En liten oppdatering herifra siden jeg ikke har skrevet blogg på lenge, lenge.
Nå skulle jeg vært ferdig med avhandlingen. Det er jeg ikke. Jeg trodde jeg var nesten ferdig med teorikapittelet mitt. Jeg kjente jo at det lugga litt, og jeg hadde et par deler jeg ikke hadde skrevet godt. Trodde jeg.
To veiledninger, den ene med min gamle veileder som ekstra brekkstang for å få meg til å forstå, skulle til før jeg forsto at jeg hadde ganske mye igjen. Og før jeg forsto hvordan jeg skulle komme meg videre, trodde jeg faktisk at det ikke var noen vits i å fortsette.
Jeg er nesten sikker på at jeg nå har vært så langt nede som det er mulig å komme uten en diagnose. Det å skulle gi opp mange år av sitt yrkesaktive liv var ikke en lett vurdering. Samtidig vet jeg at det er en vurdering mange gjør, at det ikke er uvanlig å ha brukt opp pengene før avhandlingen er ferdig. Det er likevel ingen unnskyldning, jeg bare sier at jeg syns det er vanskelig å vite hvor mye jeg skal presse på.
For om det er en ting jeg har lært igjen av denne siste "ned i kjelleren"-erfaringen er at når jeg blir pressa begynner jeg å spinne uten å komme av flekken, og når man ikke er på treningssenter er ikke det noe særlig. Da er det som om jeg bare graver meg mer ned og det blir vanskeligere å komme løs. Jeg trenger noen til å dytte, og så trenger jeg å starte på lavt gir igjen.
Mottoet mitt har jeg lånt av Ninni Sødahl: For å gjøre kreativt arbeid er det viktig å starte sakte, og så gire ned. Nå starter jeg hver dag sakte. Ambisjonene er bittesmå, og jeg veksler mellom å se på oversikten, og på en bitteliten del. Og utsikten mot Utsira er god å ha.
Jeg har også bestemt meg for å ikke være en veldig aktiv jobbsøker ennå. Jeg har begynt å orientere meg litt for å finne ut hva jeg skal etterpå. Men jeg skal ikke forhaste meg med det heller, og iallfall ikke før jeg har nytt utkast på iallfall teorikapittelet mitt igjen. Om du har noen tips om hvem jeg burde snakke med - send meg gjerne en melding.
I dag har jeg likevel gjort noe som ikke handler om avhandling, og det er litt deilig. Jeg har sendt utkast på fredagskommentar til Haugesunds avis - og temaet der er faktisk noe av teorikapittelet mitt, men det er også noe jeg må fortelle meg selv,
om og om igjen:
Det kan godt hende at god kriseforståelse er nødvendig for å gjøre en endring. Det gir likevel ingen svar på hvordan. Vi må kunne klare å tenke positivt og negativt samtidig. Det høres ut som en motsetning, det er det også, men det er bare i vitenskapens verden at man trenger å fokusere på bare en ting om gangen. Utenfor vitenskapens verden klarer vi å tenke i motsetninger lett som bare det, men da må vi gi opp idealet om sannhet. Framtida kjenner vi ikke uansett - så alle valg er nettopp det: valg. Det hjelper ikke å kamuflere det som vitenskap - annet enn for å få gjennomslag for det man vil gjøre. For i en fiffig liten utvikling i århundrene siden Descartes, har vi satt så stor lit til vitenskap at vi nå tror vi må vite for å kunne tro. Men det er faktisk snakk om tro- og det å finne gode ord å tenke med for å kunne komme seg videre.
For min del må jeg skape meg lommer der jeg har all tid i verden for å kunne skrive, og da produserer jeg tekst mye raskere og bedre enn om jeg tenker på hvor mye jeg burde/skulle ønske jeg hadde gjort. Jeg skulle jo ønske at jeg var ferdig med avhandlingen min nå, men jeg blir ikke raskere ferdig om det er det jeg tenker på mens jeg skriver.
Og da er det faktisk ganske fint. Koser meg med små setninger - nå skal alt bli kjedelig, men det har sin egen estetikk å sette punktum ofte og være presis. Det er bare når jeg skriver oppsummeringen av situasjonen min at det blir sånn her: Patos. Altfor mye patos.
En kollega av meg, Erling Hoff Leirvik, hadde en gang en formulering jeg også digger, basert på romernes Memento mori - husk at du skal dø. I forum romanum, mens seierherrene paraderte rundt i vognene sine, var det en egen fyr, sikkert en litt liten og lett en, som hadde som jobb å hviske inn i øret på den vinnende mester: husk at du skal dø, husk at du skal dø, husk at du skal dø. Hensikten var å trekke dem ned på jorda igjen og ikke la seieren gå til hodet på seg.
Erling sin variant liker jeg mye bedre. Det må forresten sies på trøndersk.
Memento mori. Itj ta det ainnere så alvorli.
God fredag!
