Livsløgn og balansekunst

Denne ligger også på aftenposten.no

Man blir veldig sliten og oppgitt hvis man tror at det å ha valgmuligheter betyr at alle valg må realiseres. Den fella virker det som om det er mange som går i denne sommeren. Litt tidligere i sommer var Anne-Marie Slaughter ute og kritiserte gammelfeministene for løgn, siden det ikke er mulighet for alle å få alt.

I en kronikk som Dagbladet lagrer under merkelappene kronikk/mammablogger/perfeksjon kritiserer det feministiske bloggkollektivet Maddam mammabloggere for å ta lykken fra kvinner som vil leve i likestilte forhold. Hvis far har like mye ansvar for barna som mor, kan man jo ikke framstå som en perfekt mor.

Denne hangen til å kritisere folk for å vise fram vrengebilder av virkeligheten hører egentlig hjemme i en større debatt. «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar De lykken fra ham med det samme.» skrev Henrik Ibsen i Vildanden. Jeg tror både Ibsen, bloggkollektivet Maddam og Slaughter undervurderer gjennomsnittsmenneskets evne til å håndtere at sannhet ikke alltid kan framstilles.

Hvordan har du blitt sånn?

Dette er et svar til Ellen Sagengen som lurte på om hun var et positivt avvik. Positive avvik er et begrep jeg har brukt på studiet mitt siden begynnelsen, men det er så smittsomt at det lever sitt eget liv. Jeg har både fått tilbakemeldinger på at folk liker å være positive avvik, og at de ikke liker å assossieres med avvikere. Med dette innlegget vil jeg si at det ikke er så farlig hva man er - det er viktigere hva man gjør.

April 2009: To dager med intens jobbing i prosess. Jeg ledet det hele, og hadde med en ikke så hard hånd gitt kommentarer som at nå spiser vi eple i to minutter til før vi er igang igjen, fortalt om framtidsvisjonen til Fride, 7 år, satt igang assossiasjonsspillet som kan være en mellomting mellom en Rorschach-test og Tarot-kort, og ellers oppmuntret de oppmøtte til å bruke sine beste evner til å komme opp med en fin, ny, felles strategi.

På slutten takker oppdragsgiver for innsatsen og spør samtidig spørsmålet: Hvordan har du blitt sånn? Jeg har tatt fag i prosessledelse, sier jeg, litt forundret. Et elendig svar, det er vel ikke lenger noen som tror man blir skikket i yrkesutøvelsen av et fag ved rene studier? Jeg glemmer å si at jeg også har hatt muligheten til å øve mye på å lede møter og mennesker gjennom kreative prosesser. Likevel henger spørsmålet igjen, hvorfor spør han om det?

Kunnskap, troverdighet og skjønnhetskonkurranser

Oppdatert med bilder ++ mai 2013

Hva er det som gjør kunnskap produsert på universitetet troverdig? Og er den mer troverdig enn annen kunnskap? Når den egentlig ut til andre enn spesielt interesserte? Dette blir relevante spørsmål når man er på vei lengre inn i universitetsverdenen, og samtidig er opptatt av å bidra til samfunnet.

Det gjør at jeg velger metoder som er mildt kontroversielle. Jeg beveger meg utenfor de tradisjonelle fagavgrensningene, og det å være tverrgfaglig gjør at jeg må tenke ekstra over hva det er som gjør min kunnskap troverdig. Det har jeg lært fra Cerwonka (2007) som skriver om å improvisere teori – hun er statsviter som har valgt antropologisk feltarbeid som metode.

Dysleksi som ressurs - går det an?

Jeg har akkurat vært på konferanse i Finland og presentert en artikkel kalt "Deliberate dyslexia as a designing practice" - og der fikk jeg faktisk overveldende respons på at dette var spennende perpektiver på hvordan endring foregår.

Brorparten av teorier om endring går ut på at det må være størst mulig gap mellom det man prøver på og det man gjør for å kunne lykkes. Eller at folk må få med seg en "sense of urgency" for at de skal ha lyst til å forandre noe i det hele tatt. Det er altfor mye krise i endringledelse, og som motsats beskriver jeg en praksis der endring springer ut av glede, overflod og overskudd.

Det å bruke dysleksi som ressurs har jeg ikke funnet på selv. Det er Livsverkene som er empirien min, og ikke minst Roy! fra Lofoten som tilfeldigvis var på sommeråpent sist uke. Har du lyst på litt bakgrunnsinfo kan du se han her: