Formidling: For andre eller forandre?

Kjæresten trente på «the elevator pitch», eller den gode heishistorien, på jobben her om dagen. Klarer du å selge inn ideen din på den tiden det tar å ta heisen, må det være bra, er tanken bak. Eller det vil si: målet er ikke å få signert kontrakten før man går ut, men du skal få den andre til å bli nysgjerrig nok på hva du har å bidra med at det starter en samtale som er givende for motparten.  

Hvor ble det av oppskriften? Om sprikende tenkning som viktig ingrediens for kreativitet

Den individuelt orienterte kreativitetsforskningen kan gi oss noen gode begreper på hvordan man går igjennom en kreativ prosess. I dag er temaet divergent og konvergent tenking, i vanlig språk kan vi si at det er å tenke henholdsvis sprikende og samlende. Sprikende tenking er der hvor man bare kobler sammen ting i vilden sky – et eksempel som ofte er brukt på hvor divergent man klarer å tenke er «Hvor mange bruksområder ser du for en binders eller murstein?» Det er forresten veldig lite kreativitet i de eksemplene, folk snakker alltid om enten binders eller murstein. 

Organisering og innovering i Monsters, Inc.

Her i familien får to år gamle Idunn se langfilmer. Hun ser favorittene om og om igjen, og som prinsipp ser vi dem sammen med henne. Så du kan si at jeg har hatt tid til å tenke over innholdet. Jeg føler meg snart i stand til å lansere en egen liten forskningsavdeling for studier av organisasjon og ledelse på film. For det virker som om tegnefilmen har blitt formatet for store fortellinger. Det er faktisk mulig å se dem om igjen og oppdage noe nytt, også for voksne, og fortellingen har nesten alltid en stor omveltning i sentrum. Endringen blir som regel satt igang med en krise, slik det er i det meste av ledelseslitteratur, så det skal vi ikke befatte oss så mye med. Men det som er interessant er hva som innføres som er bedre enn før, og hvordan det innføres. I dag er temaet Idunns første favorittfilm: «Monsters, Inc» fra 2001.

Positive avvik - å se mulighetene i begrensningene

I dag har jeg lyst til å få deg til å lese et blogginnlegg av Dave Trott, om failing upwards - å feile oppover. Ved å møte motgang fikk han faktisk til mer enn det som ville vært mulig enn om den veien han allerede hadde planlagt ikke hadde vært stengt.

Blogginnlegget ser slik ut:

Se resten her 

 Det å skrive sin egen "feile oppover"-refleksjon er en fin øvelse. Hvis man samler på de tingene som i øyeblikket ble vurdert som fiasko, så får man en liste som kan gi mot til å vente og se: kanskje det kommer noe godt utav det du trodde var en bommert.

Min liste: 

kom ikke inn på ønska studieplass når jeg var atten, måtte ta pauseår på arkeologi grunnfag- teorien derfra kommer fra antropologi, og jeg var den eneste som elska vitenskapshistorie.

Studerte matematikk på universitetet og så var det så lett, men jeg hadde fått smaken på antropologi og det var så herlig vanskelig og uforståelig at jeg glemte å levere nok øvinger i matte, og dermed måtte jeg ta eksamen i grunnfag antropologi og fortsatte med det istedet for å ha det som hobby, slik pappa foreslo.

Så kom jeg inn på hovedfag når jeg var 21 og var ikke klar for et studieopplegg uten eksamen, så jeg droppa ut og begynte å få vondt i magen av å tenke på universitetet.

I mellomtida lærte jeg meg et helt nytt yrke på Studentersamfundet: å sveise, å sette og kjøre lys og å holde kurs - og jeg lærte at alt er mulig dersom man bare har nok fri og villig arbeidskraft.

Og da lærte jeg også at selv om man er flink så kan man også gå på trynet og det er noe av det viktigste jeg har lært.

Så leverte jeg hovedfag, to år for seint ( i henhold til studieplan, men ikke i forhold til livet)

Da fikk jeg ikke jobb så jeg begynte på jobbsøkerkurs i regi av NAV. 

Min første jobb var som lærer på jobbsøkerkurs i regi av NAV.

 

Det var fryktelig slitsomt å undervise 30 timer i uka uten erfaring, men hadde jeg ikke gjort det hadde jeg nok ikke tatt en jobb som kombinert lystekniker og avdelingsantropolog.

Den antropologdelen av jobben var jeg nødt til å skrinlegge etter et par måneder med tårer og tenners gnissel. Det lærte meg at det å komme nyutdannet ut og tro at man kan forandre arbeidsplassen til noen bare på grunn av at man har lest om forandring, ikke funker. 

Så fikk jeg jobb som forsker på SINTEF, mye fordi jeg hadde praktisk erfaring utover utdannelsen.

Der var det lite arbeid i de prosjektene som hadde mye penger. 

Jeg måtte jobbe med regional utvikling. 

Jeg fikk alle de prosjektene som var for rare til at de passa inn andre steder. Sektoroverskridende saker - sammen med kunstnere, næringsliv, politikere, administrasjon og frivillige.  

Jeg ble faktisk ganske god på å jobbe med ting jeg ikke kan.

Tenk - jeg fikk jobbe med det teoretiske grunnlaget for Fiaskomuseet på Hemne. Uten det hadde jeg aldri blitt så fascinert over positive avvik. Uten at jeg jobba med et prosjekt for tilflytning på Frøya hadde jeg aldri møtt humørbonden Geir Styve som trakk meg inn mot Livsverkene som ble tema for doktorgraden min. 

Og så sitter jeg her på Karmøy og vet ikke ennå hva det vil bringe, bortsett fra at jeg får utfordringen med å lage verdens beste hjemmekontor, og sikkert en hel del andre muligheter som jeg ikke har vært klar for å se ennå. 

Om man alltid har fått til det man har prøvd på, og aldri bomma, så har man gått glipp av store muligheter. Eller det vet man jo faktisk ikke. 

Hva ville stått på din liste?

Kreativitetsakseleratoren – kan man gjøre kreativitet, entreprenørskap og innovasjon til folkesport?

Neste onsdag har jeg fått den tilliten at jeg skal være programleder for Akselerasjonskonferansen på Beitostølen. Jobben min blir å lage en ramme for konferansen slik at folk får med seg mest mulig hjem derfra, og det ser jeg på som en kjempeutfordring. Alle de som melder seg på en konferanse har et forhold til de tre ordene i overskrifta. Hvordan kan jeg bidra til at det som sies i foredrag av folk som er gode på innovasjon faktisk fører til handling? Jeg har kommet fram til at Kung Fu Panda blir en viktig bestanddel, men for å forklare det må jeg igjennom litt mer tradisjonelle kilder til innovasjonsledelse.

Mind the gaps i Norges beste reiselivsbedrift

I går kveld vant et medlem i Livsverkene reiselivsprisen til Innovasjon Norge, i konkurranse med 14000 andre bedrifter. Det er den økosertifiserte Geilobedriften Høve Støtt. Per-Arne Tuftin, reiselivsdirektør i Innovasjon Norge sier at "Høve Støtt satser på kortreiste opplevelser og er svært kreative når det kommer til å skape uforglemmelige og bærekraftige opplevelser i høyfjellet. De er et godt eksempel på en innovativ opplevelsesprodusent."

Og i juryens begrunnelse står det at de får prisen blant annet fordi de inspirerer næringsliv rundt omkring i hele landet til å lage bedre opplevelser. Jeg vil også benytte sjansen til å gi litt skryt til Pål K. Medhus fordi han ikke bare driver opplevelsesbasert næring, men også inspirerer til forskningsbasert, opplevelsesbasert læring. Pål er nemlig sertifisert av Pine and Gilmore, de to guruene som introduserte begrepet opplevelsesøkonomi som nå har blitt et av de store moteordene i norsk næringslivssatsing. Den gangen jeg leverte prosjektsøknad til doktorgrad (i 2008), var opplevelsesnæring et satsingsområde både innen regional utvikling og landbruksbasert næringsutvikling, og Innovasjon Norge hadde et satsingsfelt på det. Og for meg var det relevant fordi NTNU hadde fått midler til en satsing innen opplevelsesnæring, og nå er det den satsinga som betaler lønna mi.

