Vinneren av konkurransen er...

Utfordringer er viktig for kreativitet og innovasjon. Ganske enkelt kan det sies slik: "Tale er sølv, tiltak er gull". 

En utfordring til seg selv er en ny opplevelse: av erfaring, av mestring, av kreativitet i praksis. 

Daniel Hjorth skriver om hverdagskreativitet – slik som vi alle presterer i liten skala nesten hver dag - det er ikke slik at planer skal implementeres i virkeligheten. Planer er virkelige. 
Heller enn å snakke om realisering av muligheter, slik man gjør i en rasjonell beskrivelse, oppfordrer Hjorth til å forstå handlinger i organisasjoner som aktualisering av det virtuelle. 

Altså –planer eksisterer allerede på ett nivå, den trenger ikke realiseres. Imidlertid må den omsettes i praksis, som er en annen form for realitet enn det skrevne, så å si på et annet plan.

Mens man gjennomfører en tenkt plan må det stadig gjøres justeringer i handlingsmønster og praksis etterhvert som planen kommer i kontakt med virkeligheten. Dette er en taktisk tilnærming til å forstå strategi. Riktignok forutsetter Hjorth at planen gjøres av noen og skal omsettes i praksis av noen andre. Men også når man gir seg selv utfordringer kan man se etter måter man må omdefinere, være kreativ fordi man ikke (under noen omstendighet) kunne ha tenkt seg hva som skjer når tanken blir omsatt i praksis. 

Hjorth avslutter med å si at det er det lekende mennesket som finner rom for handling i denne transformasjonen, og oppfordrer til at man prøver å finne ut hva som skjer. “Who knows what might happen when the door is opened to passion and play – familiar to art, literature and entrepreneurship. That is precisely the point. No one does” (2003, 266). 

Konkurranse! Utfordring!

Jeg har blitt utfordra til å ha konkurranse.

Man skal gi seg selv utfordringer innimellom. Heldigvis har jeg samarbeidspartnere som utfordrer meg, og stiller spørsmål som: Hvordan skulle det se ut om en forskningsblogg skulle ha en konkurranse?

Jeg tror det må bli en utfordring om å utfordre seg selv på nye måter, kanskje på områder som ikke betyr så mye. Det betyr mye for meg at jeg klarer å levere doktorgrad. Innimellom tror jeg at jeg mislykkes. Jeg gjør ikke nok datainnsamling. Jeg glemmer å stille de åpenbare spørsmålene. Jeg glemmer å følge opp det som er viktig. Jeg avbryter folk rett etter at jeg har stilt et viktig spørsmål. Lista er ganske lang over ting jeg må trene på.

Men innimellom klarer jeg å utfordre meg selv på områder der det bare er gøy. Det er 5 år siden jeg hadde mitt første grønnsaksforsett. Det var nyttårsaften, og kvelden tilbrakte jeg med to gode venninner på ei hytte langt opp i fjellet. Der lagde vi festmiddag på gassbluss. Vi spiste kalkun i ullundertøy og hadde det utmerket – bortsett fra en ting. Jeg hadde ikke noe nyttårsforsett. Iallfall ikke et som var noe annet enn «gjør mindre av det jeg liker» som f. eks å spise snop, eller «gjøre mer av det jeg ikke liker» som å rydde, trene, rekke alle deadlines osv. Mine nyttårsforsett, i den grad jeg maktet å ha dem, gjorde meg ingenting godt. Jeg ville prøve noe annet. Men hva da, lurte jeg og puttet enda en av de knakende gode rosenkålene inn i kjeften. Hva med «mer rosenkål?»

Bestillerkompetanse - vet du egentlig hva du vil ha?

Hva har Altinn og Mick Jagger til felles? De er begge bestillere av noe de ikke helt vet hva er, de vet ikke helt hva de spør om, og vet derfor heller ikke hvordan de skal vurdere hva som kan gå galt.

I disse dager når stakkars Kenneth (36) har fått kringkastet sitt økonomiske privatliv og vi andre egentlig bare skulle visst hvorvidt vi får igjen på skatten eller ikke, kan vi la oss frustrere over staten og hvor få fullskala tester de har gjort. Eller hvor lite alvorlig de har tatt sikkerheten. 