Nå skulle jeg vært ferdig med avhandlingen. Det er jeg ikke. Jeg trodde jeg var nesten ferdig med teorikapittelet mitt. Jeg kjente jo at det lugga litt, og jeg hadde et par deler jeg ikke hadde skrevet godt. Trodde jeg.
To veiledninger, den ene med min gamle veileder som ekstra brekkstang for å få meg til å forstå, skulle til før jeg forsto at jeg hadde ganske mye igjen. Og før jeg forsto hvordan jeg skulle komme meg videre, trodde jeg faktisk at det ikke var noen vits i å fortsette.
Jeg er nesten sikker på at jeg nå har vært så langt nede som det er mulig å komme uten en diagnose. Det å skulle gi opp mange år av sitt yrkesaktive liv var ikke en lett vurdering. Samtidig vet jeg at det er en vurdering mange gjør, at det ikke er uvanlig å ha brukt opp pengene før avhandlingen er ferdig. Det er likevel ingen unnskyldning, jeg bare sier at jeg syns det er vanskelig å vite hvor mye jeg skal presse på.
For om det er en ting jeg har lært igjen av denne siste "ned i kjelleren"-erfaringen er at når jeg blir pressa begynner jeg å spinne uten å komme av flekken, og når man ikke er på treningssenter er ikke det noe særlig. Da er det som om jeg bare graver meg mer ned og det blir vanskeligere å komme løs. Jeg trenger noen til å dytte, og så trenger jeg å starte på lavt gir igjen.
Mottoet mitt har jeg lånt av Ninni Sødahl: For å gjøre kreativt arbeid er det viktig å starte sakte, og så gire ned. Nå starter jeg hver dag sakte. Ambisjonene er bittesmå, og jeg veksler mellom å se på oversikten, og på en bitteliten del. Og utsikten mot Utsira er god å ha.
 |
| Torsdag 28. januar på hjemmekontoret. |
Jeg har også bestemt meg for å ikke være en veldig aktiv jobbsøker ennå. Jeg har begynt å orientere meg litt for å finne ut hva jeg skal etterpå. Men jeg skal ikke forhaste meg med det heller, og iallfall ikke før jeg har nytt utkast på iallfall teorikapittelet mitt igjen. Om du har noen tips om hvem jeg burde snakke med - send meg gjerne en melding.
I dag har jeg likevel gjort noe som ikke handler om avhandling, og det er litt deilig. Jeg har sendt utkast på fredagskommentar til Haugesunds avis - og temaet der er faktisk noe av teorikapittelet mitt, men det er også noe jeg må fortelle meg selv,
om og om igjen:
Det kan godt hende at god kriseforståelse er nødvendig for å gjøre en endring. Det gir likevel ingen svar på hvordan. Vi må kunne klare å tenke positivt og negativt samtidig. Det høres ut som en motsetning, det er det også, men det er bare i vitenskapens verden at man trenger å fokusere på bare en ting om gangen. Utenfor vitenskapens verden klarer vi å tenke i motsetninger lett som bare det, men da må vi gi opp idealet om sannhet. Framtida kjenner vi ikke uansett - så alle valg er nettopp det: valg. Det hjelper ikke å kamuflere det som vitenskap - annet enn for å få gjennomslag for det man vil gjøre. For i en fiffig liten utvikling i århundrene siden Descartes, har vi satt så stor lit til vitenskap at vi nå tror vi må vite for å kunne tro. Men det er faktisk snakk om tro- og det å finne gode ord å tenke med for å kunne komme seg videre.
For min del må jeg skape meg lommer der jeg har all tid i verden for å kunne skrive, og da produserer jeg tekst mye raskere og bedre enn om jeg tenker på hvor mye jeg burde/skulle ønske jeg hadde gjort. Jeg skulle jo ønske at jeg var ferdig med avhandlingen min nå, men jeg blir ikke raskere ferdig om det er det jeg tenker på mens jeg skriver.
Og da er det faktisk ganske fint. Koser meg med små setninger - nå skal alt bli kjedelig, men det har sin egen estetikk å sette punktum ofte og være presis. Det er bare når jeg skriver oppsummeringen av situasjonen min at det blir sånn her: Patos. Altfor mye patos.
En kollega av meg, Erling Hoff Leirvik, hadde en gang en formulering jeg også digger, basert på romernes Memento mori - husk at du skal dø. I forum romanum, mens seierherrene paraderte rundt i vognene sine, var det en egen fyr, sikkert en litt liten og lett en, som hadde som jobb å hviske inn i øret på den vinnende mester: husk at du skal dø, husk at du skal dø, husk at du skal dø. Hensikten var å trekke dem ned på jorda igjen og ikke la seieren gå til hodet på seg.
Erling sin variant liker jeg mye bedre. Det må forresten sies på trøndersk.
Memento mori. Itj ta det ainnere så alvorli.
God fredag!
 |
| Hilsen Kris, nå også 40. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar