Å holde førerkortet ferskt for å kjøre prosjekt

Vet du hvorfor de tok bort glattkjøring fase2? De som tok førerkort før 1994 måtte gjennom en runde til med glattkjøring innen to år. Det viste seg imidlertid at det ikke ble færre ulykker av dette, og dermed ble det tatt vekk. Dette finner jeg referanse til i en SINTEF-rapport skrevet at mine tidligere kolleger Osmundsen og Stene(2008).  

Hvorfor økte ikke ekstra opplæring sikkerheten? Folk trodde at de hadde mer kontroll på glatta. De fikk opplevelsen av bedre kontroll over bilen enn de hadde den første gangen. Derfor kjørte de mer uforsiktig, og dermed ble det ikke færre ulykker. Dette har jeg iallfall hørt, og denne anekdoten kan illustrere hvorfor en ingeniør-interessert antropolog som meg har en plass på en tverrfaglig arbeidssesjon. 

Nå har jeg vært med på å finne ut hvordan man skal lage vei- og uteområde for et sportsanlegg, på et heldagsmøte hos ÅF i Oslo. Det var folk fra mange disipliner der, og de skulle avslutte den såkalt kreative fasen der man kan hive opp og argumentere for løsninger, før man går inn og begynner å prosjektere presist.

Det var Margit, som er tegn3 sin mest erfarne prosessleder som introduserte og satte mål for dagen - vi hadde planlagt dagen sammen med prosjektlederne. Jeg skrev beslutningsloggen, som vil si at vi har dokumentert hvordan ulike avgjørelser ble diskutert, og kan vise det fram til kunden. Margit og jeg har begge årelang erfaring i å jobbe med ingeniører, og for min del syns jeg det er veldig gøy å være tilbake i den manesjen igjen!

Poenget med å møtes på den måten, er at de ulike fagene får et inntrykk av hva de andre fagene er opptatt av i akkurat denne saken. På hver sak er det ulik problematikk, og på hver sak vil de ulike fagene være opptatt av å løse ulike ting.

Det var en av deltagerne som sa det ganske fornuftig. I starten av et sånt prosjekt oppleves det nesten som å kaste bort tid det å høre på hva andre holder på med. Men så, når tidsskjemaet begynner å tette seg til, så opplever man mange færre konflikter, fordi folk allerede har skjønt hva de andre holder på med.

Og det er der det kan være relevant å vite bare nok til at du ikke vet så mye, og dermed må være forsiktig. For at vi skal kunne lære noe, og dermed forstå det, må det være sanselig nok til at vi kan gripe det. Vi har ikke noe annet sanseapparat enn kroppen, men vi lærer oss å redusere, rasjonalisere og abstrahere. På den måten blir symboler og ting sanselige for oss, og så kan vi glemme at andre ikke ser det samme som oss.

Ronny, som er vegplanlegger, forklarte meg om veianleggets estetikk etter arbeidssesjonen var ferdig i går. Jeg hadde allerede lært at å finne ut geometrien betyr å tenke seg til eller regne seg til hvor mye plass ulike kjøretøyer trenger for å svinge og snu på et område.

Vi vegplanleggere liker kurver, og myke overganger, sa han. Har du en knekk eller vinkel et sted, betyr det som regel dårlig kjøremønster. Det er mye bedre å avrunde, og så slipper du unødvendig slitasje på kantstein eller at det blir ubehagelig å kjøre der. Enhver berg- og dalbane er lagt opp slik at du ha det gøy, men du skal ikke knekke nakken på at svingene er brå, eller besvime av at loopen trykker deg for langt ned i setet. Den må følge en sneglehusform, eller en klotoide-kurve.

Fordi jeg ikke husket helt hva var, måtte jeg dermed søke på planlegging av berg- og dalbaner for å finne det ut i dag. Det heter altså klotoider. Det er nødvendig for å forstå hvorfor loopen aldri kan være sirkulær.

https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Cornu_Spiral.svg

Her er noen linker jeg brukte for å forstå bedre: 

http://www.learner.org/interactives/parkphysics/coaster/

https://gizmodo.com/why-roller-coaster-loops-are-never-circular-1549063718

https://www.assignmentexpert.com/blog/how-geometric-design-of-roads-works-2/

https://en.wikipedia.org/wiki/Euthanasia_Coaster

I link 2 går man fra å forklare loopen på berg- og dalbanen til å forklare at det er samme prinsippet man bruker for å bygge vei, og jeg kommer meg tilbake på vegen jeg startet med. Det sies at det ikke bare oppleves som mykere å kjøre på en vei planlagt med klotoider, men det er bedre for hjernen også, fordi man ser mer av veien, og det er lettere å planlegge for kjøringa. Ovenfra vil et kjøresystem med klotoider oppleves vakrere enn ett uten, og her er vi tilbake til Ronny som forklarte meg at det å oppfatte veisystemets estetikk er noe man internaliserer ganske tidlig som veiplanlegger. Man bygger seg opp sitt eget personlige bibliotek av systemer slik at man kjenner dem igjen ganske umiddelbart. Mer om klotoidene lenger ned, nå skal jeg tilbake til hvordan dette henger sammen med vår kompetanse.

