UKA og gode fellesskap - kan de kjøpes for penger?

I helga har jeg vært på Studentersamfundet i Trondhjem og truffet gamle kjente. Det har vært UKA, norges største og lengste kulturfestival. Vi som tidligere har vært med på produksjonen av dette opplevelsesproduktet, har nå jobber hvor vi har råd til å betale for at nye generasjoner skal ha det like gøy som oss. Det er jo så kjekt å treffes igjen, og hva er det man snakker om da?

Jeg fikk vite at det er flere som følger med på bloggen min enn jeg trodde, og det er så utrolig hyggelig å få tilbakemelding. For den del er jeg jo ikke så god til å følge med på kommentarer når det viser seg at Eirik har kommentert om at han har flydd med South West Airlines (SWA) som jeg skrev om sist gang. Det var en opplevelse lik min - bare gange ti, fortalte han. Eirik er en veltalende mann og det var en del folk som fikk med seg hva han snakket om.

Dette viser utrolig godt hva produktet i en opplevelse handler om. Man får historier å ta med seg hjem. Og de historiene man velger å fortelle, de sier jo også noe om en selv. Eirik forteller om SWA, men han forteller også at han er en sånn som flyr rundt omkring i USA, og at han er en fyr med humor.

Så kom Einar inn med et godt poeng og trakk denne historiefortellingen opp mot markedsføring. Humoren er som et lite tilleggsprodukt som setter kunden i ubalanse til leverandøren fordi de har fått noe ekstra. Tenk på den julegaven du får fra noen du overhodet ikke hadde tenkt å gi til. Plutselig føler du et sterkt behov for å fikse en julegave tilbake selv om du overhodet ikke hadde personen på gavelista.

Jeg kjenner dette fra ursosiologen Mauss' bok ved navn "Gaven", der han skriver om hvordan gaver utveksles i mange arkaiske samfunn. Gaveøkonomi er mer komplisert enn pengeøkonomi fordi gaven skaper lojalitetsbånd i tillegg til det som utveksles. Det jeg syns er interessant i opplevelser er at "gaven" er noe man overhodet ikke ville betalt for. Man betaler ikke for at guiden din er hyggelig og oppfører seg som en venn og forteller historier fra sitt privatliv. Man betaler ikke ekstra for at hotellet har et egenprodusert magasin slik som flyselskapene. Man betaler heller ikke for at flyvertinner skal ha humor. Og likevel så blir man litt glad og smigret for at noen har tenkt på at det vil du ha. For det vil du jo. Du føler at du må være litt spesiell siden du får en gave.

Effekten med å sette kunden i ubalanse er at kunden føler nesten at han skylder noe. Guiden kan vi gi tips, men flyselskapet har vi betalt for allerede. Da er det kanskje bare rett og rimelig at man forteller historien videre, slik at andre også få den samme gode opplevelsen - enten ved at man er en så god historieforteller at det er en opplevelse i seg selv, eller at anbefalingen gjør at andre velger samme produkt.

Vi opplever altså at vi handler moralsk riktig ved at vi gir noe tilbake. Man kan se på det slik at det er noen som velger å utnytte deg. Eller så kan man faktisk forstå det slik at vi alltid er i fellesskap, og det vi forteller om, sier noe om hvilke fellesskap vi hører til.

Jeg fikk et nytt fellesskap denne helga, og det er jeg faktisk nødt til å betale for. Det er jo ei stund siden jeg brukte to år ekstra på studiene fordi jeg lærte meg å bli lystekniker og begynte å holde kurs på Samfundet. Det viser seg at det lysbordet vi var så stolte av den gangen jeg var aktiv ikke blir brukt lenger. Det er sannsynligvis verdens største lysbord, og fungerer helt utmerket, bortsett fra at det er litt mer komplisert å programmere på enn det de bruker nå.

