Når oppskriften ikke fins: kreativ, konvergent tenking

Etter tre uker med slit, frustrasjon og et paper som ikke henger sammen løsnet det endelig i går. Jeg hadde masse elementer som jeg visste skulle være med i artikkelen min, men fikk det ikke helt til å passe sammen. Og nei, det er ikke som å legge puslespill. For hver brikke som legges et annen plass forskyver helheten og gjør noe med alle de andre brikkene. Men jo mer man jobber med det, jo større er sjansen for at det skjer slik det skjedde i går: at jeg endelig så hvordan det hang sammen.

 Jeg tenker at det er som å få flere elver til å flyte sammen til en stor en. Jeg bearbeider og bearbeider og vet at noe må vekk. Før har jeg skrevet om at divergent, altså sprikende, tenking blir hyllet som det viktigste i kreativitet. Vi har gode teknikker og metoder for å lære oss å tenke sprikende, f. eks brainstorming, men dessverre stopper det gjerne opp med at man har mange forslag å velge mellom, og så velger man den man allerede visste. Altså bare en, som om du så gjennom kokeboka og lette opp en oppskrift. Det kreative er å komme med forslagene, når valget er gjort er det bare å gjennomføre.  (http://avvik.blogspot.no/2011/11/hvor-ble-det-av-oppskriften-om.html)

Prokrastiner nå! Ikke fall for fristelsen til å utsette det.

Slagordet er fra Ellen DeGeneres sitt stand-up-show «Here and Now». Hennes påstand er at prokrastinering- aktiv utsettelse på norsk- er en forsvarsmekanisme. Aktiv utsettelse er en løsning når man er overvunnet av alt man har å gjøre. Kroppen blir ikke med på det når vi mener at vi skal gjennomføre massevis av bragder for å kunne slappe av på et ubestemt tidspunkt – seinere. Kroppen sier stilltiende «nei, det tror jeg ikke på». Vi vet bare at vi har her og nå, så det er nå vi kan fortape oss inn i nysgjerrigheten, rutinen, gleden over å bare være til stede.

Problemet kommer når tankene hele tida sirkler rundt det vi burde ha gjort. Da fører utsettelsen til dårlig samvittighet og depresjon, som ikke er noe å trakte etter. Jeg kjenner jeg er umiddelbart enig med Ellen: vi burde la oss få tid til å surre litt, og bare være, hengi oss til øyeblikket - uten at det skal gå utover helsa. Jeg anbefaler å bruke tida til å se iallfall begynnelsen og slutten av showet hennes, og så skal jeg forklare hvordan vi kan bruke forskning til å støtte opp under påstanden hennes.

Forstå prokrastinering på fiaskotrappa

Denne ligger også på http://forskning.no/content/forsta-prokrastinering-pa-fiaskotrappa.

Tekster om prokrastinering presenteres ofte i nåtid. Et eksempel er Kjetil Rolness’ som lurer seg selv til å jobbe.

Dessverre er løsningen hans er for enkel, sannsynligvis fordi kilden hans, filosofiprofessoren Perry som fant opp arbeidsmetoden «strukturert prokrastinering» tar for lett på det – jeg er iallfall ikke så lettlurt at jeg klarer å lure meg selv til å jobbe. 

I likhet med andre som snakker om prokrastinering i presens (av disse er EllenDeGeneres min favoritt) tar de ikke det underliggende problemet på alvor, nemlig at flere og flere jobber blir karakterisert av at målene og fremgangsmetodene er uklare. Kunnskapsarbeid forutsetter kreativitet, men vi har få måter å jobbe med kreativitet, det blir et individuelt ansvar.