tirsdag 10. februar 2015

Flinke piker lager ikke lure løsninger

I fjor tok sykefraværsdebatten helt av rett etter jeg hadde skrevet en kronikk som ble så godt lest at den havna på nrk ytrings årsbeste-listeAlle har en mening om kvinners sykemeldinger, om det er fordi flinke piker ikke er dyktige damer, at de ikke har lært å prioritere, eller at de har en trippel byrde på seg. Den ene byrden er selvfokusert og handler om fasaden - perfekt kropp, hus, barn. 


Jeg tenkte så mange ting jeg syns er fascinerende med dette temaet - men jeg klarte ikke fokusere, for jeg var jo så sliten at jeg hadde manglende sjelsevner. Jeg klarte heller ikke å kjenne meg igjen i de rådende forklaringer på hvorfor man blir så sliten, selv om jeg prøvde.


Det at man betrakter andre som enkle stereotyper, men seg selv som veldig unik og spesiell er jeg jo vant med å møte som oppdragsforsker. Når jeg kommer med en eller annen veltestet teori er det vanlig å møte innvendinger som "joda, dette fungerer sikkert hos andre, men vi, vi er så spesielle, vi, så det går nok ikke her." Det jeg har erfart, er imidlertid at selv om folk flest har fordommer om seg selv, så er det heller ikke sikkert at stereotypen stemmer. Når jeg aksepterte stereotypen om flinke piker med perfeksjonist-iver på arbeid, hjemmebane og med sin egen fasade, så var det så feil på meg at jeg valgte feil strategi for å komme meg igjennom sykeperioden. 

Min største last er ingen av de som trekkes fram som forklaring. Dessuten er de rådende forklaringene måter å legge ansvaret over på folk sjøl, både for å sette diagnose, og å få folk til å bli usikre på om det de holder på med egentlig er bra eller ikke. 

Det er klart at mange flinke piker blir dyktige damer og aldri er innom sykefraværsstatistikken! Mange med blogger om tilsynelatende perfekte liv viser fram det de er stolte av. Det skulle bare mangle at de ikke skulle få lov til det. Vi lesere forstår at de ikke samtidig forteller at de kjeftet på barna sine for en ubetydelighet, eller at det fra en annen vinkel ville sett fullstendig rotete ut, eller at de ikke bare skriver om spiseforstyrrelsene sine.

Som en motvekt mot all perfeksjon vi blir presentert, lanserte jeg Facebook-gruppen "Greit nok" - en gruppe for 



Så skulle det vise seg at folk som lager halvveisløsninger sjelden tar seg tid til å ta bilde og lage innlegg om det, og det var ingen ressurser til markedsføring, så etter noen få innlegg døde initiativet ut av seg selv. Men for min del ble dette en viktig del av min egen diagnose. Mine egne problemer som ikke omfavnes av verken flink pike eller trippelbyrdehypotesen, kunne ikke kureres av "Greit nok". Det hjalp ikke meg at jeg gjorde ting halvveis, så lenge totalbyrden min fremdeles var for høy. 

Jeg tror ikke en gang det er fordi jeg er dame at jeg klarte å presse meg selv til å prestere mer, selv når jeg har kjørt på stumpene. Det er fordi jeg har en fortid som tekniker. Teknikere løser problemer der og da, i motsetning til ingeniøren som planlegger og lager generelle løsninger. 

Jeg elsker nemlig å finne lure løsninger. Jeg tror dessuten at det finnes lure løsninger for det meste. Det trenger ikke se så fint ut, jeg er fornøyd bare jeg kan nyte at jeg har fått til mer enn jeg skulle med mine begrensede ressurser. Det irriterer meg slett ikke at bak bokhylla kan du både se at jeg har juksa med lista, og at det ikke var det første jeg fant på å gjøre. For å se det må du opp i høyden, og jeg har ingen problemer med at det som er ute av syne er ute av sinn. Hvis du er så høy at du legger merke til den lista (og det er det du velger å kommentere), ja da hadde jeg sett det som en glimrende anledning til å fortelle deg hvor flink jeg er på å finne på løsninger underveis.


Det mangler en bit av taklista over bokhylla. Kan du se hvor?
Akkurat her mangler 30 cm av fem meter list som er sagd i to hele veien. For hånd.


Har du lest bloggen min vet du at jeg har skrevet mye om prokrastinering, og at det til og med kan være en positiv ting om du har et bevisst forhold til det. Jeg finner lure løsninger for å strukturere dagene mine, og jeg deler mange av de lure løsningene mine som blogginnlegg. Faktisk er alle blogginnleggene mine et resultat av at jeg tenker at jeg har noe å dele med andre. Mine lure løsninger er noe av det jeg er mest stolt av, og det er noe av det som definerer meg som menneske, og iallfall som arbeidstaker og forsker. 