For å sikre oss at de aktive ikke hiver dette fantastiske klenodiet fant noen på at vi skulle kjøpe det, uten annen hensikt at vi skal sikre oss at det fremdeles blir på Samfundet. Jeg merka det med en gang. Dette er verdifullt for meg. Dette er et produkt jeg ikke vil få noen praktisk glede av, bortsett fra at den eierandelen gjør at jeg kan si at jeg eier en Avolite Diamond 2. Det er nok lenge mellom hver gang jeg treffer noen som skjønner hva jeg snakker om. Men jeg liker det likevel. Det knytter meg opp til fellesskapet jeg hadde i Samfundet, og det knytter meg opp mot alle andre private lysbordeiere i verden. Og det er en ubetalelig luksus å ha en slik historie å fortelle. Dessuten, med denne gaven til de aktive, kjenner de kanksje sterkere at om ti år er det deres tur til å være med å gi noe tilbake.

Festlig flytur - en opplevelsesinnovasjon

Ved siden av meg i flyet sitter en mann som trenger litt mer plass enn det tynne armlenet mellom oss skulle tilsi. Jeg er sliten, på vei hjem etter konferanse, og da hører vi en damestemme som sier "bip bip" over høytaleren. Vi ser på hverandre, jeg og han ved siden av, og smiler: hva er dette for noe? Det viser seg at det ikke er en tilfeldighet. Når vi kommer til sikkerhetssjekken sier hun:

«Hvis du syns flyturen er for lang har denne flymaskinen 6 nødutganger. Vær snill å lukke døra etter deg.»

Litt senere er vi på vei, og vår hyggelige flyvert informerer. «Ved avgang og landing i mørket er det standard prosedyre å slå av lyset i kabinen. Men om du er littegranne mørkredd, eller ønsker å lese, finner du en lampe i panelet over deg.»

Et par små ordvariasjoner er nok til å utgjøre en forskjell, og hver gang det kom noe nytt over høytaleren så jeg og sidemannen på hverandre, forventningsfullt. Hva kommer nå?

På konferansen jeg nettopp har vært på ble det faktisk åpnet med historien om hvordan South West Airlines (SWA), som med like mange fly frakter tre ganger så mange passasjerer som SAS, tjener vesentlig mer penger. De satser på sine ansatte først, og man blir ansatt på kvalitetene humor og improvisasjon. Eksempelet brukes i boka Latterlig Lønnsomt (Melhus og Haugen, 2006)  for å vise at det lønner seg å satse på ansatte. Det er morsomt å få oppleve noe slikt i levende live, rett etter å ha hørt historien. Den ble brukt for å illustrere at arbeidsglede ikke bare er å ha det litt festlig for de ansatte, men at det kan være strategisk og lønnsomt å bruke de kvalitetene ved humor som gjør at de ansatte blir mer involvert i jobbene sine, har det mer moro, og tar mer ansvar.

Dette er tjeneste- eller opplevelsesinnovasjon som gjør at passasjerene følger bedre med, at de ansatte framstår som mer sympatiske, og at begge disse elementene gjør at det vil være lettere for flyvertene å gjøre jobben sin dersom det faktisk skulle bli en krise. Siden de har sluttet å servere oss kaffe er det enda tydeligere at flyverter er sikkerhetspersonell, og de er våre ledere gjennom flyturen. Jeg kunne skrevet mye om det, men det er et viktigere poeng jeg vil ha gjennom. Og det er så enkelt.

Jeg har ikke vært i USA, jeg har vært på konferanse i Trondheim. Jeg har ikke flydd SWA, jeg har flydd med Norwegian. Om flyvertene har blitt oppmuntret til å ablegøye på jobben vet jeg ikke. Faktisk tenker jeg at dette må være noe de har funnet på selv, og bare det at de kan velge å bruke humor på jobb er en tanke jeg liker. Jeg vet at flyvertene er norske, og dermed har de beste forutsetningene til å drive med opplevelsesinnovasjon. Vi nordmenn tar nemlig uforholdsmessig mye ansvar. På den ene siden kan dette føre til at det er vanskeligere å innføre endringer i norske selskaper. På den andre siden, dersom de ansatte opplever at de har muligheten til å være kreativ på jobb, så gjør de det.

