Personlig reboot - herfra går det bare oppover.

Den siste uka har jeg vært helt i kjelleren, sånn energimessig sett. Jeg har hatt den mest leste saken på nrk.no i flere dager, jeg fikk prøvd meg på direkten i Dagsnytt Atten, og jeg fikk lov å synse om situasjonen både for meg og for landet i intervju med en hyggelig journalist fra avisa Vårt Land. Dessuten har jeg vært på arbeidstrening og holdt foredrag for 20 ivrige sjeler om kunsten å mislykkes. Jeg syns jeg mislyktes sånn rimelig bra med det.

Likevel kjennes det godt å være meg.

Jeg har fått bekreftet at jeg har noe å bidra med, men også at det er veldig fornuftig at jeg fremdeles er sykmeldt. I dag kom jeg inn på legekontoret, og først skal vi spise sjokolade, for jeg er veldig stolt av deg, sa legen. For lenge siden gjorde han et lite rituale med meg. Jeg burde få med meg et sykmeldingsskjema, sa han, men det var noe jeg burde gjøre først. Han skrev "Dårlig samvittighet" på en lapp, og satte søppelbøtta foran meg. "Hva gjør du med denne?" spurte han. Pliktskyldigst rev jeg lappen i biter og heiv den i bøtta.

Oppfølging til "sykemeldt småbarnsmor"

Nå har jeg stått fram til hele verden  NRK ytring og Dagsnytt Atten og sagt:  "jeg er sykemeldt fordi jeg er sliten". De ordene har jeg som regel sagt med tårevåte øyer. Selv i situasjoner hvor jeg har tenkt: nå må du da takle dette, det er jo helt legitimt å være sykemeldt, har tårene presset på. Til folk jeg er fortrolige med er det greit. Til en del andre har det vært veldig veldig flaut og personlig, det at jeg ikke har klart å holde tårene for meg selv. 

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli nå. Jeg har fremdeles ikke så mye å gå på, jeg takler ikke alle reaksjoner.  De fleste reaksjoner har vært utrolig positive. Jeg har fått så mye kjærlighet at om jeg roter til med mine akademiske jobbutsikter får det bare være.