Vi skapar framtidens energisystem - tillsammans!

Gjesteblogginnlegg av Erica Löfström.

Bildet er fra en sak der Erica fremdeles jobbet med fremtidens svenske løsninger. 

Som forskare får jag ofta frågan om vad eller vilka som är framtidens teknologier. Vilken energiproduktion kommer vi att ha i framtiden? Det är såklart omöjligt att svara på om man inte kan se in i framtiden, och jag svarar som regel med en fråga tillbaka  - Vad tänker du?

Det med att besvara en fråga med en ny fråga kan säkert vara lite smått irriterande (typiskt forskare), men poängen med att jag frågar det är egentligen att det är vi tillsammans som bestämmer det – åtminstone delvis.

Nya lösningar och innovationer dyker som regel inte upp ur forskningens forskningens svarta lilla låda (black box). Egentligen handlar det också till stor del om vad vi satsar på att forska om.

I detta ligger naturligtvis en hel del politik och beslutsfattande som påverkar vilka forskningsområden som ska satsas på. Men vi forskare är inte bara beroende av att få forskningsmedel till att forska (svart låda igen), vi är också beroende av att ta reda på vad som är utmaningen i förhållande till utvecklingen av nya lösningar.

Vi har till exempel ett väldigt behov av att få veta mer om vad som är hindren – bade tekniskt men också socialt – i förhållande till att få fram nya lösningar inom specifika områden – som till exempel vindkraft.

Personligen är jag en väldig vän av att bruka så kallad participatory design, som förenklat kan beskrivas som att människor som inte är forskare bjuds in i kreativa workshops för att vi tillsammans ska kunna se på ett koncept eller en ide till en produkt (ibland använder vi oss av så kallade prototyper med olika funktionalitetsgrad) eller ny teknologi. Detta är som regel väldigt givande och manga goda lösningar har kommit till i sådana kreativa workshops.

Idag vill jag ställa den motfrågan utan att först ha fått frågan. Jag vill fråga er därute vad eller vilka som är framtidens teknologier. Men det blir nog en väl bred fråga att försöka svara på, och vi kunde säkert – och kan! –diskutera det i manga intressanta workshops tillsammans. Jag ska försöka precisera frågan lite så den blir mindre omfattande. Jag vill fråga er vad ni tänker om småskalig vindkraft.

Anledningen är att jag nu genomför ett forskningsprojekt som ska undersöka vad som är hinder och möjligheter i att utveckla småskalig byggnadsintegrerad vindkraft som kan bli en del av den urbana miljön.

 Potentiellt möjliggör sådana småskaliga vindturbiner lokal produksjon av fornybar energi för hus och husägare, både separat og i samarbeid med naboer. Vi är intresserade av att förstå vilka teman som är viktigast för dig i förhållande till små vindturbiner för byggnader. Om du deltar i undersökningen – dvs om du svarar på questionnairet – är du en del av att hjälpa oss forskare att nå närmare fram till lösningar som kan bli en del av framtidens teknologier. Hjälp oss att förstå vilka “issues” som är viktigast att lösa för att komma närmare en av framtidens möjliga energiteknologier. Du behöver inte några förkunskaper i ämnet vindkraft för att kunna delta. Vi kommer att visa konkreta exempel i samband med flera av frågorna.

Du behöver heller inte ha några starka åsikter i ämnet. Bara svara på frågorna utifrån vad du tänker just där och då. Det hjälper oss att skapa framtidens energisystem. Och det är helt okej att vara skeptisk till vindkraft också… Vi vill faktiskt veta vad du tycker och tänker.  Oavsett hur mycket du tänkt på detta och oavsett vad du menar är viktigt. Småskalig? Vindkraft? Kan det vara något?

https://docs.google.com/forms/d/1fmPpfXET9W3VXVWAFurdenDAWsH_pj24DsO38CObCMQ/viewform

Derfor blogger jeg

I dag leste jeg Audun Farbrot sin sak om de fire vanligste barrierene som gjør forskere skeptiske til å blogge. Det er mange gode grunner til at jeg blogger, men først har jeg kommentarer til Farbrots fire store.

1.Det er en tidstyv

Ja, det kan det være, hvis man ser blogging som noe annet enn den forskningen man skal drive med, og at man tenker at deltagelse i sosiale media betyr at man må følge med på alt mulig som skjer rundt.

2. Sosiale medier er en endeløs strøm av uvesentlige trivialiteter

Joda, det er riktig, og for meg er det her tidstyven slår inn. Ikke fordi det er så trivielt, men jeg oppfatter twitter som massevis av ting som er interessant, men som jeg ikke klarer å følge med på. Mesteparten av det jeg skriver på twitter starter med «Nytt blogginnlegg».

