok ikke ha kasta ut en eneste en av de andre stolene mine for å bli trofast kun mot stolen med aktiveringsbrettet. Så syns jeg heller ikke at noen burde ha bare en sitte/stå-mulighet tilgjengelig - dersom man har en kontorjobb, altså. Men hvis du skal ha ett eneste ekstra sitteredskap, da ville FOKUS-stolen kommet langt opp på lista.

Foreløpig er det ikke lett å få tak på - for om du er interessert må du sende en mail til aktivering (at) purplast.no

Positive avvik i skoleverket

Jeg har sluttet å la meg frustrere over at jeg ikke klarer å følge med på mengden av initiativ som tas blant medlemmene i Livsverkene – den selvtitulerte «initativbaserte oppmuntrings- og utviklingsalliansen» som jeg skriver om i doktorgraden min. Det er altfor mye som skjer til at jeg kan følge med på alt nå som jeg på en måte er ferdig med datainnsamling (og på en måte er i fødselspermisjon også :-) Da gjenstår det bare å glede seg over at jeg alltid kan få ny inspirasjon med i henge i utkanten av alliansen. 

Denne uka har jeg stiftet bekjentskap med en (for meg) ny gren av alliansen – nemlig Lars Utstøl og Astrid Høgmo som driver med Skoleverket.no – en ny måte å tenke drift og utvikling av skolen på, gjennom fokus på bygdeskolen. 

I dag arrangerte Skoleverket seminar på Nord-Gratangen skole med Paul Chaffey fra Abelia som hovedinnleder. Og som arrangør Lars Utstøl uttalte: lite visste Paul Chaffey når han hadde reist til Gratangen at han var midt i verden i dag. For noen av deltagerne satt i salen, men det var flere som fulgte med fra kontorer i Tromsø og Oslo, eller på skoler i Vestbygd og Namsskogan. Jeg satt på mitt fantastiske hjemmekontor på Karmøy og titta ut over stormen mens Vegard (født sist fredag) sov i nymontert hengekøye bak meg. Så lenge man kan skru av mikrofonen sin er det ikke noe problem å ikke ha helt kontroll over omgivelsene sine.

Paul Chaffey sa ganske treffende at han holdt foredrag fordi det var en unnskyldning for å lære om hva skoleverket holdt på med. Det er selvfølgelig en underdrivelse, han snakket veldig godt om hva globalisering og teknologi betyr for skole- og næringsliv, og også sammenblandinger imellom. Han hentet gode eksempler fra omsorgssektoren, men best av alt likte jeg hans framifrå framstilling av samarbeid i næringslivet. Den kommer fra et prosjekt ledet av Torger Reve om det kunnskapsbaserte Norge og er en fin liten utviklingsgang om hvordan næringsklynger har utvikla seg.

Vi (altså vi i bedriften) har et problem. Hva gjør vi?

Næringsliv 1.0: Vi må ansette noen (dette har jeg opplevd i kommune-Norge: vi trenger en prosjektstilling!)

Næringsliv 2.0: Vi må kjøpe tjenester av noen som kan det. Konsulenter flokker seg 

rundt dem med kapital og uløste behov og sånn skapes næringsklynger.

Næringsliv 3.0: Vi må lære av dem som er gode på problemløsning og innovasjon. Midten i næringsklynga flyttes fra dem med penger til dem med kompetanse på å lage miljøer som kan lage de nye tingene.

Når vi mentalt befinner oss i Gratangen har vi flott eksempel på et miljø som har klart å utnytte noen muligheter gitt av teknologi på måter andre folk ikke har tenkt seg. Her bruker de (relativt sett) lokalt utviklet videoteknologi til en litt mer avansert variant av skype-konferanse eller google hangout, der elever kan gjøre det de vanligvis gjør i klasserommet, men uten at faglæreren er fysisk tilstede. De kan rekke opp hånda eller stille spørsmål i chatten, og de kan se hverandre parallelt med læreren. Lærerne, på sin side, kan også jobbe med sine spesialiserte fag fra sine små bygdeskoler, slik at det er en periferi til periferi-løsning der alle er i samme situasjon.

Jeg ser at skoleverket på sin hjemmeside fronter de komparative fortrinn med bygdeskolen, altså det at når man først har tenkt tanken på at skole og næringsliv skal samarbeide, så er det lett å få til, fordi man vet hvem man skal gå til når folk kjenner hverandre.

Likevel vil jeg hevde at det viktigste for idéutviklinga her er den komparative ulempen. Hadde skolebygget vært fullt av elever og lærere hadde ingen tenkt at noe måtte gjøres. Neida – nød lærer ikke naken kvinne å spinne. Jeg liker ikke at krisemaksimering skal være utgangspunktet for utvikling. Likevel kan nød på ett område få oppfinnsomheten til å trekke på det mangfoldet av ressurser man vanligvis ikke bruker. Opplever man ikke at det er behov for noe annet, så er det liten grunn til å gjøre noe, med mindre det er morsomt da.

Nå skal jeg oppsummere med å se hvordan Skoleverket kan forstås som utvikling gjennom positive avvik. Det er på to måter. For det første er det en komparativ ulempe som starter søket etter nye løsninger. For det andre – og dette er viktig for hvorfor dette kommer fra Gratangen og ikke hvilken som helst annen bygd: det er ikke det første initiativet fra disse gründerne. 

Ideskaping krever trening i alle deler fra unnfangelse til gjennomføring av ideer. Og jeg tror det er dette Paul Chaffey mener med at i framtiden vil både kapitalen og de store selskapene i større grad søke seg mot de miljøene som ikke bare klarer å komme opp med én ny ide, men som klarer å skape en serie av dem.

Og derfor satt jeg og hoppa i stolen av sammenfallet mellom det Paul Chaffey sa, og den praksisen han sa han hadde kommet for å lære av. Det passa så godt sammen med hverandre, og med de begrepene jeg bruker, at det var nesten for godt til å være sant. 

Er det ikke til å bli både glad og inspirert av?

Hvordan livets gleder kan bidra til nyskaping

Her er del to av innlegget om hvordan overflod og kunst kan bidra til nyskaping - første del ser du her: http://avvik.blogspot.no/2013/01/kung-fu-panda-for-legge-til-rette-for.html

Kung Fu Panda er innovativ fordi han klarer å trekke på all sin kompetanse. På en måte kan vi kalle ham sidekompetent. Og nå skal jeg vise hvordan han klarer å utnytte sidekompetansen sin.  

Den kompetansen, som kokk, bruker han som sammenligningsgrunnlag og inspirasjon for kung fu-praksisen. Men det er langt fra det eneste som gjør ham i stand til å være en kreativ mester i Kung Fu nesten uten trening. Det er ting vi vanligvis assossierer med overflod – som sjelden er assossiert med god praksis og organisering i arbeidslivet – nemlig god mat og humor. For den som husker sin Weber, altså han som ikke så det som sin rolle å forsyne verden med grillmat, er askese og nøysomhet effektivitetens følgesvenn, og dette er god moral også i henhold til den protestantiske etikken vi har arva med oss fra flere hundre år tilbake.

Pandaen er derimot glad i livets gleder: for ham er mat er en viktig ingrediens i livet som helhet. I en scene har han laget nudler til hele gjengen. Tigress vil ikke ha – hun nøyer seg med en bit tofu og sier: «Det sies at dragekrigeren kan klare seg på en dråpe dugg og ellers kraften i universet.» Her vises den askesen som man vanligvis forbinder med god effektivitet.

«Da har ikke kroppen min oppdaget at den er dragekrigeren ennå», ler Pandaen, og forsyner seg igjen.

Humoren hans er heller ikke helt sett på som stuerent. Før Kung-Fu-mestrene blir kjent med ham tar de rett og slett ikke humoren hans, det er ikke plass for det. Han etterligner mesteren, han spøker med sin egen inkompetanse, han ler av de håpløse omstendighetene. Han har rett og slett en innstilling til livet som gjør at han klarer å døyve smerten ved at han på så mange måter ikke passer med beskrivelsen av den perfekte kriger. De andre tør ikke helt å være med på humoren, de er redde for å bli sett på som useriøse.