Er man forsker, trenger man ikke ta slike hensyn. Jeg velger å la meg fascinere over hvordan dette minner om mitt eget felt. Opplevelsesleverandører til næringslivet deler alt de de kan, og vil at oppdragsgiverne skal få det de betaler for, men så opplever de at kunden ikke vet hva de vil ha eller hvordan de skal få til å bruke produktet.

Gisle Hannemyr sa det godt på Aktuelt. Altinn har falt for egen suksess. Med kun en mager grunnmur har de kunnet bygge mer og mer og mer inn i portalen sin. Og fordi de ikke sitter på kompetanse om at en god grunnmur i systemarkitektur er like viktig som i fysisk arkitektur, er fundamentet for dårlig når det kommer flere etasjer oppå. Mens det Næringsminister Giske fryktet ved en fullskala stresstest ikke var mer alvorlig enn i fjor, når «systemet» ble overbelasta, var det en større fare som ventet på dem, nemlig at personopplysninger kom på avveie.

Dette minner om den klassiske «dette er feilen som ikke skulle skje». Nei, nettopp. De feilene man har tatt en risikovurdering av, de skjer jo ikke, eller blir vurdert som akseptable. Som at Altinn bryter sammen og at folk må vente noen timer. Det er sikkert vurdert at det er en akseptabel feil. Det er ikke mulig å teste seg fram til hvordan det vil gå, den eneste muligheten er å forbedre litt og så vente på neste gang. Eller, betale for å ha noen systemarkitekter innomhus som kan være gode bestillere mot tilbydere som f. eks Accenture.

Mick Jaggers tabbe var av et litt annet format. Han stolte på at Andy Warhol visste nok om Rolling Stones sitt produkt til at han hadde respekt for det.

Å finne roen i stormens øye, eller midten av trekanten om du vil

De fleste kommer til en arbeidsplass der de selv ikke har bestemt omgivelsene sine. Slik er det ikke for meg. De fleste dagene sitter jeg på hjemmekontor med fantastisk utsikt over Utsira. Vindutsatt som det er river vinden i huset, det knaker i treverket. Med sterkere vind enn 20 m/s begynner nemlig taksteinen å blafre, og det bråker noe voldsomt.

Jeg har selvsagt innredet kontoret mitt også. Før har jeg jobba med kreative møteplasser og kontorer i SINTEF, og jeg satte meg som mål at jeg skulle lage verdens beste hjemmekontor. Innenfor rammen av det jeg klarer å sette sammen selv. For at det skal se ut som en arbeidsplass og ikke tante Olgas loftsstue har jeg satset på å få tak i ekte arbeidsmøbler.

Her er det brukte kinnarps-bord –  faktisk seks, hvorav fire er montert. To til meg og to til typen, som også har lyst til å jobbe litt hjemmefra. Og når jeg ser utover kontoret mitt er det en ting jeg ikke slutter å undres over. De er i bøkefarge, og alle som går inn her er i stand til å se at dette er kontormøbler. Setter det at det er rammesatt som kontor folk i bedre stand til å gjøre jobb der, eller er det bare tilfeldig at vi kjenner igjen et kontormøblement på et blunk? Kan vi bruke kontorinnredningen til å gjøre en bedre jobb?

Kan ein prokrastinere betre?

Å prokrastinere betyr å utsette noko til i morgon på ein aktiv måte. (Sjå her har eg skrive om det før - http://avvik.blogspot.com/2011/10/prokrastinering-utsette-noe-sa-aktivt.html)

Det finst folk som meiner at det er mogleg å strukturere prokrastineringa slik at ein får gjort noko ein uansett skal når ein skal utsette noko.  (http://www.structuredprocrastination.com/) John Perry er mannen bak denne sida, som er god å prokrastinere til, men eg synst at filosofen tek litt lett på det.

Svaret på spørsmålet i overskrifta er berre eit delvis ja for min del. Delvis av di ein då treng eit syn på framdrift og verdiskaping som er komplekst: Produktivitet er ikkje lineært i kreativt arbeid. Prøving og feiling er viktigare enn nitid planlegging, ein vert betre di fleire gongar ein feiler. Men prokrastinering vil alltid vere tvitydig. Eg kan til dømes prøve å overtyde meg sjølv om at skrivetrening er viktig uansett kva eg skriv om, men samstundes så veit eg jo at eg har meir fornuftige blogginnlegg (som og er prokrastinering) på lager. 