3. Skjønner ikke hvordan det funker

Jeg skjønner ikke kommentarfelt. Jeg klarer gjerne ikke å skape det under mine egne innlegg, og jeg orker ikke følge dem ellers. Jeg kommenterer sjelden interessante diskusjoner på Facebook. Da blir jeg så nysgjerrig på hva som skjer videre at jeg bruker masse tid på å følge med på ting som hindrer meg i å gjøre det jeg egentlig skal.

Likevel skjønner jeg mye mer av hvordan det fungerer enn når jeg prøvde faglig blogg for første gang i 2006.

Her er oversikten over mine første blogginnlegg. Tallene viser antall kommentarer og antall lesere, de har hatt nøyaktig ingen lesere. Den ene kommentaren, ja den skreiv jeg selv. Bloggen var bare for inviterte, og jeg inviterte altså ingen som ville lese det jeg skrev.  Min lille kanal har ikke massevis av lesere nå heller, men det er iallfall mer enn ingen nå som den er åpen.

4. Frykten for kolleger

Ja, den skjønner jeg. Jeg har mange dyktige kolleger som ikke blogger, og som sikkert ikke ser verdien av det. Jeg insisterer likevel på at bruk av arbeidstid på blogging er forsvarlig, det har gitt meg veldig mye.

Og her kommer altså mine grunner for at jeg blogger:

1. Skrivetrening.

Før jeg begynte med blogging hadde jeg ofte massive skrivesperrer. Jeg syntes nesten alt jeg skrev var dumt før jeg hadde jobba med det masse. Også den akademiske teksten krever mengdetrening på skriving, og det får man ikke når man ikke skriver. Derfor har bloggen min et spenn fra ting som handler om det å skrive og å få til å jobbe kreativt med tekst, til presentasjon av de argumentene jeg skal bruke i avhandlingen. Og dessuten noen ting som ikke handler om noen av delene, for av og til får jeg bare lyst til å oversette dikt, eller uttrykke meg på helt andre måter.

2. Rydding av mentalt overskuddsmateriale. 

Av og til er det noe annet enn det jeg skal skrive om som jeg er opptatt av. Det tar plass i hodet mitt, og jeg kan bruke bloggen for å få skrevet det ut og få det vekk, selv om jeg ikke vet om jeg skal bruke det. Det kan være interessant forskning jeg kommer over, debatterjeg kjenner jeg vil kommentere – da er det raskere for meg å skrive et blogginnlegg og så gå videre. Disse publiserer jeg ikke nødvendigvis før mye seinere, men det kan ha vært til god hjelp underveis. 

3. Modning

Noen ganger syns jeg det er så tungt å ta fatt på stoffet mitt at jeg heller vil skrive blogg. Da prøver jeg å blogge om det jeg skal skrive om uansett. Det er ikke det jeg kanskje skulle gjort, men det gjør det lettere å ta fatt på oppgaven etterpå. Jeg tror jeg blir en bedre forsker av å bytte medium innimellom. 

Når jeg prøver å skrive forskningen min så enkel som jeg kan i bloggform får jeg en annen forståelse for det jeg skriver om. I større grad enn når jeg skriver oppsummeringer akademisk og engelsk må jeg utfordre meg selv til hva det egentlig er jeg mener. 

Skriving er som snekring. Man må velge seg materialer, finne ut hvordan de skal kuttes og føyes sammen, og sammenføyningene må helst se fine ut. Sammenhengen mellom ulike forfattere, og utforskningen av min egen posisjon kan gjerne gjøres som blogg først, før man går løs på akademisk skriving.

NB!

Hvis jeg skulle lagt til min største barriere mot blogging, er det denne:

Man må komme seg videre til å faktisk skrive akademisk tekst. Om man bare skriver blogg for å lure seg unna det man egentlig skulle, blir bloggen prokrastinering eller det fine nye ordet jeg har lært meg: pre-krastinering. Det betyr at man utsetter de tyngste oppgavene ved å stadig gjøre det som er lett, men likevel en del av jobben. Prekrastinering er bedre enn prokrastinering, som betyr å aktivt utsette alt man skal, men likevel, her må man finne balansen.

Som med alt annet, må man lære seg hvor grensen går for god bruk av sosiale medier. Det er bare å hive seg utpå. Man skal gjerne over grensen en gang eller to også, for det er sånn man lærer seg å kjenne både fordeler og begrensinger. Det er som med den berømte boksen. Det å tenke utenfor boksen er ikke det samme som å ikke vite hvor boksen er. Skal man tøye grenser, må man gjøre det fra en posisjon hvor det faktisk betyr noe å gjøre det.

Se der: da fikk jeg skrevet 1000 ord, og klokka er ikke ti engang! 

God torsdag fra Kris :-)

Jeg har ikke kognitiv svikt!

Det er kanskje en merkelig ting å si. Akkurat nå gjør disse få ordene meg lykkelig. Eller rettere sagt, jeg er i situasjoner hvor jeg kjenner at det er disse ordene som beskriver den boblende følelsen jeg har i magen. Jeg sier det, mest til meg selv, ganske ofte.

Kanskje det blir litt mer forståelig hvis jeg sier: «Jeg har ikke kognitiv svikt - lenger»?

Før jeg ble syk, visste jeg ikke at overbelastning også kan påvirke evnen til å tenke klart. Det gjør det. 

Det er faktisk mulig å kjøre seg så langt ned på felgen at man mister hukommelsen, konsentrasjonsevnen og dømmekraften attpåtil. Ikke bare er det mulig. Det er vanlig, lærte jeg etter hvert.

Jeg vet ikke hvorfor bilmetaforer appellerer sånn til meg for tida. Kanksje er det fordi minnet av min første ordentlige bil sitter sterkt. En Dodge Dart Custom fra 1974. Han hadde rekkesekser satt på skeiva, - en slant six, som det kalles. Sofa og rattgir, og jeg hadde utsikt gjennom rattet, halve synsfeltet dekket av det lange panseret. Båndfjærene gjorde at han duva rett over bakken, og fortjente kjælenavnet Landeveisskipet.

En sånn. Bortsett fra at min var i fargen Sherwood Green. 

Å vekke Godfoten til live igjen

De siste to ukene, parallelt med at jeg har fått skrevet på plass teorikapittelet mitt, har jeg lest Nils Arne Eggen sin bestselger fra 1999: Godfoten. Teorikapittelet mitt har blitt et langt argument for at organisasjoner bør høre mer på ting som taler til hjertet enn ting som taler til hjernen når det kommer til ting som motivasjon, kompetansedeling og tillit. Det er saker som hører hjertet til.

Jeg støtter meg på Gregory Bateson som sier at hjertet følger presise algoritmer som vi ikke kan forstå med et entydig, vitenskapelig språk. (1972, 139). Det handler om relasjoner. Og sammenligninger. Vi kan likegodt sammenligne oss med et fotballag som noe annet, egentlig. Så lenge vi kjenner til at det er copyright på alle ideer fra andre. Copy right - lær deg å kopier rett!

De som leser Godfoten for å lære seg om fotball, vil egentlig bli skuffa. Riktignok legger Nils Arne ved treningsskjema, og har mange referanser til det fotballfaglige, men først og fremst er det ei bok i organisasjonslære. Det er en ganske spesiell organisasjon, men jeg syns at'n Nils Arne gjør en god jobb i å sette opp en del av likhetene og forskjellene mellom en fotballorganisasjon og vanlige organisasjoner.

For eksempel: å skape tillit til at noen dekker deg uten at du trenger å snu deg bakover, det må man trene på. Det kommer ikke av seg selv.

Å gjøre hverandre gode, er å både vite hvor en selv er god og kan bidra, og hvor andre er gode og kan bidra til deg.

Skal publikum ha det moro, må man ta sjanser. Når man tar sjanser kan det hende at man får inn noen baklengs også. Ingen betaler hundrevis av kroner for å se innkast!

Skal en ha humør, kan det ikke bare være godt.

Ingenting av dette er ting som kommer av seg selv. Det er rom for tolkning i alle postulatene. Noen fordi de kommer fra fotballen og må oversettes, andre fordi de er i seg selv tvetydige. Det med risiko for eksempel, er jo vanskelig. Hvor mye baklengs kan en ta inn for å prøve noe nytt? Kan det til og med at man finner på noe nytt som slår beina under forretningsmodellen og lar en slippe inn masse mer baklengs? Metaforene funker, men ikke uten at de plasseres og forklares. 

Det er copy right på alt som står i boka. Kopier rett, folkens. For det er lett å få til en copy FAIL.

2. September kom et gullkorn av en copy fail på Dagsrevyen, faktisk er det et stjerneeksempel. Jeg måtte fram og skrive ned det som faktisk ble sagt, men du kan se hele saken her: https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19090215/02-09-2015#t=15m38s 

Saken er at NRK har undersøkt hvor mange pasienter blir berørt av å miste nærmeste akuttkirurgiske tilbud, og hvor mange som får vesentlig lengre reisevei.

Adm. Dir i Helse Nord-Trøndelag, Arne Flaat, er bekymret: "Vi har hatt situasjoner der vi har hatt folk som skulle vært transportert over lengre avstander, så har liv gått tapt. "

NRK har undersøkt og funnet ut at det er 17 sykehus som ikke har det pasientgrunnlaget som helseministeren legger til grunn for å kunne ha en akuttkirurgi-avdeling, som berører over 600.000 mennesker. Helseministeren har fått grunnlaget sitt fra Helsedirektoratet, og direktøren, Bjørn Guldvog blir intervjuet.

Bjørn Guldvog:  "Vi må behandle dette annerledes, og en del behandlinger bør sentraliseres til større sykehus".

Men det fins altså ikke forskning som bekrefter at det er bedre for pasienter å bli sendt til større sykehus. Når NRK får tilgjengeliggjort litteraturlista som Helsedirektoratet bruker å argumentere for sentralisering av akuttkirurgi kaller en av forskerne som har sett på dette det en ren bløff. Dette omhandler ikke akuttkirurgi i det hele tatt. Helsedirektoratet har altså gjort en sammenligning med andre felter. Det er altså greit nok - men så går direktøren i baret med en fotballsammenligning.

Forteller: "Nå bekrefter helsemyndighetene at det ikke finnes nok forskning på dette. Men Helsedirektoratet tilbakeviser ordet bløff og sier at litteraturlista deres ikke er ment som dokumentasjon på at det er bedre å sentralisere."

Intervjuer: "Men hvis dere ikke har dokumentasjon eller forskning som viser at det er tryggere å sentralisere, hvordan kunne dere da mene noe om det?"

Guldvog: "Vi må hele tiden mene noe om den faglige utviklingen, og vi må bruke godt skjønn. Det er veldig mange ting som vi ikke har forskning på i helse og omsorgs-tjenesten. Det handler om litt av det samme som vi ser i idrett. Eller i fotball. Man blir ikke med i Champions league uten å ha et team som trener godt, og over tid. Og slik er det også i akuttkirurgi."

Med Godfoten godt i mente kan jeg iallfall bekrefte at det overhodet ikke er det Nils Arne Eggen ville ha hevdet. Han skriver nemlig at han ikke ser forskjell på bredde- og toppfotball - det henger direkte sammen, og breddefotballen er nødvendig for å skape grunnlag for toppfotballen. Ha heller tre lag som taper mesteparten av tiden heller enn å ha ett lag som vinner hele tiden. Ungene er mest opptatt av å spille, det er foreldrene som er opptatt av å vinne.

Jeg vil ikke argumentere for at akuttkirurgi er som fotball, og at vi må godta litt svinn. Nei, min hensikt er å vise at sammenligninger ikke alltid fungerer som begrunnelse. Her har herr direktør Guldvog gått på en massiv metaforblunder. Skal man sammenligne, må man være ærlig på hva man sammenligner med, og siden litteraturlista mangler godfoten, bør han heller ikke godfoten til å sammenligne her. Så dumme er vi ikke.

Det fins mange forskjeller på fotball og organisasjoner. Et fotballag har mulighet til å øve seg på ting ei hel arbeidsuke før de går i kamp, mens resten av arbeidslivet ikke har tid til øving, trening og opplæring hver uke. Selv om det ikke er en kamp for tilværelsen, eller at motstanderen ikke er godt definert, er det ekte jobb, gjerne hver dag.

Det betyr ikke at man ikke kan ta med seg det beste fra andre, la seg inspirere av det, og spørre: hva betyr dette for meg. Det gjør ingenting at rådene er tvetydige. Det kan gjøre diskusjonene mer spennende om det er rom for tolkning. Så lenge et team har snakket om det, og kjenner hovedbetydningene, spiller det absolutt ingen rolle. Man må finne seg noe å tro på, og så handler man videre på dette. Forskningsbasert kunnskap er ikke nødvendig for alle avgjørelser heller, det ville bli ekstremt tungrodd.

I det offentlige, med beslutninger som rammer mange - da er det noe helt annet. Da får man ikke lov å velge seg en tilfeldig metafor uten at man kan gjøre rede for det. Det er copy fail.

Ikke gjør det. Copy right. Du har rett til å kopiere, men da må du gjøre det rett for den situasjonen du er i.

For ordens skyld: Jeg har lært om copy right fra Humørbonden Geir Styve. Skal du ha en inspirerende bok, kan jeg anbefale  hans "Båten blir til mens du ror", eller "Fem pinnsvin og en ballong." Se her: http://humorbonden.no/boker-2/ 

 Eller les Godfoten til Nils Arne Eggen. Hva enn du velger, rådet mitt står: Copy right.