mandag 23. februar 2015

Når du mest trenger et Greasete ordspill

Musikalen Grease har gått på Haugesund teater de siste ukene, og må vel beskrives som en knallåpning for den nye og nyinnflytta teatersjef Erik Schøyen. 12.000 solgte billetter vitner om en suksess, og det var nok flere som meg som så forestillingen en gang til fordi det var god kvalitet, ikke bare fordi man møter opp.

Kyssing på reflekterende trapper. I bevegelse!


Det har jeg nemlig lært av å bo et mindre sted. Man må sette mer pris på kulturtilbudet, og gjerne gå på et bredere spekter av ting enn det man ville gjort om man bodde i en større by. Men Grease, altså, det gjorde at jeg ble litt stolt over at jeg bor i en by som tross størrelsen klarer å varte opp med et stort, variert tilbud.  Begge gangene ble jeg (og resten av salen, på stemningen og lyden å dømme) revet med og fikk en stund til å mimre. Seint femtitall som er settingen i stykket. Filmen kom i 1978. Begge de to er jeg for ung for å ha vært med på. Men jeg kunne mimre tilbake på åttitallet, da Grease på video var en gjenganger, og også tilbake til for ti og tjue år siden. Da jobba jeg som lystekniker, og jeg kjente igjen flere grep som jeg pleide å bruke for god effekt.

Jeg har en softspot for musikaler. Det er ingen annen sjanger i teater som tilfredsstiller nerden i meg som musikalen hvor sang, scenografi, koreografi, kostymer skal blende publikum med sin overdådighet.  Og lys, da, selvfølgelig. Helst lure løsninger, og iallfall reflekterende overflater.

Jeg sa egentlig til meg selv at jeg ikke skulle skrive blogg om Grease fordi jeg ikke skriver en teaterblogg. Men finner jeg et tema som rimer med avhandlingen min, så får jeg jo lov likevel. Temaet denne gangen er ovedflod og kunstgrep.  Jeg sliter med at økonomi og organisasjonsfag i så stor grad er preget av mangel- og krisetilstander. Men mangfoldsordet har så mange positive assosiasjoner med seg som jeg ikke liker. Jeg skriver jo ikke om fargerike fellesskap, men om situasjoner hvor ressursgrunnlaget er mangfoldig. Noen ganger er det mangfoldig fordi ressursene er fornybare og utømmelige, andre ganger fordi folk har en innstilling hvor de bare prøver seg, om og om igjen. Det å kunne gå inn i sine fiaskoer og lære av sine feil er alt annet enn behagelig, men plutselig er det noe som funker. Iallfall for en stund.

Slik var det for Roy Eilertsen, lærer og hobbyrevyskuespiller som ville skape seg levebrød på en gård. Han har prøvd på mange ting, og en av de som overraskende nok slo til, var hans ide om en tohjulstraktorklubb. Det viste seg at det var et behov for et treffsted for tohjulstraktorentusiaster. Som det sies i en reportasje her, hadde han en ide om et museum. Det vet jeg ikke om ble gjennomført, men at det ble festival, det vet jeg, og at det var vellykket.

Det var heldigvis plass for ideer og aktiviteter som ikke hadde med tohjulstraktor å gjøre, som for eksempel pinnosaurusen (laga av en tømmerstokk), og sytometeret, der sytografiker og dyslektiker Eilertsen hadde kommet på at syting hadde mer til felles  med skyting enn bare at det rimer. Kanksje syting, som skyting, er en aktivitet som er farlig og bør foregå i kontrollerte former? For å teste det bygde Roy et sytometer (et symbol, det hadde ingen bevegelige deler), hvor folk kunne prøve seg på syting. En ting som kom fram var at når folk syter på blink, så er det veldig vanskelig å syte særlig lenge uten at man gjentar seg selv. Og når man begynner å gjenta seg selv, er det kanskje på tide å gjøre noe?

Pinnosaurusen på Livland


Eller så kan man jo spille videre på ideene man møter. Når Mats i Livsverkene lager en sytekopp i håndblåst glass med individuell sytedekor, skaper han en overflodighet, siden begrepet "sytekopp"  som en som klager og koppen "sytekopp" har det samme navnet, men likevel litt ulik meining. Koppen leverer ekstra mening til begrepet, som gjør at det blir en kommentar til hvor tilfeldig språket vårt er. På sett og vis bryter det illusjonen av at språket svarer til virkeligheten, for det gjør det ikke nødvendigvis.