Men når jeg fikk altfor mange ting å gjøre, og jeg var overbevist om at jeg kunne optimalisere alt mulig, gikk hjernen hele tida i høygir på planleggingsmodus. Til slutt klarte jeg ikke å skru av, og siden sønnen vår ikke sov, hadde jeg mer enn god nok tid til å tenke på natta også. Jeg skulle bare holde ut litt til, og i mellomtiden, siden jeg ikke kjenner noen andre som er så gode på halvveisløsninger som meg, så skulle jeg klare å få oppgavene mine ned på et håndterlig nivå. Men det gikk ikke. 

Og der har vi likheten meg og de som faller best inn i "flink pike"-syndromet. Jeg deler ikke hangen for perfeksjon. Om du er av de som setter din stolthet i et plettfritt ytre for deg selv, hjemmet og ungene, så synes jeg kanskje at valget ditt er litt rart. Likevel forstår jeg at det kan være del av det som du mener at gjør deg til deg. Da er det veldig vanskelig å skulle kompromisse med det uten at du må stille spørsmål ved egen identitet. Om du allerede har blitt sliten, da er det ikke så lett å forandre kursen heller. 

I mellomtiden fortsetter media å vise fram hårreisende eksempler på folk som prioriterer fullstendig feil. Et eksempel som aldri slutter å forundre meg at nevnes så ofte er de som stryker klærne til ungene før de skal i barnehagen. Aftenposten, som introduserer trippelbyrdehypotesen med Kristin (40), avslutter saken humoristisk, og ikke bare litt nedlatende, på denne måten: 


Faksimile fra aftenposten

I hjerneforskningsprosjektet til Agneta Sandström trekker hun også fram stryking som noe de fleste av oss kan synes urimelige: 


Faksimile fra Region Jämtland og Härjedalen

Jeg syns at forskningsprosjektet til Sandström er veldig interessant, hun har funnet at man kan se forskjell i hvordan hjernen fungerer hos friske mennesker og hos folk med utmattningssyndrom, som er den svenske termen. Jeg vet med visshet at jeg har savnet mine analytiske evner, og derfor er jeg så glad for at det virker som om noen av dem vender tilbake. Likevel kjenner jeg meg ikke igjen i hennes anekdotiske bevis, siden jeg er så fornøyd med å få til ting som "blir litet dåligt". 

Kanskje vi skulle lage en liste over alle ting som man burde slutte med dersom man møter utfordringer i livet. Stryke barneklær står øverst. Lage matpakkekunst, all mat fra grunnen, dyrke sin egen grønnsakshage burde sikkert med. La oss henge ut dem som gjør sånne unødvendige ting sånn at vi kan kjenne at sånn er ikke vi. 

Eller kanskje skal vi dra diskusjonen litt lenger opp.


Det jeg kjenner meg igjen i, er at man har hatt strategier for å mestre hverdagen, som ikke fungerer lenger med nye utfordringer. Problemet er at det vet vi jo ikke, før de nye utfordringene er der. 

Jeg tenker, at dersom vi kunne snakke om dette på en måte som folk kjente seg mer igjen i, ville vi kunne forebygge bedre. Hvis vi fortsetter å si at de må bare slutte med det de har hatt suksess med så lenge, enten det er å være flink på skole og på jobb, eller at de har kunnet høste suksess fordi de tilsynelatende har klart å bygge opp sin fasade på alle mulige måter, bidrar vi til å bygge opp stereotypier.

Jeg har fått til ganske mange forandringer for min egen del. Jeg kjenner nøye etter om hver ting jeg skal gjøre vil gi meg energi, eller om det egentlig tapper meg. Det som er i siste kategori unngår jeg dermed så langt jeg kan. Det som er i den første kategorien, kan jeg få plass til selv om det ikke strengt tatt er nødvendig. Joda, dette er selvfølgeligheter. Du kunne sagt det like godt som jeg. Men det er min kropp, og mine avgjørelser. Og ikke minst, min innsikt. 

Det har jo tatt lang tid, og jeg er ennå ikke 100 % friskmeldt. Jeg er ikke helt sikker på hvordan vi skal forebygge, men det å henge ut folk er iallfall ikke veien. 

De fleste av oss lever uten stuntpersoner. Vi gjør våre egne feil. Og vi må finne vår egen vei ut av det. Eller hvordan er det for deg?
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...