For å kunne klare å utvise god hverdagskreativitet trenger Pandaen å tro på en helhetlig tilnærming som vi godt kan lære av i vårt arbeidsliv. Han spiller på alt det han har av egenskaper, og han fornekter seg ikke ting som vanligvis er sett på som unødvendig i en effektivitetstilnærming. Han spiller heller på den overfloden han har tilgjengelig. Der han først og fremst bruker mat og humor, kunne vi se for oss et arbeidsliv der hver får mulighet til å utnytte et bredt spekter av sidekompetanser, gjennom bilder, tango, sang og andre ting der vi bruker mer av oss selv enn bare våre kognitive egenskaper.

Men dette må ikke være et individuelt ansvar. Det er nemlig poenget i Hjorths (2003) bok om entreprenørskapens kår i arbeidslivet. Det strukturelle legger ikke til rette for kreativitet og entreprenørskap med sitt ensidige fokus på effektivitet heller enn virkekraft – og i dagens struktur blir det et individuelt ansvar og risiko å være kreative på den måten som organisasjonen har nytte av.

Det kravet er for høyt – slik kravet er for høyt i sikkerhetsbedriften som Kung Fu Panda blir introdusert for. De fleste bedrifter ikke har liv og død høyt oppe på agendaen. I den grad de har det, i form av aktivitet med høy risiko, kan de bli desto mer avhengig av å telle og måle at de gjør ting rett. Det gjør at hverdagskreativiteten får dårligere kår og ansvaret blir fullstendig individuelt. Når de fleste av oss er lært opp for å være tilpasset et effektivitetsregime, er det ikke rart at folk blir stressa og til og med sjuke. Å lære ledelse fra billedkunst eller tango kan være med på å bringe mer helhet inn i arbeidshverdagen. Men ikke uten at man lærer seg å sette sammen de ulike kompetansene på gode måter.

Hjorth, D. (2003). Rewriting entrepreneurship: for a new perspective on organisational creativity. Malmö, Oslo, Copenhagen, Liber, Abstrakt, Copenhagen Business School Press.

           

Taylor, S. S. and D. Ladkin (2009). "Understanding arts-based methods in Managerial Development." The Academy of Management Learning and Education 8(1): 55-69.

Nyskapende organisering med Kunst og Kung Fu Panda.

Innimellom dukker spørsmålet opp. Kan man bli en bedre leder av å [danse tango/tegne/synge i kor/male/organisere frivillige/bygge en flåte/tolke abstrakt kunst/gjøre noe som tilsynelatende ikke har med ledelse å gjøre]?

Mitt svar er at det å bruke kunstneriske uttrykk kan bidra til bedre ledelse, men ikke ubetinget. Spørsmålet burde stilles på en annen måte: hvordan kan kompetanse fra kunstfeltet bidra til organisasjon og ledelse? Det fins nemlig mye forskning på hvilke egenskaper man kan tenke seg å ta med for å beherske kunsten å lede, men det finnes lite forskning på hvordan man skal få til dette i praksis.

En av måtene man kan bruke kunst på er for å illustrere essens, som når DnB bruker Ibsen for å skape en reflektert distanse til lederskap. Jeg har tenkt å benytte meg av samme teknikk nå, å illustrere forskningen gjennom bruk av et kunstuttrykk. Jeg velger meg et kunstuttrykk som alle med småbarn kjenner, nemlig tegnefilm. Kung Fu Panda er en film som illustrerer godt både hva som skal til for å tenke innovasjon innenfor en organisasjon, og særlig hvor mye ansvar man egentlig kan legge på medarbeiderne. Dersom du ikke kjenner historia har jeg også oppsummert handlinga i  filmen tidligere.

Den høykompetente sikkerhetsbedriften Kung Fu-Adademiet innehar mange av de egenskaper som tradisjonelt næringsliv gjerne har, med de samme forutsetningene for å kunne være innovative.

Det vil si, ikke veldig høye forutsetninger. Det er Pandaen som bringer inn nettopp de elementene som mangler for å få til en innovativ praksis. Pandaen blir utnevnt til dragekriger, en kriger som skal kunne gjøre nesten hva som helst, ved det som ser ut som en feiltagelse. Han har kun teoretisk kunnskap om Kung Fu, men det skal vise seg at han klarer det som ingen av de høykompetente klarer, nemlig å slå slemmingen i kamp.

