Etter ei uke i ny jobb og ny bransje er jeg så sliten som
slips, men nesten litt høy på kunnskap. Underveis i første uke sa jeg til to
ulike personer at jeg var overveldet over alt det nye, alle uttrykkene,
forventningene, de forskjellige fagfolka. Den ene sa at hun ikke trodde jeg
kunne bli det. Den andre lurte på om jeg trodde jeg hadde gjort feil valg av
jobb, og at jeg ikke kunne gjennomføre. Begge tenkte det å være overveldet var
negativt.
Men jeg tenker at det er veldig positivt, og en
spisskompetansene til en god antropolog er å kunne la seg overvelde, for å
komme ut med ny innsikt. Og det vil jeg forklare i dette innlegget.
Det er en gave å få lov til å være ny. Det gikk fra fredag
til onsdag uten at jeg hadde en eneste forventning på meg utenfra, og så fikk
jeg være med på prosjekter for andre torsdag og fredag. På den måten hadde jeg
fire arbeidsdager på å bare leke at jeg er tegn_3 før jeg måtte ut og
presentere meg som Kris fra tegn_3. Det vil si at jeg kunne sause meg inn i
alle mulige tankerekker og løse tråder. Jeg har jo jobbet sammen med arkitekter
før, på en samling prosjekter kalt "Kunne arbeidsplassen", som da
handlet om skjæringspunktet mellom fysiske, teknologiske og organisatoriske
rammer for arbeid.
Og det er akkurat det det handler om nå også, så jeg
prøver å grave opp min egen gamle kunnskap som kan være relevant for jobben i
dag, samtidig som at jeg prøver å orientere meg i hva som har skjedd siden da,
og i tillegg til det jeg har vært borti før.
Blant annet skrev jeg i 2005 en artikkel om korridorens
tilblivelse omtrent på samme tid som kontoret ble til. Korridoren gav mulighet
for adskillelse av rom på bakgrunn av aktivitet og tilhørighet (mitt kontor,
der jeg gjør jobbeting, i motsetning til stua der vi bor, og kjøkkenet der vi
lager mat og soverom der vi sover). I kontorblokka ble det til en nyttig
organisering av folk - korridoren gjør organisasjonskartet til en endimensonal
akse der dørene ligger som streker på tall-linja. Det er lett å tenke, mens
landskapet er todimensjonalt, mer kompleks og kanskje utrygt. Jeg begynte å dra
historia om denne artikkelen når min leder Urd som er interiørarkitekt bryter
ut: "Korridorens kollaps, ja. Den har jeg lest!" Og det er enda bedre
enn bare å få lov til å være ny, jeg er kjent for dem også, samtidig.
Dette å kunne veksle mellom egen og andres virkelighet er
viktig for å kunne lære fort og nytt. Det er lettere for ny kunnskap å henge
fast om man har noen knagger å henge den på, samtidig som at det ikke er noen
vits å henge ting så raskt på knaggen at man tror man vet noe som man faktisk
ikke gjør.
På en måte gikk jeg både rett i fella, og rett i arbeid
når jeg begynte å bygge kontorpulten min. Jeg ville ha konsentrasjon og
trygghet på en måte jeg kunne ta opp og ned i kurven min hver dag - jf. forrige
blogginnlegg. Det er ikke noe problem å bruke 2 minutter på å rigge opp og
gjøre seg klar for jobb, men det å skulle pakke ned på 30 sekunder når du har
en buss å rekke, det er ikke like gøy.
Dessuten gikk jeg i en klassisk felle som reisende ofte
gjør. Jeg oppfattet det å ha tilhørighet til et landskap heller enn en fast
plass som en situasjon hvor jeg fikk det som før, bare litt mindre.
Antropologen Ulf Hannerz sier: Folk flest som flytter på
seg, er ikke kosmopolitter som kjenner hele verden som sin egen baklomme. De er
lokale folk, og de reiser ikke for å oppleve noe helt nytt, de vil ha hjemme
pluss. Hjemme pluss jobb for arbeidsinnvandrere. Hjemme pluss sol for norske
Spaniapensjonister. Hjemme pluss sikkerhet for flyktninger. Så kompenserer man
for det man ikke får. Og det var der jeg holdt meg, på at aktivitetsbasert
kontor er hjemme minus fast plass, og begynte å tenke på hvordan jeg kunne
komme meg rundt det.