Takk for at du venter. Vi har ingen ledige kundebehaaaaaaaaarrrrggg

Douglas Crockford laget programvare, og tenkte at det var på tide å kvitte seg med de 20 sider lange lisensavtalene som ingen leste. I stedet forenklet han ned til det viktigste. «Du får bruke dette gratis av meg, men du skal ikke bruke det til ondskap». Så enkelt kan det faktisk sies. Og ikke engang det er godt nok for noen. Et selskap – og han velger å ikke nevne det med navn, sier han, men han kan fortelle deg initialene: IBM –  kom til ham og sa at de ikke kunne garantere at ikke noen av deres underleverandører brukte hans produkt i ondskapens tjeneste. Dermed gav ham dem dispensasjon, og den ber de om fornyelse på. Hvert eneste år, for dette selskapet må ha dokumentasjonen i orden. (http://www.youtube.com/watch?v=-hCimLnIsDA)

Det selskapet jeg skal skrive om i dag velger nok slett ikke å være onde, det bare virker sånn på oss som er nødt til å ha noe med det å gjøre. Jeg velger også å ikke nevne dem med navn, for jeg tror at de er representative for ting som blir ondskapt som en konsekvens av hyperbyråkratiet. Dette skal jeg komme tilbake til, etter min personlige lidelseshistorie om selskapet som vi kan kalle nettleverandøren. Det kan vi bruke som empiri.

«

Nett er blitt usynlig i min arbeidssituasjon de siste årene. Men nå har jeg faktisk vært uten skikkelig nett siden over ei uke før jul, og det har tatt mye tid, både å prøve å ordne det, og å irritere meg over at reserveløsningen, via mobil, er ganske mye dårligere, og dessuten begrenset i omfang.

Formidling: For andre eller forandre?

Kjæresten trente på «the elevator pitch», eller den gode heishistorien, på jobben her om dagen. Klarer du å selge inn ideen din på den tiden det tar å ta heisen, må det være bra, er tanken bak. Eller det vil si: målet er ikke å få signert kontrakten før man går ut, men du skal få den andre til å bli nysgjerrig nok på hva du har å bidra med at det starter en samtale som er givende for motparten.  

Hvor ble det av oppskriften? Om sprikende tenkning som viktig ingrediens for kreativitet

Den individuelt orienterte kreativitetsforskningen kan gi oss noen gode begreper på hvordan man går igjennom en kreativ prosess. I dag er temaet divergent og konvergent tenking, i vanlig språk kan vi si at det er å tenke henholdsvis sprikende og samlende. Sprikende tenking er der hvor man bare kobler sammen ting i vilden sky – et eksempel som ofte er brukt på hvor divergent man klarer å tenke er «Hvor mange bruksområder ser du for en binders eller murstein?» Det er forresten veldig lite kreativitet i de eksemplene, folk snakker alltid om enten binders eller murstein. 

Organisering og innovering i Monsters, Inc.

Her i familien får to år gamle Idunn se langfilmer. Hun ser favorittene om og om igjen, og som prinsipp ser vi dem sammen med henne. Så du kan si at jeg har hatt tid til å tenke over innholdet. Jeg føler meg snart i stand til å lansere en egen liten forskningsavdeling for studier av organisasjon og ledelse på film. For det virker som om tegnefilmen har blitt formatet for store fortellinger. Det er faktisk mulig å se dem om igjen og oppdage noe nytt, også for voksne, og fortellingen har nesten alltid en stor omveltning i sentrum. Endringen blir som regel satt igang med en krise, slik det er i det meste av ledelseslitteratur, så det skal vi ikke befatte oss så mye med. Men det som er interessant er hva som innføres som er bedre enn før, og hvordan det innføres. I dag er temaet Idunns første favorittfilm: «Monsters, Inc» fra 2001.

Positive avvik - å se mulighetene i begrensningene

I dag har jeg lyst til å få deg til å lese et blogginnlegg av Dave Trott, om failing upwards - å feile oppover. Ved å møte motgang fikk han faktisk til mer enn det som ville vært mulig enn om den veien han allerede hadde planlagt ikke hadde vært stengt.

Blogginnlegget ser slik ut:

Se resten her 

 Det å skrive sin egen "feile oppover"-refleksjon er en fin øvelse. Hvis man samler på de tingene som i øyeblikket ble vurdert som fiasko, så får man en liste som kan gi mot til å vente og se: kanskje det kommer noe godt utav det du trodde var en bommert.

Min liste: 

kom ikke inn på ønska studieplass når jeg var atten, måtte ta pauseår på arkeologi grunnfag- teorien derfra kommer fra antropologi, og jeg var den eneste som elska vitenskapshistorie.

Studerte matematikk på universitetet og så var det så lett, men jeg hadde fått smaken på antropologi og det var så herlig vanskelig og uforståelig at jeg glemte å levere nok øvinger i matte, og dermed måtte jeg ta eksamen i grunnfag antropologi og fortsatte med det istedet for å ha det som hobby, slik pappa foreslo.

Så kom jeg inn på hovedfag når jeg var 21 og var ikke klar for et studieopplegg uten eksamen, så jeg droppa ut og begynte å få vondt i magen av å tenke på universitetet.

I mellomtida lærte jeg meg et helt nytt yrke på Studentersamfundet: å sveise, å sette og kjøre lys og å holde kurs - og jeg lærte at alt er mulig dersom man bare har nok fri og villig arbeidskraft.

Og da lærte jeg også at selv om man er flink så kan man også gå på trynet og det er noe av det viktigste jeg har lært.

Så leverte jeg hovedfag, to år for seint ( i henhold til studieplan, men ikke i forhold til livet)

Da fikk jeg ikke jobb så jeg begynte på jobbsøkerkurs i regi av NAV. 

Min første jobb var som lærer på jobbsøkerkurs i regi av NAV.

 

Det var fryktelig slitsomt å undervise 30 timer i uka uten erfaring, men hadde jeg ikke gjort det hadde jeg nok ikke tatt en jobb som kombinert lystekniker og avdelingsantropolog.

Den antropologdelen av jobben var jeg nødt til å skrinlegge etter et par måneder med tårer og tenners gnissel. Det lærte meg at det å komme nyutdannet ut og tro at man kan forandre arbeidsplassen til noen bare på grunn av at man har lest om forandring, ikke funker. 

Så fikk jeg jobb som forsker på SINTEF, mye fordi jeg hadde praktisk erfaring utover utdannelsen.

Der var det lite arbeid i de prosjektene som hadde mye penger. 

Jeg måtte jobbe med regional utvikling. 

Jeg fikk alle de prosjektene som var for rare til at de passa inn andre steder. Sektoroverskridende saker - sammen med kunstnere, næringsliv, politikere, administrasjon og frivillige.  

Jeg ble faktisk ganske god på å jobbe med ting jeg ikke kan.

Tenk - jeg fikk jobbe med det teoretiske grunnlaget for Fiaskomuseet på Hemne. Uten det hadde jeg aldri blitt så fascinert over positive avvik. Uten at jeg jobba med et prosjekt for tilflytning på Frøya hadde jeg aldri møtt humørbonden Geir Styve som trakk meg inn mot Livsverkene som ble tema for doktorgraden min. 

Og så sitter jeg her på Karmøy og vet ikke ennå hva det vil bringe, bortsett fra at jeg får utfordringen med å lage verdens beste hjemmekontor, og sikkert en hel del andre muligheter som jeg ikke har vært klar for å se ennå. 

Om man alltid har fått til det man har prøvd på, og aldri bomma, så har man gått glipp av store muligheter. Eller det vet man jo faktisk ikke. 

Hva ville stått på din liste?

Kreativitetsakseleratoren – kan man gjøre kreativitet, entreprenørskap og innovasjon til folkesport?

Neste onsdag har jeg fått den tilliten at jeg skal være programleder for Akselerasjonskonferansen på Beitostølen. Jobben min blir å lage en ramme for konferansen slik at folk får med seg mest mulig hjem derfra, og det ser jeg på som en kjempeutfordring. Alle de som melder seg på en konferanse har et forhold til de tre ordene i overskrifta. Hvordan kan jeg bidra til at det som sies i foredrag av folk som er gode på innovasjon faktisk fører til handling? Jeg har kommet fram til at Kung Fu Panda blir en viktig bestanddel, men for å forklare det må jeg igjennom litt mer tradisjonelle kilder til innovasjonsledelse.

Mind the gaps i Norges beste reiselivsbedrift

I går kveld vant et medlem i Livsverkene reiselivsprisen til Innovasjon Norge, i konkurranse med 14000 andre bedrifter. Det er den økosertifiserte Geilobedriften Høve Støtt. Per-Arne Tuftin, reiselivsdirektør i Innovasjon Norge sier at "Høve Støtt satser på kortreiste opplevelser og er svært kreative når det kommer til å skape uforglemmelige og bærekraftige opplevelser i høyfjellet. De er et godt eksempel på en innovativ opplevelsesprodusent."

Og i juryens begrunnelse står det at de får prisen blant annet fordi de inspirerer næringsliv rundt omkring i hele landet til å lage bedre opplevelser. Jeg vil også benytte sjansen til å gi litt skryt til Pål K. Medhus fordi han ikke bare driver opplevelsesbasert næring, men også inspirerer til forskningsbasert, opplevelsesbasert læring. Pål er nemlig sertifisert av Pine and Gilmore, de to guruene som introduserte begrepet opplevelsesøkonomi som nå har blitt et av de store moteordene i norsk næringslivssatsing. Den gangen jeg leverte prosjektsøknad til doktorgrad (i 2008), var opplevelsesnæring et satsingsområde både innen regional utvikling og landbruksbasert næringsutvikling, og Innovasjon Norge hadde et satsingsfelt på det. Og for meg var det relevant fordi NTNU hadde fått midler til en satsing innen opplevelsesnæring, og nå er det den satsinga som betaler lønna mi.

Trives best i åpne landskap?

Så er vi over på et tema som har med en opplevelse de fleste av oss har hver dag. Den av arbeidsdagen vår. I den er arbeidsplassen en viktig komponent, som de fleste av oss ikke tenker noe videre over. Nå driver jeg og bygger opp mitt eget kontor fra bunnen av, så jeg får tenkt over en del ting som jeg har tenkt litt på før, men aldri har hatt innflytelse over. F. eks har jeg nå masse landskap ute, men jeg vil ha et lite minilandskap inne også, sånn at jeg kan få variasjon i arbeidsdagen min.

Da jeg startet på SINTEF, i 2004, hadde vi en prosjektportefølje på fire store prosjekter kalt KUNNE - det sto for verbet av kunnskap, for kunnskap har i seg selv liten verdi, det er når man tar den i bruk at den kan. En av disse prosjektene het KUNNE arbeidsplassen, og handla om forholdet mellom teknologi, organisasjon og arbeidsplassutforming. Dette kom midt i en bølge av åpne landskap, en svært utskjelt kontorplassutforming, med gode grunner.

Hva har overfallsvoldtekt med kreativitet å gjøre? Vi må ha mer av det siste for å få mindre av det første.

Det er helt tydelig at vi ikke har løsningene klare for hvordan overfallsvoldtekter skal forebygges. Debatten i det siste har både gitt oss

1.      helt konvensjonelle svar på problemet – mer penger til politiet. 

2.      kreative løsninger som ville ført til mindre menneskeverd for alle – interner alle asylsøkere.

De konvensjonelle løsningene setter fokus i sluttfasene - enten at folk som ellers ville ha voldtatt blir skremt av politiet fordi de er der fysisk, eller fordi de blir tatt etterpå. Så lenge straff i Norge har disiplinering og restituering som formål heller enn avskrekking, er dette en kostbar og lite effektiv strategi. Forebyggingen må komme tidligere, men heller enn å stigmatisere enkeltgrupper bør man nå bredt. Likevel, i en kreativ prosess må slike svar komme fram i dagen, nettopp slik at vi kan få kommet oss videre til de løsningene som er gode. 

På et slikt omtålig felt som overfallsvoldtekter blir det enda synligere at kreativitet ikke bare handler om å kunne komme opp med lure løsninger, de må kunne implementeres på en måte som er inkluderende. Man må skape velvillighet, ikke motstand. Lure løsninger handler om å vri ressurser. Ikke bare å tenke noe annet, men også å gjøre noe annet enn det vi gjør i dag, uten alt for mye penger. En hver kan komme opp med en løsning som koster, men det som er virkelig kreativt er å skape stor effekt per krone.