Pandaen innehar nemlig de entreprenørielle egenskapene som Hjorth (2003) hevder har forsvunnet ut av det moderne arbeidslivet, fordi vi er så opptatt av effektivitet. På engelsk har de faktisk to ord der vi bare har ett. Effectiveness er det å gjøre oppgaven på den optimale måten, å løse det man vet skal gjøres på den raskest mulige måten med de riktige ressursene. Her er det ikke bare mulig, men absolutt nødvendig å planlegge, og så gjennomføre det man har tenkt.

Efficacy derimot, handler om å få til noe man ikke har klart før, og kan oversettes med virkekraft. Det å finne snarveier, lure løsninger og nyvinninger kan ha stor virkekraft og kan fungere bedre enn å gjøre det etter den mest effektive metoden som er anerkjent. Og når man skal drive nyskaping, kan man ikke ha et entydig fokus på å optimalisere løsningene. Man vet jo ikke hva de er ennå – de må skapes først.

Disse to står ofte i motsetning til hverandre i det moderne arbeidslivet. Det å gjøre noe som virker raskt, kan være riktig, men man kan også ta feil i sine antagelser. Hvis man har gjort noe på eget initiativ, javel, det er bra om det virker, men man mangler dekning i de målesystemene som finnes dersom man mislykkes. Det å gjøre noe alternativt blir de ansattes eget ansvar, og de har som regel ikke dekning for å kunne feile. Rommet for utprøving er ikke til stede, verken ved ufarlige eller begrensede omgivelser, og da er sjansen for nyskaping liten.

I Kung Fu Panda er hele den eksisterende sikkerhetsbedriften bygd opp under effektivitet på den gamle måten. Den som er best i Kung Fu er den som vinner fordi man har gjort tingene på den riktige Kung Fu-måten. Det krever hard innsats, og øvelse, øvelse og atter øvelse. Men, skal det vise seg, når det handler om liv og død så er det ikke evne til å gjøre navngitte bevegelser som er viktig, det er å overraske motstanderen.

Da serverer Pandaen en rekke lure løsninger som skal vise seg å fungere. Han finter ut slemmingen med å leke tryllekunstner med gamle wok-panner og sparker takstein i ansiktet på ham. Han klarer å sende energien rett tilbake der den kom fra. Alt dette er god hverdagskreativitet på sitt beste.

Dette får han til fordi han lærer seg å trekke på all sin erfaring. Han sammenligne, oversetter og tester ut. De andre erfaringene, som vi i vanlige jobber altså kan skaffe oss med bruk av kunst på ulike måter, kan både brukes til testarena og sammenligningsgrunnlag. Og som i vanlig effektivitetstankegang krever det øvelse å få effektene over fra en arena til en annen.

I neste innlegg går jeg nærmere inn på hvordan Pandaen driver nyskapingsarbeidet sitt, og hvordan det ligner på de kunstuttrykkene vi kan bruke, 

Nok kultur for navlebeskuelse!

Kulturdebatten evt. -kampen nærmer seg slutten. Forhåpentligvis. Jeg ble ganske inspirert av at Jon Hustads selektive tolkning arven etter den store sosiolog Weber (han med grillmaten og den protestantiske etikken), og dessuten vår egen store sosialantropolog Fredrik Barth. Jeg skrev til og med blogginnlegg på nynorsk, for jeg syntes det var så morsomt at ordskiftet mellom Hustad og Tajik foregikk på et språk som ble skapt som en motvekt til det danske, og som sannsynligvis har skifta det bokmålet jeg skriver nå, mange hakk vekk fra den dansk.

Dessuten syns jeg det var interessant at man bevegde seg fritt mellom en sosialantropologisk definisjon av kultur som stamantropologen Taylor definerte til å være ” det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer”, og en definisjon av kultur som det kultursektoren driver med, altså kulturministerens felt. Vi kunne nemlig ha godt av å øve oss å se på sammenhengen mellom disse to – og det var her jeg ville bidra.

I flere år jobbet jeg nemlig med kultur og næring – en sammenstilling som kan høres rar ut, men som er såpass velfundert at tre departementer sto bak en handlingsplan for kultur og næring. Da funker kulturuttrykk som bidrag til å skape kultur i virksomheter – eller kulturuttrykk funker som virksomhet i seg selv. Jeg var mest opptatt av det første, og har brukt mye tid på å lure på hva sammenhengen er.

Med aktiv tolkning kan man bringe begrepene sammen, og om man kan, bør man vise fram sammenhenger man ser mulighet for. Jeg syns at det er en del av jobben til en samfunnsforsker, særlig vi som ikke har statistikk å vise til.

Faksimile fra aftenposten.no 09.01.13

Men så kom den ene kronikken etter den andre, det viste seg at ingen var det minste opptatt av kulturpolitikk, og at Tybring-Gjedde synger videre på det samme omkvedet som han har holdt på med siden kronikken «Drøm fra Disneyland» i 2010. Med veldig kreativ statistikk-tolkning kan vi snakke om at nordmenn kommer i mindretall i landet innen 2050, muslimene tar over og vi får de høyreekstremes skremmebilde Eurabia i stedet for et avkristnet Europa.

Og så kom alle ordspillene – kultur og ukultur – ikke bli sur – de er ute på tur – det ligger i deres natur – de vil sette folk i bur – eller hur?

Og så vil gjerne Aftenposten vite hva vanlige folk tenker på som typisk norsk, etter at ekspertene har sagt sitt. "Jakten på norsk kultur" ender som vanlig opp i matretter, folkelig musikk og sær mat. Og tillit til systemet, da. Disse sakene har vi lest før. De har ingenting med det kulturpolitiske feltet lenger, og heller ingenting med innvandring. Om man har ment at koblingen mellom debatt og politikk er dårlig, - nå er den iallfall borte, og vi har fått kose-innslag uten nyhetsverdi overhodet. 

Dette minner meg om en historie jeg leste om Coyote, den nordamerikanske varianten av trikster-guden som fins i mange religioner og som norrøn mytologi har i Loke-skikkelsen. Kulturer ligner nemlig.

En kveld hadde Coyote gjort opp et flott bål, men så ble han trøtt og ville sove. Derfor befalte han brunøyet sitt om å holde øye med bålet og passe på at det holdt seg like fint. Men så våknet han opp noen timer seinere og oppdaget at brunøyet ikke hadde passet på noe som helst. 

Illsint gav han en skjennepreken og for å understreke poenget sitt tok han noen av glørne og brente brunøyet med det. Til sin store overraskelse fikk han selv vondt. 

Slik lærte coyote at brunøyet var en del av ham selv. Denne bevisstheten var viktig for Coyote slik at han kunne avgjøre hvor skillet gikk mellom ham selv og omgivelsene, og han kunne få mer fornuftige samtalepartnere.

Denne historien har ikke mer med kulturdebatt å gjøre enn at det er ganske uinteressant av oss å diskutere våre egne navler og andre kroppsdeler ad infinitum. Det er typisk norsk å være opptatt av hva som er typisk norsk, ser det ut til. Det interesserer meg like lite som min og din bakside. Nok no.

Kultur og kultur - frå glasur til gjær.

Det er ein god start på året når viktige spørsmål om kultur kjem på agendaen, iallfall for ein sosialantropolog. Spørsmåla utleier vi frå ein debatt der folk snakkar forbi kvarandre, og anten snakkar om kultur som «kunst- og kulturuttrykk» - eller kultur som «det som gjer oss norske». Det betyr ikkje at vi ikkje kan binde saman desse to omgrepa.

Det første spørsmålet, stilt først av Christian Tybring Gjedde, og så av Jon Hustad, er om ikkje kulturministeren har en plan for å passe på "det som gjer oss norske". Det er interessant, for vi vil verne delar av dette, som tillit, respekt, og til og med naivitet – samstundes som at vi vil vere framoverlente og bidra til nyskaping og endring, for berre slik har kulturen vår rett til liv.

Det andre spørsmålet ligg eigentleg under utan at nokon har tatt tak i det: kva er eigentleg samanhengen mellom kultur, slik som i «kunst- og kulturuttrykk» og kultur som det «eitt eller anna» som gjer at det går så bra med oss. Så lenge Hadia Tajik har svart med å forsvare budsjettet sitt, er det vel verdt å fundere på. Men først må vi ta tematikken om kulturen er fast eller foranderleg. Så kan vi ta for oss korleis vi kan sikre god utvikling av kulturen gjennom kulturuttrykk. 

Hvorfor er sosiale antenner utmerket for å utvikle positive avvik? Og hva har det med avfall å gjøre?

Dette er det tredje blogginnlegget i rekken om sosiale antenner. Først gav jeg meg selv utfordringen som er overskrifta på dette innlegget, og så viste jeg fram hvordan jeg fikk tenkt gjennom ting ved å lage en lettantennelig sosial antenne. Nå skal jeg gi svaret jeg har grublet meg fram til: 

Sosiale antenner er viktig fordi de kan symbolisere det skjønnet som må utvises hvis man skal kunne utvikle positive avvik. 

Dette bygger på noen antagelser. 

1. Standardisering av ønskede resultater fører til at man utelukker helt brukbare ting og mennesker bare fordi de krever litt individuell tilpasning.

2. Det betyr likevel ikke at alle avvik er positive. Det må utforskes i hvert enkelt tilfelle, og det går etter heuristikk, altså tommelfinger-regler, heller enn fast bestemte standarder.

Å tenke gjennom ting: lettantennelige sosiale antenner

"Når får du tid til å tenke?" spurte jeg i forrige blogginnlegg. Jeg hevder at det gjerne kan være mens man gjør noe som er perifert relatert til det man skal holde på med, og gjerne mens man jobber med noe fysisk. Den store sorgen med idéutvikling på skjerm, slik som kunnskapsarbeidere ofte driver med, er at den fysiske produksjonen av tekst tar altfor liten tid til at man rekker å tenke alt mens man skriver, så derfor kan det godt hende at man skriver seg tom og trenger å utvikle ideene videre, mens alt som dukker opp på skjermen ser helt håpløst ut. 

Hvis man jobber med tekst, blir man godt trent i å vurdere kvaliteten på teksten. Og det er bare å innse det - de fleste av oss er ikke i stand til å produsere en fantastisk tekst på første forsøk. Ideene trenger modningstid slik at man skal klare å lage de riktige koblingene. Jeg skapte meg det gjennom å lage meg en problemstilling som jeg ville la modne gjennom et fysisk prosjekt. 

Utgangspunktet mitt var to ideer til Ane som vil videreutvikle sin produksjon av sosiale antenner til et sosialt antennemakeri med et større tilbud.

Når får du tid til å tenke?

Dette blogginnlegget starter med et dumt spørsmål jeg stilte en kunstner for noen år siden. Jeg er opptatt av refleksjon i arbeidet. Det å være en reflektert praktiker er idealet for Schön's bok fra 1983 - The reflective practitioner. Det er også målet for Master i Kunnskapsledelse, et videreutdanningsstudium tilbudt av høyskolene i Trøndelag. Den reflekterte praktiker er i stand til å vurdere, tenke over og utvikle sin egen praksis gjennom å ta et par steg tilbake fra daglig praksis og tenke over forholdet mellom hva man tenker at man holder på med (uttalt teori) og det man faktisk praktiserer (bruksteori). På den måten kan man utvikle både teori og praksis til det bedre.

På studiet skapende yrkesutøvelse var det en forelesning ved skulptøren Harald Bodøgaard. Han snakket om hvordan han jobber, og om prosjekter han har skapt. Etterpå fikk vi stille spørsmål. Jeg spurte, litt vel flinkt: "Hvordan skaper du tid til å reflektere i arbeidet ditt?". Han så dumt på meg: "Æ jobbe i stein. Æ får tid te å tænke." 

Næringslivet som kunde - opplevelser med bestemt formål

Dette var tittelen på foredraget jeg holdt på konferanse i dag. Det var NTNU sin satsing på opplevelsesnæring som arrangerte, og formålet var vel å fortelle hva universitetet driver med under overskrifta opplevelser. Den satsinga gav meg stipendet mitt, og gjennom den aksepterte Reidar Almås og Kathrine Skretting doktorgradsprosjektet mitt for fire år siden. 

I dag skulle jeg presentere ting jeg er opptatt av. Jeg syns jo at de mest interessante bestillerne av opplevelser er bedrifter, for da må bedriftene som regel ha en baktanke med det de gjør. Det kan være at de vil bedre arbeidsmiljøet, samarbeidsevnene, dannelsen eller bare stoltheten de ansatte har av å jobbe et sted som bryr seg om de ansatte.

Bøygfinte #4 Skaff deg hjelpemidler og len deg på andre

Det er viktigere med oversikt enn å kunne gjøre alt sammen selv, kunne også dette innlegget hete. For det dukker stadig opp folk som er interessert i å strupe sin egen aktive utsettelsesteknikk.Agnes Ravatn sletta facebookkontoen sin og fikk tilbake livet, mens Ida Jackson parerer og forteller om all fantastiskprogramvare som hun har funnet som kan bidra til å begrense plutselige distraksjoner. 

Etter et lite opphold (grunnet lite aktiv utsetting!) fikk jeg altså en grunn til å fortsette min guide til prokrastinering  for dem som helst vil prokrastinere mindre, eller med bedre samvittighet. 

Ansvar eller lærdom? Terra-skandalen fem år etter

Det er allerede fem år siden Terra-skandalen. Da kom det fram at åtte norske kommuner hadde tatt opp lån med sikkerhet i framtidige kraftinntekter for å investere i kompliserte kredittprodukter. 

Jeg må nesten starte innlegget med en advarsel. Det er ikke uten grunn at norske kommunepolitikere følte at ekspertene fra Terra kom dem til unnsetning for å forklare det tunge stoffet. Det ER tungt stoff, og jeg har prøvd mitt ytterste for å skrive enkelt. Likevel kan jeg ikke garantere at dette glir ned som gele med vanilje. Det er vel heller gorgonzola. Men når det er sagt, så anbefaler jeg deg å fortsette, jeg tror nemlig at saken kan vise fram noen grunnleggende trekk ved hvordan vi organiserer samfunnet vårt. 

Noen av de kompliserte kredittproduktene (CDO-ene) i sakens kjerne var viktige for å finansiere lån til folk som med vanlig risiko-vurdering ikke ville ha fått lån. Her var finansfolk kreative, og klarte dermed å utvide markedet sitt. Dessverre ble markedet utvidet uten at man tok hensyn til at huslån nå ble gitt til en ny type folk, som var avvikende fra kjente lånekunder. Når disse folka misligholdt lånene sine og forlot husene sine, var finanskrisa et faktum. Og de norske kommunene ble vår første befatning med den.  Det som har overrasket meg var at de ikke ble forespeilet verken høy risiko eller høy avkastning, så derfor spør jeg – hvordan kan vi forstå lærdom og ansvar når noe slikt skjer?

Kopierer du oppskriften eller har du lært å tenke selv?

Geir Styve, humørbonden, er en mann som viser vei ved å lese seg opp på det som fins av kunnskap, og som etterpå tilpasser det til lokale forhold. Han har skapt oppmuntringstilsynet og humørbondologien, for ikke å snakke om bygdedyr-reservatet, som et svar på utfordringer han har møtt ved å være gründer i en tradisjonsnæring og frontfigur i et bygdesamfunn. Han viser at det går an å tenke annerledes enn flertallet, og likevel engasjere seg i de samme temaene. Dette blogginnlegget er dedikert til ham som en liten oppmuntring. 

Jeg har to inspirasjonskilder i dag - som henger sammen, naturligvis, når man har lært å tenke sånn. Den ene, om matematikk som en måte å tenke på, blir jeg nødt til å komme tilbake til. Her peker forfatterne på av de største problemene i norsk skole: nemlig at det er greit at folk unnskylder manglende mattekunnskaper med manglende evner heller enn mangler ved måten undervisninga foregår på.

Avfall og avvik. Det henger sammen!

Hensikten med standardisering er å ha kontroll. For en som frakter og selger varer er det en fordel at maten har lik størrelse. Transporthensyn er en ting, men at vi som forbrukere skal ha attraktive matvarer burde være unødvendig. En forandring krever at vi venner oss til å tenke på avvik også som positivt. 

Under litteraturfestivalen i Skudeneshavn, var fokuset på matavfall og matsløseri. En av innlederne var mataktivisten og historikeren Tristram Stuart, han kan snakke godt for seg, slik foredraget under viser (varighet: 18 minutter - verdi: høy)

I et lite bryggelokale var rundt 100 mennesker samlet for å spise mat laget av ting lokale Coop-butikker ville kastet. Og for å høre på Tristram Stuart, introdusert som en av verdens viktigste mataktivister. Han er lett å la seg inspirere av - ikke minst fordi han har sjokkerende data som det er sjokkerende lett for oss å gjøre noe med.