Det var nemlig tema på konferansen jeg var på: Skapende Sirkler. Hvordan kan vi bli mer skapende i jobben vår. Her er det snakk om å «lede fra framtida slik den framspirer» som er et sitat fra Otto Scharmer. I en kompleks virkelighet, der dagens sannhet stadig blir skiftet ut, hvordan kan vi finne gode mål å styre etter? Vi snakket mye om estetiske metoder, å aktivere sansene om du vil, noe som er vesentlig i å gi andre en opplevelse. I den sammenhengen er humor det aller enkleste middelet. Mens mange vil synes det er unaturlig å male, synge og danse på jobb, er å bruke humor er en lavterskel-metode. Alle vet hvordan det fungerer, vi har lang trening i å sette pris på det, og de fleste har slengt i fra seg en morsomhet en gang i mellom. Og det krever ingen ekstra ressurser. Det eneste man trenger er litt tid til å trene og litt mulighet for å utøve det.

Man kan alltids være kritisk. Det er ikke gitt at tant og fjas fører til økt produktivitet. En utfordring er at det ikke nødvendigvis fører til økt produktivitet på kort sikt, men at man legger til rette for at man kan få avsetning på sikt, fordi man har framsynte ansatte som tør å ta ansvar. I den andre retningen: om det er bare et enkeltstunt, som man ikke klarer å flette inn i arbeidshverdagen har det liten verdi utover at både ansatte og kunder kan si "husker du den gangen at..." Dette er grunn nok til at man ikke bare trenger gode historier, men også forskning på feltet.

Samtidig har jeg nok trua at jeg er litt stolt av at crewet på Norwegian på vei fra Gardermoen til Haugesund en torsdag kveld i oktober etterligner Roadrunner. Det viser at vi faktisk har kommet ganske langt når det gjelder å gjøre jobbene inspirerende og resultatet for oss kunder engasjerende. Jeg er også stolt av å være en del av nettverket til Skapende Sirkler. Vi jobber for at det skal bli mer rom for skapende virksomhet i alle typer jobber. På en måte som styrker jobbutførelsen, selvfølgelig.

Den raude tråden i fem ballongar og eit pinnsvin.

For ei tid sidan ba Geir Styve meg om å gje kommentarar boka hans, "Fem ballongar og eit pinnsvin" , og han ba meg om hjelp til å finne den raude tråden. Mitt svar vart dette:

Introduksjonar, det får folk som har vore lenge i gamet, til dømesom ein skriv ekstraordinært klokt, men vanskeleg. Ofte er det fordi det dei skriv fortener å bli satt i ein større samanheng. Eg synest at det Humørbonden skriv fortener å få denne større samanhengen rundt seg, for med den litt større samanhengen er det lett å sjå den raude tråden, for å ikkje snakke om nøstet og ulla han kjem fra. Det er altså ikkje det at Geir ikkje ser den raude tråden. Det er berre det at tråden er overalt, som om han sit inni det garnnøstet av liv og lære som han har bygd seg gjennom ei årrekke.  Slik samanblanding har vore av moten i nokre år, men ettersom fleire og fleire av jobbane våre krever at vi er kreative,  så krever det også at ein ikkje ser arbeidsliv, organisasjonsliv og privatliv som lausrivne einingar utan omsyn til at det overskotet av energi ein treng for å vere kreativ må komme frå ein stad. Så det er eit behov for å samle trådane frå alle delar av livet, og der har Geir gjort nokre val som andre kan lære av. 

Arven frå opplysingstida

Korleis var det at desse skiljene mellom ulike typar liv vart viktig? Eg vil gjerne starte med to innovasjonar frå opplysningstida som har bidratt til at vi har fått den situasjonen vi ser i dag. Det eine er protestantismen og det andre er korridoren.

Protestantismen gjorde oss til meir individ enn vi hadde vore før. Frå at ein var avhengig av både kyrka og familien sin for å komme til himmelen vart religionen flytta inn i oss sjølve. På mange måtar var det fint at brua mellom kvar enkelt og himmelen ikkje var avhengig av skrifting og sakrament og alskens ofringar for å sleppe gjennom skjærsilden. Bibelen kunne no oversettast slik at kvar og ein kunne ta ansvar for sine tilhøve med Gud. Ein slapp å være redd for at resten av familien brakte skam over deg og dine handlingar. Folk som hadde råd til det kunne ikkje lenger kjøpe seg ut av dårleg moral. Det var og frigjerande for dei som ville velge å ikkje tru. Om bestemor di som du er så glad i kan risikere å havne i helvete på grunn av skam som du har påført henne, då vel du å oppføre deg i følgje normar og regler.  Men no var dette bandet kutta, og kvar og ein måtte ta ansvar sjølv for venskapen med Gud.

Eit problem med dette var at ein hadde få eller ingen indikasjonar på kven som var fromme nok til å komme seg til himmelen. Den einaste indikasjonen var om ein hadde suksess i denne  verda. Om ein klarte å karre til seg noko profitt, og legge av pengar (som ikkje trengte gå til kirka), kunne ein være litt sikrare på himmelturen. Dermed var grunnlaget lagt for ein god kombinasjon i å være protestant og kapitalist. Størst muleg profitt viser størst muleg suksess. Dette er kort oppsummert Max Webers konklusjon i boka “Protestantismens etikk  og kapitalismens ånd”, ein klassikar i sosiologisk samanheng.

På den fysiske sida var korridoren ei like stor nyvinning som tente til eit tilsvarande føremål. Før korridoren hadde gjerne kvart hushold berre eitt rom, og på det rommet gikk alt føre seg. Alle sov saman, kjøkkenet var i ein del i det same rommet, soving likeeins gikk føre seg i ein annan del, men i same rommet. Den fysiske oppdelinga i fleire rom gjorde at dei vart delt etter oppgåver, og etter kven som hadde ein plass i dei romma. Industrialisering gjorde at folk reiste heimefrå for å gå på dertil eigna arbeidsplassar, delt i ulike kontorer og fabrikkgolv, medan heime fekk ein skille mellom kjøkken, soverom og stue. Dette var ei kraftig fysisk rettesnor for endringar som gikk føre seg elles i verda, for desse veggane som korridoren brakte med seg representerte etterkvart også veggar i tankane våre om kven vi var og kva for folk og aktivitetar som høyrde til kor.

Vitskapeleg arbeidsdeling

Korridoren og protestantismen var dei viktigste fysiske og andelege byggesteinane i modernismen. På organisasjonssida kom Fredric Taylor med ei tilsvarande nyvinning: Vitskapeleg arbeidsdeling. Ved å studere kva for fysiske grep handverkarar tok kunne ein dele opp desse og sette dei saman slik at kvar og ein gjorde ei oppgave som kunne forklarast enkelt og førast inni skjema –slik kunne ein oppnå ei valdsam effektivisering.  Det med jobbane som hadde med kameratskap, identitet og sjølvrealisering var ikkje så viktig.

Det må seiast, at trivsel og var ein del av den vitskapelege arbeidsdelinga. Når ein såg det at folk produserte mindre av å ikkje trivast på jobben så måtte ein gjere noko. Men ikkje med å gjere jobbane annleis. Nei, dei brakte inn ein ny type ekspertar som skulle hjelpe til med å tilpasse folk til dei jobbane som no hadde vorte ufatteleg kjedelege. Mellom anna skulle folk utstyrast med motivasjon til å sjå meining i dei meiningslause jobbane sine. Jobben kunne gjerast meir attraktiv ved at dei ansatte kunne få frynsegoder, høve til å gje attendemelding om  korleis dei hadde det, eller eit motivasjonsforedrag i ny og ne.