Trives best i åpne landskap?

Så er vi over på et tema som har med en opplevelse de fleste av oss har hver dag. Den av arbeidsdagen vår. I den er arbeidsplassen en viktig komponent, som de fleste av oss ikke tenker noe videre over. Nå driver jeg og bygger opp mitt eget kontor fra bunnen av, så jeg får tenkt over en del ting som jeg har tenkt litt på før, men aldri har hatt innflytelse over. F. eks har jeg nå masse landskap ute, men jeg vil ha et lite minilandskap inne også, sånn at jeg kan få variasjon i arbeidsdagen min.

Da jeg startet på SINTEF, i 2004, hadde vi en prosjektportefølje på fire store prosjekter kalt KUNNE - det sto for verbet av kunnskap, for kunnskap har i seg selv liten verdi, det er når man tar den i bruk at den kan. En av disse prosjektene het KUNNE arbeidsplassen, og handla om forholdet mellom teknologi, organisasjon og arbeidsplassutforming. Dette kom midt i en bølge av åpne landskap, en svært utskjelt kontorplassutforming, med gode grunner.

Hva har overfallsvoldtekt med kreativitet å gjøre? Vi må ha mer av det siste for å få mindre av det første.

Det er helt tydelig at vi ikke har løsningene klare for hvordan overfallsvoldtekter skal forebygges. Debatten i det siste har både gitt oss

1.      helt konvensjonelle svar på problemet – mer penger til politiet. 

2.      kreative løsninger som ville ført til mindre menneskeverd for alle – interner alle asylsøkere.

De konvensjonelle løsningene setter fokus i sluttfasene - enten at folk som ellers ville ha voldtatt blir skremt av politiet fordi de er der fysisk, eller fordi de blir tatt etterpå. Så lenge straff i Norge har disiplinering og restituering som formål heller enn avskrekking, er dette en kostbar og lite effektiv strategi. Forebyggingen må komme tidligere, men heller enn å stigmatisere enkeltgrupper bør man nå bredt. Likevel, i en kreativ prosess må slike svar komme fram i dagen, nettopp slik at vi kan få kommet oss videre til de løsningene som er gode. 

På et slikt omtålig felt som overfallsvoldtekter blir det enda synligere at kreativitet ikke bare handler om å kunne komme opp med lure løsninger, de må kunne implementeres på en måte som er inkluderende. Man må skape velvillighet, ikke motstand. Lure løsninger handler om å vri ressurser. Ikke bare å tenke noe annet, men også å gjøre noe annet enn det vi gjør i dag, uten alt for mye penger. En hver kan komme opp med en løsning som koster, men det som er virkelig kreativt er å skape stor effekt per krone.

Men hva kan kreative løsninger her være? Et slikt svar fikk jeg i forrige uke, et som var så enkelt at det var slående hvor smart det var. I Stavanger er det nemlig forebyggendekurs i voldtekt på asylmottaket. Torhild Skårnes, ansatt i prosjektstilling om overfallsvoldtekter, har utviklet og gjennomført kurset, og den lure løsningen hun har kommet opp med bør hun hedres for. Hun har nemlig klart å lage og holde kurs på en måte som ikke stigmatiserer asylsøkere.

Kurset angriper problemstillingen fra et vitnes synspunkt, altså hva man kan gjøre dersom man ser at en voldtekt kan skje. Det er ikke for å belære om hva som gjelder her i landet og at voldtekt ikke er lov. Det vet jo asylsøkerne allerede, og langt de fleste av dem er ikke en gang i risikosonen for å utføre en voldtekt. Med å vri perspektivet bittelitt, involveres asylsøkere i samfunnet ved å diskutere forskjeller mellom her og der de kommer fra, og hvordan vi sammen kan forebygge voldtekter. De er med på å diskutere dette fordi, hold dere fast, de er enige i at dette er en uting som vi ikke vil ha i samfunnet vårt.

De behandles ikke som potensielle overgripere – det kan fort bli både belærende og respektløst. De er ressurspersoner, og at de blir tilbudt dette kurset som nyankomne, betyr ikke at vi som har vært her hele livet eller attpåtil er kvinner, ikke kunne ha deltatt og bidratt på samme kurs. 

Kurset er ikke den eneste løsningen som gjør at Stavanger har lyktes i en null-visjon om overfallsvoldtekter. Det er en av mange, og responsen til kurset er heller ikke entydig positiv. Det bare peker mot at det fins mange flere løsninger som ingen har tenkt på ennå. Det interessante her er hva vi kunne fått til dersom flere hadde tenkt kreativt som Torhild Skårnes. Det er faktisk mulig å trene på å være kreativ, og hun viser fram at det er nyttig. Særlig når man jobber med de mest alvorlige problemene i samfunnet.

xxxx
Etter en kommentar syns jeg at jeg må ta med at et problem med kurset er at det holdes for asylsøkere som gruppe, og kan dermed føre til den stigmatiseringen man forsøker å unngå. Kan vi tenke oss å faktisk holde kurs i andre sektorer? Samarbeid på tvers av samfunnsgrupper? Dugnader?

Opplevelser gir læring, god læring er en opplevelse?

Som del av NTNU sin satsing på opplevelsesnæring brenner jeg for at vi skal fylle begrepet med innhold slik at det også blir en satsing i samfunnet. Reklame og forretningsutvikling har vært viktigste arena for begrepet opplevelsesnæring, og da kan innpakkingen virke viktigere enn innholdet. Det er nok bare fordi de mangler godt språk for å snakke om innhold, og få andre har vært på banen.

Ett friskt bidrag kom fra Ann Siri Hegseth Garberg på Sverresborg Folkemuseum i en glitrende kronikk i Adressa 26. oktober: Museer og livslang læring. Hun skriver at det er for lite kjent hvilken læring publikum sitter igjen med etter et besøk, også hva de er ute etter. Med en ganske smart oppdeling i formell, ikke-formell og uformell læring viser hun at det er mange slags læring. De to siste befinner seg konseptmessig ganske nær opplevelsesnæring. Hun bruker ikke begrepet, men det er ingen grunn til at man ikke skal tenke strategisk om læring i næring.

Formell burde de fleste kjenne til. Du tar eksamen, eller får et kursbevis hvor det står at du har deltatt - kanskje er det så fint at det kan henges på veggen. Det er selvutviklende og en opplevelse å gå på kurs og ta fag, men det er en egen sjanger, jeg holder den utenfor akkurat nå.

Det ikke-formelle er seminarer, foredrag og iscenesatte læringsopplevelser. Hegseth Garberg skriver at de har mange slike, med ulike målgrupper som seniorer og unge i ulike aldre. Her kunne man sikkert også inkludert ekstremsport-opplevelser, guida turer og andre ting som er midt i blinken for opplevelsesnæring. For å kunne sette pris på det man blir servert, eller få lov til, i sammenheng med sikkerhetsforanstaltninger på opplevelser må man kunne noen grunnregler.

Et eksempel er opplevelser på Svalbard. Skal man bevege seg utenfor Longyearbyen må man enten ha med guide eller ha kurs slik at man kan bære våpen, ifall isbjørner dukker opp. Dermed gjør det at alle naturopplevelser vil være organisert dersom du er besøkende uten lokalkjente. Den betalte guiden er en sikkerhetsansvarlig som passer på at man ikke blir spist av bjørn eller går seg bort, man får servert lokal historie og kunnskap i tillegg og forventer det.

Det siste er de uformelle: det man lærer fordi man snakker med noen som kan, leser en plakett eller at man jobber sammen som frivillige. Dette siste er det man i opplevelsessammenheng gjerne mener er noe bonusaktiv over: at guiden er så dyktig at han forteller noe bare til deg, eller at du har tilgang på kompetanse og muligheter som andre ikke har. Dette var jeg innom i forrige innlegg: Det handler det om å sette kunden i mild ubalanse med å gi bort noe han aldri ville ha betalt for. Likevel oppleves det som dypt verdifullt, kanskje nettopp fordi verdien ikke kan omsettes i penger.

Jeg så noe av dette når jeg skrev hovedfagsoppgave om forhold mellom vestlige menn og thailandske kvinner som møttes i ferieparadiset Phuket i Thailand. Der var det tilgjengelig opplevelser som la til rette for den vestlige besøkende, restauranter som solgte thailandsk mat for vestlige smaksløker, danseshow, tempelbesøk og andre spektakulære opplevelser. Men de som ble venner med såkalte barjenter løftet ikke fram de tilrettelagte opplevelsene som høydepunktet ved besøket i Thailand. For mange var det besøket i Noodle Alley, en smal liten gatestripe med inngang som var umulig å få øye på om du ikke visste at var der.

I Noodle Alley var det en rekke av sikkert 20 gaterestauranter på den ene sida, på den andre sida var det bord og stoler. Man satt seg ned på ett bord, og bestilte drikke fra ett sted,   grillmat fra et annet, stekte nudler fra et tredje, sjømat fra et fjerde. Her beveget man seg som vestlig inn i ukjent territorium, og man var nødt til å ha med en lokalkjent person for å forklare hvordan det fungerte, for å oversette skiltene over bodene, og for å komme med tilpasninger til vestlig gane som for eksempel at den friskpresset fruktjuicen bør være uten salt dersom du ikke er vant til denslags.

Her ville man raskt komme til kort uten lokal kompetanse, fra kjennskap til at stedet finnes til hvordan man skal te seg der. Opplevelsen med å gå i Noodle Alley kan dermed forstås som en uformell læring. Fordi det opplevdes så spesielt og eksklusivt ble det et høydepunkt som langt overgikk den komforten man betaler for. For mange menn var den omsorgen de opplevde fra sine nye venner et element i å forme lokalbefolkning fra pappfigurer til hele mennesker. Det var det lett å forelske seg både i stedet og i jenta. Kvinnene visste dette, og yndet å ta med menn på ting som gjorde at de fikk et forhold til Thailand - en strategisk bruk av lokal kompetanse.

Det samme mener jeg å se nå, i mitt phd-arbeide om positive avvik. Godt betalte foredragsholdere som humørbonden Geir Styve og Livsgnistrer Tom Åge Myhren tar seg tid til å sette seg inn i den situasjonen de møter lokalt, og løfter fram lokale initiativ der de kan. De oppleves som nedpå, ekte og engasjerte. Kanskje kan man kalle det at de blir igjen og prater etter foredraget som en del av en uformell læring, og at det å gi ekstra tid egentlig er en strategisk tilrettelegging?

Det er også spennende å se at det at museene - gode gamle kunnskapsinstitusjoner - er involvert i en vending mot opplevelsessamfunnet. Jeg håper at slike satsinger som Sverresborg folkemuseum er med på, kan fylle både begrepet opplevelsesnæring og næringa selv med mer innhold. Foreløpig er vi langt unna at vi kan enes om hvilke begreper vi skal bruke, og da er det bra med et stort mangfold man kan la seg inspirere av.

UKA og gode fellesskap - kan de kjøpes for penger?

I helga har jeg vært på Studentersamfundet i Trondhjem og truffet gamle kjente. Det har vært UKA, norges største og lengste kulturfestival. Vi som tidligere har vært med på produksjonen av dette opplevelsesproduktet, har nå jobber hvor vi har råd til å betale for at nye generasjoner skal ha det like gøy som oss. Det er jo så kjekt å treffes igjen, og hva er det man snakker om da?

Jeg fikk vite at det er flere som følger med på bloggen min enn jeg trodde, og det er så utrolig hyggelig å få tilbakemelding. For den del er jeg jo ikke så god til å følge med på kommentarer når det viser seg at Eirik har kommentert om at han har flydd med South West Airlines (SWA) som jeg skrev om sist gang. Det var en opplevelse lik min - bare gange ti, fortalte han. Eirik er en veltalende mann og det var en del folk som fikk med seg hva han snakket om.

Dette viser utrolig godt hva produktet i en opplevelse handler om. Man får historier å ta med seg hjem. Og de historiene man velger å fortelle, de sier jo også noe om en selv. Eirik forteller om SWA, men han forteller også at han er en sånn som flyr rundt omkring i USA, og at han er en fyr med humor.

Så kom Einar inn med et godt poeng og trakk denne historiefortellingen opp mot markedsføring. Humoren er som et lite tilleggsprodukt som setter kunden i ubalanse til leverandøren fordi de har fått noe ekstra. Tenk på den julegaven du får fra noen du overhodet ikke hadde tenkt å gi til. Plutselig føler du et sterkt behov for å fikse en julegave tilbake selv om du overhodet ikke hadde personen på gavelista.

Jeg kjenner dette fra ursosiologen Mauss' bok ved navn "Gaven", der han skriver om hvordan gaver utveksles i mange arkaiske samfunn. Gaveøkonomi er mer komplisert enn pengeøkonomi fordi gaven skaper lojalitetsbånd i tillegg til det som utveksles. Det jeg syns er interessant i opplevelser er at "gaven" er noe man overhodet ikke ville betalt for. Man betaler ikke for at guiden din er hyggelig og oppfører seg som en venn og forteller historier fra sitt privatliv. Man betaler ikke ekstra for at hotellet har et egenprodusert magasin slik som flyselskapene. Man betaler heller ikke for at flyvertinner skal ha humor. Og likevel så blir man litt glad og smigret for at noen har tenkt på at det vil du ha. For det vil du jo. Du føler at du må være litt spesiell siden du får en gave.

Effekten med å sette kunden i ubalanse er at kunden føler nesten at han skylder noe. Guiden kan vi gi tips, men flyselskapet har vi betalt for allerede. Da er det kanskje bare rett og rimelig at man forteller historien videre, slik at andre også få den samme gode opplevelsen - enten ved at man er en så god historieforteller at det er en opplevelse i seg selv, eller at anbefalingen gjør at andre velger samme produkt.

Vi opplever altså at vi handler moralsk riktig ved at vi gir noe tilbake. Man kan se på det slik at det er noen som velger å utnytte deg. Eller så kan man faktisk forstå det slik at vi alltid er i fellesskap, og det vi forteller om, sier noe om hvilke fellesskap vi hører til.

Jeg fikk et nytt fellesskap denne helga, og det er jeg faktisk nødt til å betale for. Det er jo ei stund siden jeg brukte to år ekstra på studiene fordi jeg lærte meg å bli lystekniker og begynte å holde kurs på Samfundet. Det viser seg at det lysbordet vi var så stolte av den gangen jeg var aktiv ikke blir brukt lenger. Det er sannsynligvis verdens største lysbord, og fungerer helt utmerket, bortsett fra at det er litt mer komplisert å programmere på enn det de bruker nå.

For å sikre oss at de aktive ikke hiver dette fantastiske klenodiet fant noen på at vi skulle kjøpe det, uten annen hensikt at vi skal sikre oss at det fremdeles blir på Samfundet. Jeg merka det med en gang. Dette er verdifullt for meg. Dette er et produkt jeg ikke vil få noen praktisk glede av, bortsett fra at den eierandelen gjør at jeg kan si at jeg eier en Avolite Diamond 2. Det er nok lenge mellom hver gang jeg treffer noen som skjønner hva jeg snakker om. Men jeg liker det likevel. Det knytter meg opp til fellesskapet jeg hadde i Samfundet, og det knytter meg opp mot alle andre private lysbordeiere i verden. Og det er en ubetalelig luksus å ha en slik historie å fortelle. Dessuten, med denne gaven til de aktive, kjenner de kanksje sterkere at om ti år er det deres tur til å være med å gi noe tilbake.