Bøygfinte #4 Skaff deg hjelpemidler og len deg på andre

Det er viktigere med oversikt enn å kunne gjøre alt sammen selv, kunne også dette innlegget hete. For det dukker stadig opp folk som er interessert i å strupe sin egen aktive utsettelsesteknikk.Agnes Ravatn sletta facebookkontoen sin og fikk tilbake livet, mens Ida Jackson parerer og forteller om all fantastiskprogramvare som hun har funnet som kan bidra til å begrense plutselige distraksjoner. 

Etter et lite opphold (grunnet lite aktiv utsetting!) fikk jeg altså en grunn til å fortsette min guide til prokrastinering  for dem som helst vil prokrastinere mindre, eller med bedre samvittighet. 

Ansvar eller lærdom? Terra-skandalen fem år etter

Det er allerede fem år siden Terra-skandalen. Da kom det fram at åtte norske kommuner hadde tatt opp lån med sikkerhet i framtidige kraftinntekter for å investere i kompliserte kredittprodukter. 

Jeg må nesten starte innlegget med en advarsel. Det er ikke uten grunn at norske kommunepolitikere følte at ekspertene fra Terra kom dem til unnsetning for å forklare det tunge stoffet. Det ER tungt stoff, og jeg har prøvd mitt ytterste for å skrive enkelt. Likevel kan jeg ikke garantere at dette glir ned som gele med vanilje. Det er vel heller gorgonzola. Men når det er sagt, så anbefaler jeg deg å fortsette, jeg tror nemlig at saken kan vise fram noen grunnleggende trekk ved hvordan vi organiserer samfunnet vårt. 

Noen av de kompliserte kredittproduktene (CDO-ene) i sakens kjerne var viktige for å finansiere lån til folk som med vanlig risiko-vurdering ikke ville ha fått lån. Her var finansfolk kreative, og klarte dermed å utvide markedet sitt. Dessverre ble markedet utvidet uten at man tok hensyn til at huslån nå ble gitt til en ny type folk, som var avvikende fra kjente lånekunder. Når disse folka misligholdt lånene sine og forlot husene sine, var finanskrisa et faktum. Og de norske kommunene ble vår første befatning med den.  Det som har overrasket meg var at de ikke ble forespeilet verken høy risiko eller høy avkastning, så derfor spør jeg – hvordan kan vi forstå lærdom og ansvar når noe slikt skjer?

Kopierer du oppskriften eller har du lært å tenke selv?

Geir Styve, humørbonden, er en mann som viser vei ved å lese seg opp på det som fins av kunnskap, og som etterpå tilpasser det til lokale forhold. Han har skapt oppmuntringstilsynet og humørbondologien, for ikke å snakke om bygdedyr-reservatet, som et svar på utfordringer han har møtt ved å være gründer i en tradisjonsnæring og frontfigur i et bygdesamfunn. Han viser at det går an å tenke annerledes enn flertallet, og likevel engasjere seg i de samme temaene. Dette blogginnlegget er dedikert til ham som en liten oppmuntring. 

Jeg har to inspirasjonskilder i dag - som henger sammen, naturligvis, når man har lært å tenke sånn. Den ene, om matematikk som en måte å tenke på, blir jeg nødt til å komme tilbake til. Her peker forfatterne på av de største problemene i norsk skole: nemlig at det er greit at folk unnskylder manglende mattekunnskaper med manglende evner heller enn mangler ved måten undervisninga foregår på.

Avfall og avvik. Det henger sammen!

Hensikten med standardisering er å ha kontroll. For en som frakter og selger varer er det en fordel at maten har lik størrelse. Transporthensyn er en ting, men at vi som forbrukere skal ha attraktive matvarer burde være unødvendig. En forandring krever at vi venner oss til å tenke på avvik også som positivt. 

Under litteraturfestivalen i Skudeneshavn, var fokuset på matavfall og matsløseri. En av innlederne var mataktivisten og historikeren Tristram Stuart, han kan snakke godt for seg, slik foredraget under viser (varighet: 18 minutter - verdi: høy)

I et lite bryggelokale var rundt 100 mennesker samlet for å spise mat laget av ting lokale Coop-butikker ville kastet. Og for å høre på Tristram Stuart, introdusert som en av verdens viktigste mataktivister. Han er lett å la seg inspirere av - ikke minst fordi han har sjokkerende data som det er sjokkerende lett for oss å gjøre noe med. 

Arbeid må læres

I dag har jeg latt meg inspirere av to avisinnlegg. Det ene er Erik Lerdahls kronikk i aftenposten om at kreativitet må læres. Her er jeg helt enig - kompetanse på kreativitet er ikke mystisk og/eller medfødt, det kan trenes.

Den andre artikkelen er fra Dagbladet, der den eminente støyforskeren Truls Gjestland hevder at åpent kontorlandskap er en dårlig idé fordi det er umulig å få til et så lavt støynivå som anbefalt med masse mennesker til stede. (Jeg kjenner Truls fra Samfundet, forresten) Studier av akustikk og støynivå i kontorlandskap er entydige: det bråker for mye. Her kan jeg ikke argumentere mot at landskap kan være støyende, men jeg tror at mange dårlige erfaringer med landskap har med dårlig trening og tilpasning til å sitte i landskap.

Juks uten bedrag.

Enkelte dager er dager for refleksjon og tilbakeblikk over hva som har vært. Fredag var en sånn dag for meg. En ting jeg kom på da, var hvor mye jeg har jukset. Hvis jeg kan, vil jeg nemlig mye heller samarbeide enn å jobbe aleine - selv på oppgaver jeg har fått til meg selv. 

Det å skrive doktorgrad, for eksempel, visste jeg var galskap for meg som elsker å jobbe med folk. Jeg sliter gjerne litt med konsentrasjonen dersom jeg må jobbe aleine. Derfor har det vært viktig for meg å skrive sammen med andre, å diskutere problemstillinger fra alle bauger og kanter før jeg klarer å skrive det. Dessuten får man jo også hjelp av alle som har skrevet om noe lignende fra før. Og dette regnes bare som juks dersom du tar kreditt for tanker som andre har gjort seg - uten å referere hva andre har tenkt. Av og til kan det bli vanskelig, for hvor kommer egentlig ideene fra? Har jeg noen ideer som er genuint nye? Sannsynligvis ikke, men det er en risiko at jeg diskuterer ting over så lang tid at jeg glemmer at jeg ikke har tenkt ut alt selv. 

Lucky Næroset – Symbolet for mange annerledestenkere

Doktorgraden min handler om positive avvik som driver utviklinga framover. Uttrykket hadde jeg lært gjennom en akademisk tekst, men inspirasjonen til å gjøre noe med det fikk jeg når jeg møtte humørbonden Geir Styve. Han hadde mange eksempler på hvordan man kan drive utvikling nesten utelukkende gjennom å snu ting på hodet.

På samme måte som jeg holdt på med det jeg gjorde, og så traff Geir, så hadde Geir holdt på med sine ting, og så hadde han møtt på folk fra fristaten Lucky Næroset. Det møtet gjorde at han og Tom Åge Myhren startet Livsverkene, alliansen som i dag teller bortimot 50 medlemmer over hele landet som både i arbeid og på fritida brenner for å gjøre en forskjell. Og alle medlemmene har møtt, og blitt inspirert av noen av de andre som har turt å tenke annerledes om utvikling. Det er faktisk derfor de holder sammen, sånn at de kan fortsette å lære og inspirere hverandre.

Alle historier har mange begynnelser, men nå er det på tide å ta opp starten på fristaten Lucky Næroset, fordi det akkurat nå foregår en aksjon for å redde skolen i Næroset, Fagernes skole. Igjen.

Bøygfinte #3 Planlegging

Jeg har kommet til tredje aktivitet som jeg bruker for å slutte å utsette ting aktivt. Dette hører altså hjemme i min guide til prokrastinering - og hele den finner du her: http://avvik.blogspot.no/p/guide-til-prokrastinering.html

. Den setter jeg sammen for å være en støtte til andre som også sliter med at de har høye terskler for å komme seg inn i jobben sin. 