Heilskapen og økologien

Skiljene mellom arbeidsliv og privatliv, andeleg og verdsleg, arbeidsoppgåver og arbeidsmiljø er praktisk og godt å  tenkje med.  I iveren etter å dele opp livet på praktiske måter kan  utbrendheit og tidsklemme tyde på at det er noko i heilskapen som manglar. Sjølv om alle delane er der, finst det lite instruksjon i korleis ein skal sy saman eit heilt liv der ein får utløp både for eit behov for å bidra og for å være kreativ på fleire arenaer i livet uten at ein skal verte sliten av å prøve på alt.

Bønder lever og har levebrød på samme stad, familien er framste rekrutteringskanal. Skiljene har kan hende ikkje vore like djuptgripande for bønder. Samstundes har kan hende bonden vore utsatt for heilt andre utfordringar enn resten av arbeidsstokken, slik at ein kan ha mykje å lære av å lese humørbonden sine refleksjonar.

 Geir startar med å gje ei samfunnsøkonomisk skildring av trivsel. Han har nemleg vore del av dette arbeidslivet som er så lite tilpassa folk at det aldri tenkjer på heilskapen, og så har han gått attende til ein institusjon som moderniseringa gløymde delar av.

Eg trur at Humørbonden Geir Styve har høve til å skrive  som han gjer avdi han ikkje lenger følgjer modernismens klamme skille mellom liv og lære. I ei slik framstilling står ikkje inntening og innovasjon i motsetnad til solidaritet og likebehandling, slik det gjerne kan framstå når offentleg tilsette SV-velgarar møter FRP-stemmande fiskarar og oljearbeidarar.

Den raude tråden finn vi gjennom  dei humørbondologiske lovane og ei gjennomstrømmande heilskapstenking der alle kapitla har det same tema: korleis bygger ein det gode livet uansett kor det er, med Geir sine eksempel frå korleis han har gjort det på Hjelmåsen.

Dette trykte Geir som introduksjon i boka si, på side 29. Vil du lese boka, kan du kjøpe ho her: http://www.humorbonden.no/

 

Prokrastinering: Å utsette noe så aktivt at man får vondt i magen

Mitt mål som arbeidstaker er å kunne gjøre jobben min med mest mulig smerte og mest mulig glede. Jeg er en stipendiat som styrer tida selv, og egentlig har jeg vært vant til å gjøre ting på skippertaksmåten. Derfor har jeg prøvd ut ulike strategier for å kunne lure meg selv til å jobbe jevnt og trutt selv om det er uvant for meg.

Lytting som del av ytringsfrihetens repertoar

"Skal man hjelpe en annen, må man først finne ut hvor han er, og møte ham der. Dette er det første bud i all sann hjelpekunst." Det sa Søren Kierkegaard om hvordan man kan lære bort noe. Jeg har hørt det før. I dag, etter at vi som nasjon, som enkeltpersoner, har vært igjennom over en uke med sorg, sinne og undring over terrorangrepene, kobler jeg det til vårt forhold til de som ufrivillig har blitt direkte involvert.

At vi skal tørre å være til stede, lytte til og ta på alvor at sorg over å miste sine nærmeste er noe som involverer oss på alle plan. Sorg inneholder fysiologiske og psykiske reaksjoner som er helt normalt, allmennmenneskelig, som man ikke bør legge lokk på. For dem som har opplevd massakren på nært hold er det grufulle historier som folk har opplevd, og som vi må orke å lytte til. Det er grufullt å høre på, men vi slipper lett unna sammenlignet  med hvordan det er å leve med en sånn opplevelse.

Men jeg kobler det også til folk som ufrivillig blir koblet til denne terrorhandlingen fordi de er i et visst meningsfellesskap med han som gjorde faenskapen. Handlingsfellesskap og meningsfellesskap er ikke det samme, men det er verdt å spørre seg hvilke meningsfellesskap som gjør det mulig å utvikle slike virkelighetsoppfatninger som er så langt unna storsamfunnets meninger. Vi må orke å lytte til dette også. Jeg vet ikke helt hvordan man skal ta slike meninger som man er så grunnleggende uenig i på alvor. Andreas Wiese skriver i dagbladet at vi må bruke motytringsfriheten, delta i de nettsamfunnene der man finner tendensene til høyreekstreme nettsteder.


Kierkegaard-sitatet kan også tolkes slik at hvis man vil hjelpe noen til å få en virkelighetsoppfatning som andre er enige i, så må man være god til å lytte og finne den andres posisjon. Dette 5-minutters foredraget som ble lagt ut i går handler om hvordan vi kan bli bedre lyttere. Dette er helt generelt, handler om noe helt annet. Det sier kanskje litt om min egen prosess for å skape mening at jeg tolker det meste til å handle om terror, sorg og demokrati for tida. Jeg kunne også snakket om koblinga til mine nye støydempende hodetelefoner. Det virker ganske meningsløst nå. Men jeg lover, dette foredraget  av Julian Tresure gir luft og pause og påfyll. Budskapet er ikke et krav, men et forslag om hvordan man kan bli bedre på å holde fokus blant annet med å gi seg selv en liten dose stillhet hver dag.


http://www.ted.com/talks/julian_treasure_5_ways_to_listen_better.html

God lytting!

Erfaren uskyld etter 22/7

Eivind og jeg har vært i Oslo i helga, men ingenting ble helt som det skulle. Vi skulle på kjærestehelg og gå på konsert, og vi spanderte til og med på oss hotellrom. Valget falt hotell g20 i Grensen, og beliggenheten er bare 150 meter fra Oslo Domkirke. Da vi ringte på vei inn til byen visste ikke resepsjonisten om vi kunne komme dit. Hun kunne se sperringer fra sin plass inne, men hun visste ikke om hun var innenfor eller utenfor sperringene. Det viste seg at hotellet var utenfor, men beliggenheten er så nær området at vi opplevde å være tett på etterarbeidet av bombinga og massakren på Utøya. Vi har sett væpna soldater gå løst omkring i gatene og ved sperringene, vi har sett ødeleggelsene og det begynnende opprydningsarbeidet. Vi hatt sett mye på tv og lest det vi kunne komme over på nettet. Mange ganger har vi gått forbi det stadig voksende blomsterhavet, vi har tent lys og lagt ned blomster. Vi har grått og klemt og kjent lukta av blomster og stearin mens vi har tenkt på dem som er direkte involvert og hva de må gå igjennom nå. 

Når vi er på vårt mest personlige, er vi også mest like, sier filosofen Ole Fogh Kirkeby. Våre siste døgn har nok vært ganske like andres som ikke kjenner noen personlig som er blant de savnede. Vi har gått i loop, vi har sett de samme nyhetene om igjen og om igjen, vi har diskutert hva det er som har skjedd, vi har prøvd å forstå, uten å lykkes, vi leter etter svar på hvorfor dette skjer uten å få svar. Flere ganger har vi sagt at nå er det nok, nå kommer det ikke mer nytt, nå må vi snakke om noe annet, men det går faktisk ikke an. Det er for uforståelig og for trist til at andre ting får fokus over lang tid.

Det er også en annen følelse som har gått igjen. Lettelsen over at det var én mann, alene i all sin galskap, og attpåtil etnisk norsk, gjorde at vi hadde mindre å frykte. Vi frykter ikke gjentatte angrep fra en internasjonal terrororganisasjon. Vi frykter heller ikke at vi skal bli hatefulle kynikere som skjærer norske muslimer over samme kam som internasjonale terrorister. Og vi frykter heller ikke at samfunnet vårt skal snik-avdemokratiseres med utstrakt overvåkning og sikkerhetstiltak som fungerer bedre til å skape frykt enn å hindre nye angrep.

En siste følelse handler om hvordan vi takler dette sammen. Gang på gang har vi følt gjenkjennelse og samhold, både med dem vi har møtt og dem vi leser og hører i media. Det kommer en tid hvor vi skal være uenige om hvilke konsekvenser dette skal ha, men nå sier alle ting vi er enige i, våre grunnleggende verdier er tross alt like. "Det fins ingen ord for en slik ondskap." "Om en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen". "Det er ingen tvil om at Norge blir forandret, men det er vi som bestemmer hvordan det skal forandre seg." "Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet, men aldri naivitet". "Tenk om resultatet av dette er at flere viser politisk engasjement, uansett parti".  "Det viktigste forsvaret mot ABB og hans likemenn kan aldri bli våpen og og sperringer, men troen på at det demokratiske systemet fungerer." "Vi kan synes at det er ubehagelig å ha valgkamp snart, men vi må ha valg for å holde på demokratiet". "Rekordstor valgdeltagelse er et naturlig svar".

Det jeg skriver er et ekko av alt dette. Jeg har lest blogginnlegg og avisartikler, "kommentarer fra mange hold, på leiting etter mere, på leiting etter flere svar, vel vitende om at det fins ikke noe der ute som kan stoppe tankene. Men jeg gjør det likevel. Kanskje det fins noe i det jeg skriver som treffer noen som nytt, kanskje gir det bare et rom å dvele mer på det som har skjedd, et steg i det å lage mening av det meningsløse. Og snart skal vi begynne å svare på nye spørsmål: hva konkret gjør vi nå for å utvikle erfaren uskyld heller enn kynisme.

Erfaren uskyld er Bjørg Eigard sitt begrep, og jeg tenker mye på henne og familien hennes for tida. Teksten er skrevet i en helt annen sammenheng, men dette er noe jeg tror vi trenger nå.


Erfaren uskyld
Bjørg Eigard

Livet sprenger
hver tanke
hver fornuft

Jeg ber livets mor
holde mitt hjerte
åpent
for livets virkelighet
og mening

Jeg griper varmen begjærlig
drikker overflods beger
håper
isen smelter
lik elver i vårløsning

Vinter kler meg naken
høst gir farger
oransje for muligheter
gult for lys
grønt så jeg ikke glemmer varhet
den blå setter jeg over min tanke
sammen med hvit
slik at min erfarne uskyld
ennå kan leve
i tro på en ny dag.

Dr. Innovasjon og mysteriet med det lille sosiale handicappet

Dr. Innovasjon er tittelen Adresseavisa har valgt å gi mitt og Kirsti Jensen sitt siste innlegg, og koblingen finner du her Jeg tenkte at jeg kunne avsløre med en gang at vi ikke bare har lyst til å skrive i avisa, vi har også lyst til å være med å utvikle den nye akademiker-rollen som blir en nødvendighet i kjølvannet av at det skal være så fryktelig mange PhD-kandidater.

Hvis man er en litt aksjons-orientert forsker som jeg, og som i tillegg elsker å jobbe og skrive sammen med folk, kan jo sånne sideprosjekter plutselig ta en del mer tid enn de skulle, og det i seg selv kan jo være et hinder for å fullføre en PhD. Derfor har jeg den siste måneden prøvd å omdefinere min egen PhD-grad sånn at den kan handle om innovasjon i PhD-rollene. Og så skulle jeg selv stå for innovasjonen, for hvis vi virkelig mener at vi er aksjonsforskere og skal skrive om innovasjon, da er det jo veldig viktig at vi har prøvd oss litt på innovasjon selv også. Men så er det noe med å holde tunga rett i munnen og skille hattene. Når er jeg innovatør? Når er jeg akademiker? Og i forhold til at vi fikk ganske sterk kritikk for vårt forrige debattinnlegg: Når er man bare en provokatør?

Heldigvis kommer jeg fra et fag, Sosialantropologi, hvor det å undres  over, og posisjonere forskerrollen er en viktig praksis. Siden du uansett blir plassert inn i et sosialt system (av informanter eller lesere) er det greit å kunne gjøre rede for selv hvilken rolle man hadde, slik at man kan etterkomme vitenskapens krav om etterrettelighet. 

