Hvorfor er sosiale antenner utmerket for å utvikle positive avvik? Og hva har det med avfall å gjøre?

Dette er det tredje blogginnlegget i rekken om sosiale antenner. Først gav jeg meg selv utfordringen som er overskrifta på dette innlegget, og så viste jeg fram hvordan jeg fikk tenkt gjennom ting ved å lage en lettantennelig sosial antenne. Nå skal jeg gi svaret jeg har grublet meg fram til: 

Sosiale antenner er viktig fordi de kan symbolisere det skjønnet som må utvises hvis man skal kunne utvikle positive avvik. 

Dette bygger på noen antagelser. 

1. Standardisering av ønskede resultater fører til at man utelukker helt brukbare ting og mennesker bare fordi de krever litt individuell tilpasning.

2. Det betyr likevel ikke at alle avvik er positive. Det må utforskes i hvert enkelt tilfelle, og det går etter heuristikk, altså tommelfinger-regler, heller enn fast bestemte standarder.

Å tenke gjennom ting: lettantennelige sosiale antenner

"Når får du tid til å tenke?" spurte jeg i forrige blogginnlegg. Jeg hevder at det gjerne kan være mens man gjør noe som er perifert relatert til det man skal holde på med, og gjerne mens man jobber med noe fysisk. Den store sorgen med idéutvikling på skjerm, slik som kunnskapsarbeidere ofte driver med, er at den fysiske produksjonen av tekst tar altfor liten tid til at man rekker å tenke alt mens man skriver, så derfor kan det godt hende at man skriver seg tom og trenger å utvikle ideene videre, mens alt som dukker opp på skjermen ser helt håpløst ut. 

Hvis man jobber med tekst, blir man godt trent i å vurdere kvaliteten på teksten. Og det er bare å innse det - de fleste av oss er ikke i stand til å produsere en fantastisk tekst på første forsøk. Ideene trenger modningstid slik at man skal klare å lage de riktige koblingene. Jeg skapte meg det gjennom å lage meg en problemstilling som jeg ville la modne gjennom et fysisk prosjekt. 

Utgangspunktet mitt var to ideer til Ane som vil videreutvikle sin produksjon av sosiale antenner til et sosialt antennemakeri med et større tilbud.

Når får du tid til å tenke?

Dette blogginnlegget starter med et dumt spørsmål jeg stilte en kunstner for noen år siden. Jeg er opptatt av refleksjon i arbeidet. Det å være en reflektert praktiker er idealet for Schön's bok fra 1983 - The reflective practitioner. Det er også målet for Master i Kunnskapsledelse, et videreutdanningsstudium tilbudt av høyskolene i Trøndelag. Den reflekterte praktiker er i stand til å vurdere, tenke over og utvikle sin egen praksis gjennom å ta et par steg tilbake fra daglig praksis og tenke over forholdet mellom hva man tenker at man holder på med (uttalt teori) og det man faktisk praktiserer (bruksteori). På den måten kan man utvikle både teori og praksis til det bedre.

På studiet skapende yrkesutøvelse var det en forelesning ved skulptøren Harald Bodøgaard. Han snakket om hvordan han jobber, og om prosjekter han har skapt. Etterpå fikk vi stille spørsmål. Jeg spurte, litt vel flinkt: "Hvordan skaper du tid til å reflektere i arbeidet ditt?". Han så dumt på meg: "Æ jobbe i stein. Æ får tid te å tænke."