  Når du ikke helt vet hvor du skal begynne, er det å planlegge en fin ting for å komme seg igang. Legg merke til at jeg ikke skriver at du skal legge en plan. Som min gode informant Humørbonden sier: det viktigste med å legge en plan er å huske hvor du har lagt den. Men det å planlegge, å tenke seg litt framover, se for seg hva som kan være neste steg framover er lurt. Og når du ikke får skrevet det du skal, kan du likesågodt se for deg og skrive ned hva det er du tror du skal skrive. 

Bøygfinte #2 Friskriving.

Hele denne bloggen har stort sett blitt til fordi jeg skriver helt fritt i et kvarter hver dag. Da skriver jeg akkurat det som faller meg inn. Er jeg veldig stressa, skriver jeg som regel om hvor dum jeg er og hvor lett det kommer til å være for alle å avsløre meg. (jeg har lært at skuespillere kaller dette for ‘impostor’s syndrome’) Eller at jeg aldri kommer til å bli ferdig med doktorgraden. Som tanke kan det kverne rundt i hodet ei stund, men det er begrenset hvor lenge jeg gidder gjenta meg selv skriftlig, så etter hvert kommer jeg faktisk på bedre tanker og klarer å formulere meg om det jeg skal. Eller noe annet. Bloggen har for meg blitt en luftekanal for ting jeg syns er interessant, men som dessverre ikke får plass i doktorgraden min. 

Hvorfor bør forskere på scenen, mon tro?

Promobildet mitt

Den siste uka har jeg vært opptatt av å finpusse på presentasjonene mine. På onsdag står jeg nemlig på scenen i storsalen i Studentersamfundet i Trondhjem som førstemann ut i årets trønderske Forsker Grand Prix.

For dem som ikke kjenner konseptet, er Forsker Grand Prix en formidlingskonkurranse der ti stipendiater presenterer doktorgraden sin på fire minutter. De fire beste får seks minutter til. Konseptet har blitt kritisert for å være reality-show med forskere, eller useriøst tull som ikke bedømmer den beste forskninga, men den beste formidlinga. Kritikerne har selvfølgelig helt rett – dette gjør oss ikke til bedre forskere. Jeg er også veldig glad for at forskningsrådet har spesialiserte programmer slik at forskningsprosjektene til kunsthistorikere og kjemikere blir bedømt av ulike komiteer. Men her er vi altså, ti forskere fra vidt forskjellige fagfelt som bare har det til felles at vi ønsker å bli bedre til å nå ut til allmennheten med forskninga vår, fordi det er en verdi i seg selv.

Bøygfinte # 1. Gjør noe annet du liker

     Hvis du sitter på nettet og skulle ha skrevet, eller gjort research eller noe annet du ikke får gjort fordi du er på facebook, leser nyheter eller surfer, er det bedre at du gjør noe helt annet, som gjør at du kan få energi til å gjøre det du skal. Gå en tur, fargelegg en tegning, les ei bok, slapp av en halv times tid. Gå på do og hent inspirasjon hvis det kan fungere for deg. Poenget er at du skal prøve å skjerme deg selv fra alle inntrykkene du får på nett. Nettet er så full av impulser at det hindrer deg i å få det øyeblikket hvor du tenker at nok er nok, og nå vet du i hvilken ende du skal begynne.

Dette er første tips i min guide til prokrastinering - og introen til den finner du her: http://avvik.blogspot.no/p/guide-til-prokrastinering.html

Poesi om/på konferanse

"So, do you write any poetry, Kris?"

Ikke et spørsmål jeg forventer å få på konferanse. Men der satt jeg i lunsjen og syns at jeg er ganske utadvendt og modig som skriver blogg, og jeg svarte at jeg ofte skrev ganske korte setninger når jeg blogga.

Men jeg har aldri tenkt på å utdype min forskning med poesi. Det er det åpenbart mange som har. For på den konferansen jeg var på i forrige uke var det et helt selvsagt spørsmål.

Jeg satt sammen med en teater-skribent og en dame som brukte masse poesi for å forstå kompleksiteten i organisasjoner. Konferansen het "Art of management and Organization" – og etter akademisk konferansestandard var den litt utenom det vanlige. Den samler kunstnere og akademikere som er interessert hvordan kunst, kunstmetoder og kunstnere kan brukes inn i organisasjoner. Presentasjonene var både i form av teaterstykker, bildeframvisning og helt vanlige akademiske presentasjoner med powerpoint.

Konseptet var likevel det samme som vanlige konferanser.

Når oppskriften ikke fins: kreativ, konvergent tenking

Etter tre uker med slit, frustrasjon og et paper som ikke henger sammen løsnet det endelig i går. Jeg hadde masse elementer som jeg visste skulle være med i artikkelen min, men fikk det ikke helt til å passe sammen. Og nei, det er ikke som å legge puslespill. For hver brikke som legges et annen plass forskyver helheten og gjør noe med alle de andre brikkene. Men jo mer man jobber med det, jo større er sjansen for at det skjer slik det skjedde i går: at jeg endelig så hvordan det hang sammen.

 Jeg tenker at det er som å få flere elver til å flyte sammen til en stor en. Jeg bearbeider og bearbeider og vet at noe må vekk. Før har jeg skrevet om at divergent, altså sprikende, tenking blir hyllet som det viktigste i kreativitet. Vi har gode teknikker og metoder for å lære oss å tenke sprikende, f. eks brainstorming, men dessverre stopper det gjerne opp med at man har mange forslag å velge mellom, og så velger man den man allerede visste. Altså bare en, som om du så gjennom kokeboka og lette opp en oppskrift. Det kreative er å komme med forslagene, når valget er gjort er det bare å gjennomføre.  (http://avvik.blogspot.no/2011/11/hvor-ble-det-av-oppskriften-om.html)

Prokrastiner nå! Ikke fall for fristelsen til å utsette det.

Slagordet er fra Ellen DeGeneres sitt stand-up-show «Here and Now». Hennes påstand er at prokrastinering- aktiv utsettelse på norsk- er en forsvarsmekanisme. Aktiv utsettelse er en løsning når man er overvunnet av alt man har å gjøre. Kroppen blir ikke med på det når vi mener at vi skal gjennomføre massevis av bragder for å kunne slappe av på et ubestemt tidspunkt – seinere. Kroppen sier stilltiende «nei, det tror jeg ikke på». Vi vet bare at vi har her og nå, så det er nå vi kan fortape oss inn i nysgjerrigheten, rutinen, gleden over å bare være til stede.

Problemet kommer når tankene hele tida sirkler rundt det vi burde ha gjort. Da fører utsettelsen til dårlig samvittighet og depresjon, som ikke er noe å trakte etter. Jeg kjenner jeg er umiddelbart enig med Ellen: vi burde la oss få tid til å surre litt, og bare være, hengi oss til øyeblikket - uten at det skal gå utover helsa. Jeg anbefaler å bruke tida til å se iallfall begynnelsen og slutten av showet hennes, og så skal jeg forklare hvordan vi kan bruke forskning til å støtte opp under påstanden hennes.

Forstå prokrastinering på fiaskotrappa

Denne ligger også på http://forskning.no/content/forsta-prokrastinering-pa-fiaskotrappa.

Tekster om prokrastinering presenteres ofte i nåtid. Et eksempel er Kjetil Rolness’ som lurer seg selv til å jobbe.

Dessverre er løsningen hans er for enkel, sannsynligvis fordi kilden hans, filosofiprofessoren Perry som fant opp arbeidsmetoden «strukturert prokrastinering» tar for lett på det – jeg er iallfall ikke så lettlurt at jeg klarer å lure meg selv til å jobbe. 

I likhet med andre som snakker om prokrastinering i presens (av disse er EllenDeGeneres min favoritt) tar de ikke det underliggende problemet på alvor, nemlig at flere og flere jobber blir karakterisert av at målene og fremgangsmetodene er uklare. Kunnskapsarbeid forutsetter kreativitet, men vi har få måter å jobbe med kreativitet, det blir et individuelt ansvar.