Men hva kan kreative løsninger her være? Et slikt svar fikk jeg i forrige uke, et som var så enkelt at det var slående hvor smart det var. I Stavanger er det nemlig forebyggendekurs i voldtekt på asylmottaket. Torhild Skårnes, ansatt i prosjektstilling om overfallsvoldtekter, har utviklet og gjennomført kurset, og den lure løsningen hun har kommet opp med bør hun hedres for. Hun har nemlig klart å lage og holde kurs på en måte som ikke stigmatiserer asylsøkere.

Kurset angriper problemstillingen fra et vitnes synspunkt, altså hva man kan gjøre dersom man ser at en voldtekt kan skje. Det er ikke for å belære om hva som gjelder her i landet og at voldtekt ikke er lov. Det vet jo asylsøkerne allerede, og langt de fleste av dem er ikke en gang i risikosonen for å utføre en voldtekt. Med å vri perspektivet bittelitt, involveres asylsøkere i samfunnet ved å diskutere forskjeller mellom her og der de kommer fra, og hvordan vi sammen kan forebygge voldtekter. De er med på å diskutere dette fordi, hold dere fast, de er enige i at dette er en uting som vi ikke vil ha i samfunnet vårt.

De behandles ikke som potensielle overgripere – det kan fort bli både belærende og respektløst. De er ressurspersoner, og at de blir tilbudt dette kurset som nyankomne, betyr ikke at vi som har vært her hele livet eller attpåtil er kvinner, ikke kunne ha deltatt og bidratt på samme kurs. 

Kurset er ikke den eneste løsningen som gjør at Stavanger har lyktes i en null-visjon om overfallsvoldtekter. Det er en av mange, og responsen til kurset er heller ikke entydig positiv. Det bare peker mot at det fins mange flere løsninger som ingen har tenkt på ennå. Det interessante her er hva vi kunne fått til dersom flere hadde tenkt kreativt som Torhild Skårnes. Det er faktisk mulig å trene på å være kreativ, og hun viser fram at det er nyttig. Særlig når man jobber med de mest alvorlige problemene i samfunnet.

xxxx
Etter en kommentar syns jeg at jeg må ta med at et problem med kurset er at det holdes for asylsøkere som gruppe, og kan dermed føre til den stigmatiseringen man forsøker å unngå. Kan vi tenke oss å faktisk holde kurs i andre sektorer? Samarbeid på tvers av samfunnsgrupper? Dugnader?

Opplevelser gir læring, god læring er en opplevelse?

Som del av NTNU sin satsing på opplevelsesnæring brenner jeg for at vi skal fylle begrepet med innhold slik at det også blir en satsing i samfunnet. Reklame og forretningsutvikling har vært viktigste arena for begrepet opplevelsesnæring, og da kan innpakkingen virke viktigere enn innholdet. Det er nok bare fordi de mangler godt språk for å snakke om innhold, og få andre har vært på banen.

Ett friskt bidrag kom fra Ann Siri Hegseth Garberg på Sverresborg Folkemuseum i en glitrende kronikk i Adressa 26. oktober: Museer og livslang læring. Hun skriver at det er for lite kjent hvilken læring publikum sitter igjen med etter et besøk, også hva de er ute etter. Med en ganske smart oppdeling i formell, ikke-formell og uformell læring viser hun at det er mange slags læring. De to siste befinner seg konseptmessig ganske nær opplevelsesnæring. Hun bruker ikke begrepet, men det er ingen grunn til at man ikke skal tenke strategisk om læring i næring.

Formell burde de fleste kjenne til. Du tar eksamen, eller får et kursbevis hvor det står at du har deltatt - kanskje er det så fint at det kan henges på veggen. Det er selvutviklende og en opplevelse å gå på kurs og ta fag, men det er en egen sjanger, jeg holder den utenfor akkurat nå.

Det ikke-formelle er seminarer, foredrag og iscenesatte læringsopplevelser. Hegseth Garberg skriver at de har mange slike, med ulike målgrupper som seniorer og unge i ulike aldre. Her kunne man sikkert også inkludert ekstremsport-opplevelser, guida turer og andre ting som er midt i blinken for opplevelsesnæring. For å kunne sette pris på det man blir servert, eller få lov til, i sammenheng med sikkerhetsforanstaltninger på opplevelser må man kunne noen grunnregler.

Et eksempel er opplevelser på Svalbard. Skal man bevege seg utenfor Longyearbyen må man enten ha med guide eller ha kurs slik at man kan bære våpen, ifall isbjørner dukker opp. Dermed gjør det at alle naturopplevelser vil være organisert dersom du er besøkende uten lokalkjente. Den betalte guiden er en sikkerhetsansvarlig som passer på at man ikke blir spist av bjørn eller går seg bort, man får servert lokal historie og kunnskap i tillegg og forventer det.

Det siste er de uformelle: det man lærer fordi man snakker med noen som kan, leser en plakett eller at man jobber sammen som frivillige. Dette siste er det man i opplevelsessammenheng gjerne mener er noe bonusaktiv over: at guiden er så dyktig at han forteller noe bare til deg, eller at du har tilgang på kompetanse og muligheter som andre ikke har. Dette var jeg innom i forrige innlegg: Det handler det om å sette kunden i mild ubalanse med å gi bort noe han aldri ville ha betalt for. Likevel oppleves det som dypt verdifullt, kanskje nettopp fordi verdien ikke kan omsettes i penger.

Jeg så noe av dette når jeg skrev hovedfagsoppgave om forhold mellom vestlige menn og thailandske kvinner som møttes i ferieparadiset Phuket i Thailand. Der var det tilgjengelig opplevelser som la til rette for den vestlige besøkende, restauranter som solgte thailandsk mat for vestlige smaksløker, danseshow, tempelbesøk og andre spektakulære opplevelser. Men de som ble venner med såkalte barjenter løftet ikke fram de tilrettelagte opplevelsene som høydepunktet ved besøket i Thailand. For mange var det besøket i Noodle Alley, en smal liten gatestripe med inngang som var umulig å få øye på om du ikke visste at var der.

I Noodle Alley var det en rekke av sikkert 20 gaterestauranter på den ene sida, på den andre sida var det bord og stoler. Man satt seg ned på ett bord, og bestilte drikke fra ett sted,   grillmat fra et annet, stekte nudler fra et tredje, sjømat fra et fjerde. Her beveget man seg som vestlig inn i ukjent territorium, og man var nødt til å ha med en lokalkjent person for å forklare hvordan det fungerte, for å oversette skiltene over bodene, og for å komme med tilpasninger til vestlig gane som for eksempel at den friskpresset fruktjuicen bør være uten salt dersom du ikke er vant til denslags.

Her ville man raskt komme til kort uten lokal kompetanse, fra kjennskap til at stedet finnes til hvordan man skal te seg der. Opplevelsen med å gå i Noodle Alley kan dermed forstås som en uformell læring. Fordi det opplevdes så spesielt og eksklusivt ble det et høydepunkt som langt overgikk den komforten man betaler for. For mange menn var den omsorgen de opplevde fra sine nye venner et element i å forme lokalbefolkning fra pappfigurer til hele mennesker. Det var det lett å forelske seg både i stedet og i jenta. Kvinnene visste dette, og yndet å ta med menn på ting som gjorde at de fikk et forhold til Thailand - en strategisk bruk av lokal kompetanse.

Det samme mener jeg å se nå, i mitt phd-arbeide om positive avvik. Godt betalte foredragsholdere som humørbonden Geir Styve og Livsgnistrer Tom Åge Myhren tar seg tid til å sette seg inn i den situasjonen de møter lokalt, og løfter fram lokale initiativ der de kan. De oppleves som nedpå, ekte og engasjerte. Kanskje kan man kalle det at de blir igjen og prater etter foredraget som en del av en uformell læring, og at det å gi ekstra tid egentlig er en strategisk tilrettelegging?

Det er også spennende å se at det at museene - gode gamle kunnskapsinstitusjoner - er involvert i en vending mot opplevelsessamfunnet. Jeg håper at slike satsinger som Sverresborg folkemuseum er med på, kan fylle både begrepet opplevelsesnæring og næringa selv med mer innhold. Foreløpig er vi langt unna at vi kan enes om hvilke begreper vi skal bruke, og da er det bra med et stort mangfold man kan la seg inspirere av.