Et mildt sosialt handikap kan for eksempel være en fordel for en sosialantropolog. Det at man kommer utenfra, og ikke bare prøver å passe inn, men også stiller veldig dumme spørsmål som folk tar for gitt, kan gi nye og overraskende svar om ting vi kjenner godt til vanlig. Et kjent sosialantropologisk triks for å skaffe seg dette handicappet er å dra langt avgårde. (Om det også er varmt og fine badetemperaturer der du kommer er ikke viktig, men kan sees på som en bonus.) Jo nærmere hjemme du er, jo mer tid må man bruke på å skrive om egen rolle og hvorfor man selv om man er en del av en kultur, er i stand til å skrive om det.

En annen sak man må vurdere, er hvordan man skal minimere sin egen påvirkning som forsker inn i et felt. Bare det å få folk til å tenke over spørsmål de aldri har vært borti, gjør jo at de tenker nytt. Heldigvis er overgangen fra tanke til handling ganske lang, så som regel har ikke det antropologen spør om eller skriver særlig effekt. Aksjonsforskning, derimot, er en retning av samfunnsforskning der man tenker at her kommer jeg til å påvirke uansett, så hvorfor ikke påvirke på best mulig måte? Selvfølgelig løper man risikoen å måtte stå til ansvar for handlinger som du til slutt ikke er enig i, men jeg mener at det er en risiko vi må ta. Jeg er fullstendig uinteressert i å bruke skrivebordsskuffen som min mottager når jeg skriver, og jeg tror også at jeg må følge opp det jeg skriver med handlinger som kan bidra i en positiv retning.

Som mange andre ting, kommer også aksjonsforskning i grader. I sin mildeste form så handler det bare om å ha samtaler med de man skriver om, samtidig som at man skriver for et akademisk publikum. Man skal altså kommunisere i to retninger samtidig, og man bør bidra i begge retninger. Når vi nå har skrevet i avisa om vår egen stilling som PhD kandidater, og også kanskje håper på at noen inviterer oss med som noen som har noe å melde, så er det ikke denne milde formen for aksjonsforskning vi snakker om. Da snakker vi om å plassere oss midt oppe i vår egen suppe, og samtidig utføre det som heter "autoetnografi" - eller det å skrive om seg selv og ens egne opplevelser, eller om hva noen andre synes om de innspillene vi har lagt ut i verden.

Dersom man ikke har noe sosialt handikap, men befinner seg midt i den handlingen man skal studere, risikerer man å få et ganske stort akademisk handikap, siden det blir vanskelig  å ha et analytisk blikk på fenomener man selv har vært medvirkende til å konstruere. En ting er at det blir vanskelig å skille mellom de begrepene og teknikkene man har presentert, de begrepene og teknikkene som noen andre har lært av forskeren, og hvordan man skal skrive om dette. En annen ting er at det å hele tiden ta et metaperpektiv på det man holder på med, bare er bra i en viss grad. Og det siste, i disse ACEM-meditasjonstider, man må jo være fullstendig klar på hva man holder på med, og hvorvidt en selv har økonomisk interesse i forskningen.

Noen vil synes at det er en selvfølge at man ikke skal være en del av eget datasett. Jeg mener derimot at man skal prøve, så langt man kan. Selv den delen der man selv er innovatør og skriver om det er mulig, det er bare veldig, veldig vanskelig. Jeg tror ikke engang jeg får det til, ennå. Så enn så lenge tror jeg at jeg skal holde meg til en mild variant av aksjonsforskning. Så til glede for alle som venter på at jeg skal skrive masse om de morsomme positivt avvikende greiene som fins der ute, har jeg omdefinert omdefineringen av PhD-prosjektet mitt. Og hvis det er noen som lurer på hva vi ville ha bidratt med, så er det selvfølgelig bare å spørre.