Sytekopp som aldri lærer

Dette er jo mangfoldig, men jeg har jo sagt jeg ikke liker det ordet. Det jeg leter etter, er noe som kan gi forskjellen mellom engelsk redundance og abundance. På norsk er redundancy overflødighet, overflod, reservekapasitet, til overs, mens abundancy er overflod, rikelighet, det som er overveldende. I disse innovasjonstider, altså tider der vi verdsetter det nye såpass mye, er det viktig å kunne ta inn over seg at mye av dette nye finner man fordi man er oppmerksom på den informasjonen som kunne vært silt ut som overflødig. Men akkurat som at Roy Eilertsen skaper et mangfoldig, overflodig bakteppe for sin festival, så er Grease altså et overflodig stykke.

En ting er at rammehistorien om Sandra D. og Danny Zuko som hører til hver sin kultur på skolen og derfor har litt problemer med å møtes som de gjorde i sommerferien, blir bygd opp av historier av alle dem rundt. De påvirker våre hovedpersoner. Rizzo som blir gravid og benekter at det er med kjæresten Kenickie, Kenickie som har jobba hele sommeren for å kjøpe seg vraket av en bil han kaller Grease Lightning, Marty som er kjæreste med en type i Japan, Eugene som både er nerdete og ultrakul når han avviser Cha-cha diGregorio, det nydelige samspillet mellom de mer sjenerte Jan og Roger som også finner sin plass.

I veldig mye av spillet er det flere på scenen enn den som har replikker, og noe av det som gir den overveldende effekten er at det er ingen som ikke er i spill. Eugene var Eivinds favoritt, og flere ganger dunket han i meg for å si fra at her var det noe som skjedde. Det var gjerne på tidspunkt for sceneskifte, og jeg var opptatt med å følge med på hvordan scenografien og lysene ble flytta på til å oppdage det. Vi fulgte altså begge med på noe som lå litt utenfor hovedhistorien, men som ikke er noe mindre gjennomtenkt for det.

At det er gjennomtenkt vet jeg nemlig. På premieredagen hadde Erik følgende kronikk på trykk i Haugesunds avis, der han hyller evnen å være litt pessimistisk.  Det er faktisk ikke alle problemer som løses ved å være positiv, ofte kan man i høyden ignorere dem. Jeg er så enig det han sier om hypen om det positive, det er så normativt at man kan tro at det å være positiv er en forutsetning for å være et skapende menneske. Åpen, ja, men positiv?

Dessuten så jeg noe sist som heller ikke var nødvendig. På samme måte som at noen av Livsverkenes språklige krumspring opphever illusjonen om språkets fortreffelige presisjon, finner man mange hint i forestillingen om at dette tross alt "bare" er teater. Teknikerne vises på scenen i sceneskiftene, og benytter anledningen til å vaske gulvet midt i sangnumrene. Jeg liker sånne grep, der man viser at man får til å lage kunst ved å ta noen kunstgrep.

Men så oppdaget jeg det. Rett før pausen er tradisjonelt plassen for et av de store numrene i en musikal. Både fordi numrene tar seg opp i voldsomhet etter hvert, og fordi man selvfølgelig ikke vet når pausen kommer første gang man ser noe, kan man tenke at de to teknikerne som vasker scenen med mopper og manøvrerer gjennom alle de som danser på scenen utnytter kaoset til å få tørket opp til neste nummer. Men så kommer pausen, og i løpet av tjue minutter ville man fått god tid til å moppe gulvet, uten skuespillere på. Kunstgrepet er altså ikke å få scenen tørr eller ren, men å bidra til å skape den følelsen av kaos som jeg først trodde de utnytta. Smart på så mange måter, det der, men akkurat nå er jeg interessert i bare to sjatteringer, nemlig det å bryte illusjonen og det med mangfold, eller det jeg mangler et ord på.

Noe av ulempen med ordet mangfold er de overveldende positive konnotasjonene. Det jeg trenger er et uttrykk der du må velge at det er positivt. Som positive avvik. Ikke bare er avvik, men heller ikke bare positivt! Fokuset på optimisme, raushet og andre positive ting overskygger at det ordet jeg leter etter ikke medfører et normativt valg, men også en metode som kan beskrives, uten at man trenger å ha flere normer med seg enn at man vil skape noe.

Pluss at teater selvfølgelig er livet. Og det er det selvfølgelig ikke. Alt nytt skapes i mellomrommet mellom det som er og det som kunne være. Vil du hjelpe til med ordet jeg trenger? Er det overflodighet? Eller har du et annet Greasete ordspill til meg?

 (Og så trenger jeg ordet kunstgrep på engelsk. Noen gode forslag på det?)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...