Jeg reiste til Trondheim for hjemme pluss jobb der jeg
fikk brukt doktorgraden min i større grad. Samtidig som jeg vet at noe av min
kompetanse er nysgjerrighet og det å kunne ta til meg mye kunnskap på kort tid,
så gikk jeg først glipp av en av de viktigste komponentene ved å sitte
aktivitetsbasert.
Jeg skulle oppsummere noen store flipoverark med gule
lapper på når jeg fant det ut første gang. De bråkte ganske mye når jeg bretta
dem ut og skulle legge dem på kontorpulten. "Men hvorfor setter du deg
ikke med et langbord" spurte Iselin. Joda - det var mye mer fornuftig. Jeg
tok med pc-en bort til et større bord, og der kunne jeg både dokke meg inn i to
større skjermer, i tillegg til at jeg hadde god plass til de svære arkene.
Det er nettopp det, at når du har en aktivitet som krever
noe annet, så har du et annet sted å gjøre det på. Rom for å bråke, rom med
regler som gjør at ingen tar kontakt direkte, men via melding, rom for å brette
ut, og rom med store skjerm for én til fire personer. I tillegg til vanlig
møterom. Og cafe. Man må bare flytte på seg, og overalt er det docking til pc
slik at du er oppe og stå teknologisk på null komma nesten ingenting.
Det er faktisk ikke så lett å skru om til. Jeg ser nytten
av å jobbe aktivitetsbasert, men jeg ser også at jeg trenger tid til å lære
det, å få montert min egen mentale knaggrekke som gjør at jeg faktisk velger å
flytte meg i rom når jeg flytter hodet i ny aktivitet.
Og jeg er faktisk ganske overbevist om at prosessen med å
endre tankebane går raskere nettopp fordi jeg tenker at dette må få tid til å
sette seg, og at det ikke nødvendigvis går helt smertefritt og uten friksjon.
Hvis man ikke helt vet hva man skal lære, kan man ikke
alltid helt vite hvor det nye skal komme fra. Og så har det seg sånn at det
beste jeg lærte, det kom på lørdag, på fest. Fra folk som ikke er på fagfeltet
mitt i det hele tatt, men som jobber med læring. Ellen sa: det å være ny i
jobben er som å springe etter bussen. En engelsk buss med ståbrett bak. Du
klarer å få deg opp på ståbrettet, puste litt, og kanskje til og med rekker du
å sette deg ned og nyte utsikten en stund. Så oppdager du at du har falt av, og
da er det bare å begynne å springe. Igjen, og igjen, til du sitter mer på
bussen enn springer bak. Det viktige er at du vet at du sitter på riktig buss,
eller iallfall en buss i noenlunde riktig retning.
Jeg må innrømme at Lisas metafor klikka enda bedre for
meg. Hun sa: det er ikke så farlig å være på dypt vann dersom du har snorkel.
Nettopp! Hvis det er noe jeg har lært meg gjennom over 20 år med trening på
antropologpraksis er det at det ikke er så farlig å ikke ha fast grunn under
føttene. Jeg har aldri tenkt på at det kan være fordi jeg har skaffa meg en
skikkelig god snorkel som gjør at det er ganske vakkert å ha hodet under vann.
Siden den antropologiske metoden handler om å gjøre det
kjente litt rart og det rare litt kjent, er det viktig å kunne la seg overraske,
overvelde og overrisle av noe nytt. I det kjente kan vi ha blinde flekker vi
overser. Min tanke om at jeg må kompensere for tapet av den faste plassen var
rett når jeg gjorde det, og samtidig gjorde det at jeg overså muligheten i å
flytte på meg.
Hvis vi lar ting være nytt lenger, så kan vi finne nye
måter å forstå verden på. Og så er jeg helt enig med Ellen og Lisa i at ulike
folk kan gjøre seg nytte av ulike bilder for å kunne lære noe. Siden vi er
ulike, så lærer vi ulike ting av de samme tingene - og nettopp det er ganske
kult!
 |
| Å kombinere metaforer er ikke alltid hensiktsmessig! |
God tirsdag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar