Livsløgn og balansekunst

Denne ligger også på aftenposten.no

Man blir veldig sliten og oppgitt hvis man tror at det å ha valgmuligheter betyr at alle valg må realiseres. Den fella virker det som om det er mange som går i denne sommeren. Litt tidligere i sommer var Anne-Marie Slaughter ute og kritiserte gammelfeministene for løgn, siden det ikke er mulighet for alle å få alt.

I en kronikk som Dagbladet lagrer under merkelappene kronikk/mammablogger/perfeksjon kritiserer det feministiske bloggkollektivet Maddam mammabloggere for å ta lykken fra kvinner som vil leve i likestilte forhold. Hvis far har like mye ansvar for barna som mor, kan man jo ikke framstå som en perfekt mor.

Denne hangen til å kritisere folk for å vise fram vrengebilder av virkeligheten hører egentlig hjemme i en større debatt. «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar De lykken fra ham med det samme.» skrev Henrik Ibsen i Vildanden. Jeg tror både Ibsen, bloggkollektivet Maddam og Slaughter undervurderer gjennomsnittsmenneskets evne til å håndtere at sannhet ikke alltid kan framstilles.

Hvordan har du blitt sånn?

Dette er et svar til Ellen Sagengen som lurte på om hun var et positivt avvik. Positive avvik er et begrep jeg har brukt på studiet mitt siden begynnelsen, men det er så smittsomt at det lever sitt eget liv. Jeg har både fått tilbakemeldinger på at folk liker å være positive avvik, og at de ikke liker å assossieres med avvikere. Med dette innlegget vil jeg si at det ikke er så farlig hva man er - det er viktigere hva man gjør.

April 2009: To dager med intens jobbing i prosess. Jeg ledet det hele, og hadde med en ikke så hard hånd gitt kommentarer som at nå spiser vi eple i to minutter til før vi er igang igjen, fortalt om framtidsvisjonen til Fride, 7 år, satt igang assossiasjonsspillet som kan være en mellomting mellom en Rorschach-test og Tarot-kort, og ellers oppmuntret de oppmøtte til å bruke sine beste evner til å komme opp med en fin, ny, felles strategi.

På slutten takker oppdragsgiver for innsatsen og spør samtidig spørsmålet: Hvordan har du blitt sånn? Jeg har tatt fag i prosessledelse, sier jeg, litt forundret. Et elendig svar, det er vel ikke lenger noen som tror man blir skikket i yrkesutøvelsen av et fag ved rene studier? Jeg glemmer å si at jeg også har hatt muligheten til å øve mye på å lede møter og mennesker gjennom kreative prosesser. Likevel henger spørsmålet igjen, hvorfor spør han om det?

Kunnskap, troverdighet og skjønnhetskonkurranser

Oppdatert med bilder ++ mai 2013

Hva er det som gjør kunnskap produsert på universitetet troverdig? Og er den mer troverdig enn annen kunnskap? Når den egentlig ut til andre enn spesielt interesserte? Dette blir relevante spørsmål når man er på vei lengre inn i universitetsverdenen, og samtidig er opptatt av å bidra til samfunnet.

Det gjør at jeg velger metoder som er mildt kontroversielle. Jeg beveger meg utenfor de tradisjonelle fagavgrensningene, og det å være tverrgfaglig gjør at jeg må tenke ekstra over hva det er som gjør min kunnskap troverdig. Det har jeg lært fra Cerwonka (2007) som skriver om å improvisere teori – hun er statsviter som har valgt antropologisk feltarbeid som metode.

Dysleksi som ressurs - går det an?

Jeg har akkurat vært på konferanse i Finland og presentert en artikkel kalt "Deliberate dyslexia as a designing practice" - og der fikk jeg faktisk overveldende respons på at dette var spennende perpektiver på hvordan endring foregår.

Brorparten av teorier om endring går ut på at det må være størst mulig gap mellom det man prøver på og det man gjør for å kunne lykkes. Eller at folk må få med seg en "sense of urgency" for at de skal ha lyst til å forandre noe i det hele tatt. Det er altfor mye krise i endringledelse, og som motsats beskriver jeg en praksis der endring springer ut av glede, overflod og overskudd.

Det å bruke dysleksi som ressurs har jeg ikke funnet på selv. Det er Livsverkene som er empirien min, og ikke minst Roy! fra Lofoten som tilfeldigvis var på sommeråpent sist uke. Har du lyst på litt bakgrunnsinfo kan du se han her:

Keiserens nye klær eller bare naken - inspirert av psykiatere i retten

En oppdatert versjon av dette innlegget fins på http://www.forskning.no/blog/ervik/325251.

I dette blogginnlegget skal jeg være litt dristig. Jeg skal kle av meg. Nei, det er ikke klærne som skal av, men jeg skal strippe ned til essensen av mitt fag.

Hva er det som gjør at vi antropologer kan si at vi vet noe? Her vi står, i møte med verden med våre forskningsresultater er vi de samme som vi møter dem vi forsker på eller med. Vi gjør oss selv til vårt viktigste instrument, og det er bare gjennom å være nakne i den forstand at vi viser fram hva vi har gjort, at vi kan hevde at vi vet noe.

Innovasjon i formidling og foredrag

Denne videoen fra Arendalskonferansen - om innovasjon i offentlig sektor - dukka opp i facebook-feeden min i dag. Det er Trude Arnesen, direktør i KS som er stemmen bak. På 3 minutter får hun fram noen hovedutfordringer for innovasjon i offentlig sektor. Jeg ville nok ha lagt til noe med bakgrunn i mine studier, Kirsti Jensen kunne lagt til enda mer fra sine - men å tørre og prøve og å ha mot til å stå for alternative løsninger er så godt som noe jeg kunne ha sagt selv - og på tre minutter rekker man ikke mer enn dette. Men dette blogginnlegget skal ikke handle om innholdet. For interessant nok er også den korte og tegnede foredragsformen en innovasjon det er verdt å dvele litt ved.

Torvet skal landes!

I dag har jeg vært en av mange prosessledere som har stått på Torvet i Trondheim for å få tak i folkets mening om torvet som er under planlegging. Det er fremdeles mulighet til å legge inn sin mening på http://torvetitrondheim.no/ - med ulike tema.

Jeg blir faktisk litt varm i hjertet av at byen min kjører en skikkelig medvirkningsprosess og har lovt at det folk mener skal bli hørt, synliggjøres og være en del av grunnlaget når det skal være arkitektkonkurranse. Det kunne vært enda flere folk som hadde engasjert seg - det var massevis av arkitekter, designere og andre fagfolk som hadde fått med seg muligheten, men det kunne godt ha vært enda flere vanlige folk som hadde kommet med sin mening.

Noen sa akkurat det - "jeg er ikke landskapsarkitekt - jeg har ikke noe å bidra med. Da er jobben vår som prosessleder å forklare og veilede slik at vedkommende både får trua på at de har noe å bidra med, og å inspirere slik at de faktisk kommer med egne ønsker og visjoner.

Jeg blir veldig sliten av å legge til rette, og i dag har jeg gjentatt meg hundre ganger. Men det gjør godt å ha hatt såpass med kontakt, å treffe så mange ulike mennesker, og ikke minst, få høre om alle de tankene folk har å komme med. Det gir meg trua på den menneskelige kreativiteten, og at alle skulle få muligheten til å fabulere innimellom.

Og hvis du ikke har gjort det ennå, så kan du gå inn på nettsida - innspill som kommer innen utgangen av 7. juni blir også med som en del av medvirkningsprosessen. Hurra!

Har du penna på papiret eller dilla på data?

Forskning.no hadde nå en spennende artikkel om et «udkast til en tegnefilosofi» -en doktorgradsavhandling der forfatteren slår fast at det å tegne skisser er viktig for designstudenter, også i en alder hvor det blir mer og mer fokus på gule lapper og å skrive inn ting og tegne inn ting på data. Tegningen kan tvinge folk til å oppdage mer. http://www.forskning.no/artikler/2012/mai/320943

Jeg er helt enig. Jeg har gått i tegnetrening hos Bjørg Eigard, og vet hvor ubehagelig det er å gjøre ting man ikke helt mestrer. Som å tegne. Men nettopp fordi jeg ikke er så flink, klarer jeg ikke helt å uttrykke meg som jeg har tenkt. Jeg klarer å se for meg at jeg skal tegne flotte representasjoner med sjel, men så er ikke fingrene trent. Da blir det lett å la være, men samtidig er det ubehaget en fin utfordring, for det betyr jo ikke så mye, og så er det mye enklere for meg å huske etterpå hva som foregikk når jeg har tegnet underveis. Jeg tror det er en måte å gi seg selv en multi-sensorisk opplevelse, men dette er bare synsing, altså.

Men ikke minst tror jeg det er noe spesielt med penn mot papir, uansett om man tegner eller skriver. Jeg var på et kurs i antropologisk metode her i forrige uke, og det var veldig bra. En gammel nestor i faget, Jonathan Parry, fortalte om sammenhengen mellom sine feltarbeid. OG så sa han noe jeg reagerte på. Han hadde 37 kasser med notater fra sine feltarbeid. Han mente det var veldig dumt og anbefalte oss å bruke data der vi kan.

Spurlock's method - making businesses more innovative

This is a translation of my blog post at http://www.forskning.no/blog/ervik/321074 - so if you read Norwegian you'd probably prefer that.

The film "The greatest movie ever sold" by Morgan Spurlock, is a great example of collaborations between arts and business - a topic I worked on some years ago. He wondered how product placement affects the artistic expression, especially when it seems like the film or television series will only be made to sell things - not to tell stories. Makers are dependent on commercial financing, but is it possible to make films and television that retains its true expression in a world where advertising before the movie or the occasional TV series no longer is possible?

Here we touch upon a topic that often needs to be discussed in collaborations between arts and business. The economy is morally grounded, and artists do not want to make money in ways that are contrary to their values. The movie highlights the value debate, since films so often reflect reality better than my research reports. (It's kind of what art does).

For many centuries, innovation was almost exclusively reserved for the Arts, says Siri Meyer (2007), in her book on the innovative human. The term innovation was adopted by economists at the same time as the tempo of business has increased. “Innovative business” is really a contradiction-in-terms: innovation requires such risk that it is difficult to justify it within a standard corporate budget.

On the one hand, radical innovation might be devastating for existing business, as prescribed under the phenomenon of creative destruction. On the other hand, it is impossible to plan for radical innovation - it is characterized precisely by the fact that it is unpredictable. Nevertheless, there are the many examples of those who successfully navigate uncharted waters - it is possible to facilitate innovation processes even where it is difficult to imagine the results. In recent years, one of the strategies for encouraging innovative thinking has been to encourage artist collaborations with industry.

In a report we wrote in SINTEF (Ervik and others, 2009), on cooperation between artists and businesses, we documented successful examples, where it was largely a win-win situations. One actor on the arts side said:

"Can you through the business, a business that thinks differently- A business that is professional and innovative in its own genre - create art which is also innovative, also being ambitious and innovative in their own field ... "

Kontorstoler du på meg?

Det fantastiske hjemmekontoret begynner å bli komplett. Siste tilskudd på stammen var en stol jeg kom over på Gjenbruktsbutikken. Jeg ble faktisk så glad at jeg måtte skrive litt om stoler.

Stolen er en viktig, men ofte skjult del av arbeidshverdagen. Nå toucher vi inn på arkeologenes område, både hva den materielle kulturen kan si oss om symboler, økonomi og kultur. Tenk deg styrebordet, det store ovale, med de høye, høye stolene. Eller domstolen og kongssetet. Sitter du i slikt er det vanskelig å falle mellom to stoler. Men tar du aldri den risikoen å sette deg annerledes, kan det jo hende du blir satt.  

Kontormøbelprodusentene hevder at de bidrar til økt produktivitet og redusert sykefravær, og det skal man ikke se bort ifra. En godt designet stol, lærte jeg av designer Kjersti på kontoret ved siden av mitt, den trenger man mer enn et bilde i en katalog for å representere. Stolen, om den er godt laget, trenger ikke å være den beste stolen du har brukt de første fem minuttene. En god kontorstol skal kunne holde deg komfortabel og produktiv i minst åtte timer. Ved arbeidsdagens slutt er det ikke sikkert at du bruker de samme kriteriene som når du setter deg ned i møbelbutikken for å teste. Derfor er det en policy fra HÅG som lager kontorstoler at du får låne dem en uke før du bestemmer deg om du vil ha en. Men jeg er ikke sikker på om en stol er nok. 

Kjønnsmessig vurdering

Gunnar Birkeland fikk for en tid tilbake i overkant mye pepper for sine uttalelser om at menn er bedre ledere enn kvinner. Folk mener at det er hårreisende at det er mulig å mene noe slikt i 2012, og han måtte beklage uttalelsene.

Det kan virke som det er like vanskelig å snakke om kvinners kapasiteter som om rasisme. Det til tross for at i motsetning til hudfarge, gir kjønn helt åpenbart forskjellige genetiske betingelser, og sannsynligvis ulikheter i erfaringsbakgrunn. Forferdes vi bare av holdningene, og krever beklagelser, tar vi ikke egentlig debatten.

Mitt bidrag kommer fra sidelinjen. Jeg er ikke del av regionens næringsliv eller arbeidsliv. Jeg bor på Karmøy, men jobber i Trondheim. Organisasjon og ledelse er mitt fagfelt, men kjønn er ikke tema i mine studier. Likevel, når jeg kom over forskning som viser at kvinner er bedre ledere enn menn, kunne jeg ikke dy meg for å fundere offentlig.

Forskningen til Zenger og Folkman, publisert i Harvard Business Review, er basert på 360 graders evalueringer av ledereffektivitet. Totalt ble 7.280 ledere vurdert. Det kom fram at kvinner er bedre ledere på 13 av 16 områder. Administrasjon er faktisk ett av de tre områdene menn er bedre på.

Dette er interessant sett i lys av at Birkeland mente at kvinner er bedre til å administrere, mens menn er mer beslutningsdyktige. De to andre områdene var vedlikehold og kundebehandling. 

Vinneren av konkurransen er...

Utfordringer er viktig for kreativitet og innovasjon. Ganske enkelt kan det sies slik: "Tale er sølv, tiltak er gull". 

En utfordring til seg selv er en ny opplevelse: av erfaring, av mestring, av kreativitet i praksis. 

Daniel Hjorth skriver om hverdagskreativitet – slik som vi alle presterer i liten skala nesten hver dag - det er ikke slik at planer skal implementeres i virkeligheten. Planer er virkelige. 
Heller enn å snakke om realisering av muligheter, slik man gjør i en rasjonell beskrivelse, oppfordrer Hjorth til å forstå handlinger i organisasjoner som aktualisering av det virtuelle. 

Altså –planer eksisterer allerede på ett nivå, den trenger ikke realiseres. Imidlertid må den omsettes i praksis, som er en annen form for realitet enn det skrevne, så å si på et annet plan.

Mens man gjennomfører en tenkt plan må det stadig gjøres justeringer i handlingsmønster og praksis etterhvert som planen kommer i kontakt med virkeligheten. Dette er en taktisk tilnærming til å forstå strategi. Riktignok forutsetter Hjorth at planen gjøres av noen og skal omsettes i praksis av noen andre. Men også når man gir seg selv utfordringer kan man se etter måter man må omdefinere, være kreativ fordi man ikke (under noen omstendighet) kunne ha tenkt seg hva som skjer når tanken blir omsatt i praksis. 

Hjorth avslutter med å si at det er det lekende mennesket som finner rom for handling i denne transformasjonen, og oppfordrer til at man prøver å finne ut hva som skjer. “Who knows what might happen when the door is opened to passion and play – familiar to art, literature and entrepreneurship. That is precisely the point. No one does” (2003, 266). 

Konkurranse! Utfordring!

Jeg har blitt utfordra til å ha konkurranse.

Man skal gi seg selv utfordringer innimellom. Heldigvis har jeg samarbeidspartnere som utfordrer meg, og stiller spørsmål som: Hvordan skulle det se ut om en forskningsblogg skulle ha en konkurranse?

Jeg tror det må bli en utfordring om å utfordre seg selv på nye måter, kanskje på områder som ikke betyr så mye. Det betyr mye for meg at jeg klarer å levere doktorgrad. Innimellom tror jeg at jeg mislykkes. Jeg gjør ikke nok datainnsamling. Jeg glemmer å stille de åpenbare spørsmålene. Jeg glemmer å følge opp det som er viktig. Jeg avbryter folk rett etter at jeg har stilt et viktig spørsmål. Lista er ganske lang over ting jeg må trene på.

Men innimellom klarer jeg å utfordre meg selv på områder der det bare er gøy. Det er 5 år siden jeg hadde mitt første grønnsaksforsett. Det var nyttårsaften, og kvelden tilbrakte jeg med to gode venninner på ei hytte langt opp i fjellet. Der lagde vi festmiddag på gassbluss. Vi spiste kalkun i ullundertøy og hadde det utmerket – bortsett fra en ting. Jeg hadde ikke noe nyttårsforsett. Iallfall ikke et som var noe annet enn «gjør mindre av det jeg liker» som f. eks å spise snop, eller «gjøre mer av det jeg ikke liker» som å rydde, trene, rekke alle deadlines osv. Mine nyttårsforsett, i den grad jeg maktet å ha dem, gjorde meg ingenting godt. Jeg ville prøve noe annet. Men hva da, lurte jeg og puttet enda en av de knakende gode rosenkålene inn i kjeften. Hva med «mer rosenkål?»

Bestillerkompetanse - vet du egentlig hva du vil ha?

Hva har Altinn og Mick Jagger til felles? De er begge bestillere av noe de ikke helt vet hva er, de vet ikke helt hva de spør om, og vet derfor heller ikke hvordan de skal vurdere hva som kan gå galt.

I disse dager når stakkars Kenneth (36) har fått kringkastet sitt økonomiske privatliv og vi andre egentlig bare skulle visst hvorvidt vi får igjen på skatten eller ikke, kan vi la oss frustrere over staten og hvor få fullskala tester de har gjort. Eller hvor lite alvorlig de har tatt sikkerheten. 

Er man forsker, trenger man ikke ta slike hensyn. Jeg velger å la meg fascinere over hvordan dette minner om mitt eget felt. Opplevelsesleverandører til næringslivet deler alt de de kan, og vil at oppdragsgiverne skal få det de betaler for, men så opplever de at kunden ikke vet hva de vil ha eller hvordan de skal få til å bruke produktet.

Gisle Hannemyr sa det godt på Aktuelt. Altinn har falt for egen suksess. Med kun en mager grunnmur har de kunnet bygge mer og mer og mer inn i portalen sin. Og fordi de ikke sitter på kompetanse om at en god grunnmur i systemarkitektur er like viktig som i fysisk arkitektur, er fundamentet for dårlig når det kommer flere etasjer oppå. Mens det Næringsminister Giske fryktet ved en fullskala stresstest ikke var mer alvorlig enn i fjor, når «systemet» ble overbelasta, var det en større fare som ventet på dem, nemlig at personopplysninger kom på avveie.

Dette minner om den klassiske «dette er feilen som ikke skulle skje». Nei, nettopp. De feilene man har tatt en risikovurdering av, de skjer jo ikke, eller blir vurdert som akseptable. Som at Altinn bryter sammen og at folk må vente noen timer. Det er sikkert vurdert at det er en akseptabel feil. Det er ikke mulig å teste seg fram til hvordan det vil gå, den eneste muligheten er å forbedre litt og så vente på neste gang. Eller, betale for å ha noen systemarkitekter innomhus som kan være gode bestillere mot tilbydere som f. eks Accenture.

Mick Jaggers tabbe var av et litt annet format. Han stolte på at Andy Warhol visste nok om Rolling Stones sitt produkt til at han hadde respekt for det.

Å finne roen i stormens øye, eller midten av trekanten om du vil

De fleste kommer til en arbeidsplass der de selv ikke har bestemt omgivelsene sine. Slik er det ikke for meg. De fleste dagene sitter jeg på hjemmekontor med fantastisk utsikt over Utsira. Vindutsatt som det er river vinden i huset, det knaker i treverket. Med sterkere vind enn 20 m/s begynner nemlig taksteinen å blafre, og det bråker noe voldsomt.

Jeg har selvsagt innredet kontoret mitt også. Før har jeg jobba med kreative møteplasser og kontorer i SINTEF, og jeg satte meg som mål at jeg skulle lage verdens beste hjemmekontor. Innenfor rammen av det jeg klarer å sette sammen selv. For at det skal se ut som en arbeidsplass og ikke tante Olgas loftsstue har jeg satset på å få tak i ekte arbeidsmøbler.

Her er det brukte kinnarps-bord –  faktisk seks, hvorav fire er montert. To til meg og to til typen, som også har lyst til å jobbe litt hjemmefra. Og når jeg ser utover kontoret mitt er det en ting jeg ikke slutter å undres over. De er i bøkefarge, og alle som går inn her er i stand til å se at dette er kontormøbler. Setter det at det er rammesatt som kontor folk i bedre stand til å gjøre jobb der, eller er det bare tilfeldig at vi kjenner igjen et kontormøblement på et blunk? Kan vi bruke kontorinnredningen til å gjøre en bedre jobb?