Den forståelsen en vegplanlegger har fått, har hen utviklet gjennom hele sin yrkeskarriere. Og når hen snakker med andre ingeniører fra andre fagfelt, har de andre typer biblioteker og andre blikk for hva som er viktig på et område. Og nettopp derfor kan det være nyttig å samles på hvert eneste prosjekt for å høre hva de andre synes er viktig akkurat i dette prosjektet.

Det kan imidlertid hende at det arsenalet av kunnskap man har innarbeidet seg på hvert enkelt fagfelt gjør at man tror at man forstår de andres kunnskap bedre enn det man gjør. Derfor er det sånne som Margit og meg blir verdifulle. Vi har kunnskap om og interesse for ulike fagfelt, men det er viktig at vi oppfører oss som om vi bare så vidt har tatt lappen. At vi vet at man får lov til å kjøre på veien til tross for at man ikke er en veldig dyktig sjåfør. Det er bare sitt eget fagfelt man er ekspert på, når man skifter felt, er det kanskje noen andre som vet best.

Jeg har imidlertid noen kvaliteter, fra mitt fagfelt, som gjør at jeg både tør å spørre, og også tilegner meg kunnskap ganske raskt. Jeg vet at hvis jeg lurer på noe, så kan det hende andre lurer på det også. Det vet Margit også. Så når landskapsarkitekten forklarte at hun hadde snakket med VA-ingeniøren om at de ville ha et permeabelt dekke på vrimleområdet på torget, spurte Margit: hva er permeabilitet? Etter at landskapsarkitekten forklarte at det betydde at det var porøst, tok jeg meg den friheten at jeg turte svare: det er at de har lyst på et dekke som ikke er fast, men at det kan suge opp vann, slik at det fungerer som et fordrøyningsanlegg under vann. Siden det er flatt, har ikke vannet noe sted å gå dersom dekket er helt fast, og da er det bedre at det går i grunnen mens det venter på at det kan sive vekk.

Og det var ingen som protesterte, så da kan det hende at jeg har alt rett.

Nå skal det sies, at den ÅF-gjengen vi jobba med i går, var vant til å jobbe tverrfaglig. Da er det mindre for sånne som oss å bryne oss på. Men vi kan likevel bidra med å begrunne og formulere og sjekke at alle jobber mot det samme målet. Kanskje er vår tilstedeværelse også noe som skjerper formuleringene til deltagerne også. Hvis de andre skal forstå det de sier, så kan de sikre seg at de gjør det med at vi forstår det. Så der er vi da, som en mellomting mellom en kanarifugl i ei gruve og en helt fersk sjåfør. Og da det blir det faktisk  billigere å kjøre prosjekt fordi man unngår konfliktene seinere i prosjektet.


xxx
Hvis du er interessert i enda mer om vegplanlegging og klotoider, så kan du lese denne forklaringen fra min kollega Ronny Rostad. Sett deg selv i den imaginære bilen og bli med:

Du kjører i høy hastighet på en rett strekning og vegen har en direkte overgang til en skarp kurve, ingen overgangskurve, ingen klotoide. Skal du da holde deg midt i kjørefeltet, må du dreie rattet momentant til den posisjonen som gjør at vinkelen på hjulene tangerer radiusen på kurven. Ingen vil selvsagt gjøre dette, det kan føre til at kjøretøyet mister veggrepet og i verste fall ruller rundt.

Man vil dreie rattet rolig og kontrollert til riktig posisjon, man skaper altså en myk overgang inn mot kurven, en overgangskurve, en spiral fra uendelig radius og ned til kurvens radius, en klotoide. Om vegen er bygget uten overgangskurve vil ikke kjøretøyet holde seg midt i kjørefeltet fordi føreren vil legge inn en overgang uansett.

På engelsk heter overgangskurver transition curve eller spiral easement, i Norge heter det klotoide som er navnet på den matematiske kurven som benyttes for å beregne formen på overgangen. Lengden av overgangskurven er avhengig av hastighet og radius på kurven.

Riktig vakkert blir det når man har direkte overgang mellom to kurver, altså ingen rettlinje mellom, da legger man inn en vendeklotoide som består av to sammenkoblede klotoider. En med overgang fra en gitt radius og til uendelig radius, og en som starter med uendelig og videre til en gitt radius som krummer motsatt av utgangspunktet. På vegtegninger er rettlinjer angitt slik R= ∞, radius er lik uendelig.

Man kan finne igjen klotoider i naturen, for eksempel har sneglehus form som en klotoide.

Nå som du har et forhold til klotoideer er neste steg forståelse av hvordan man kan oppnå en god romkurve, det finnes en håndbok fra Statens vegvesen som beskriver dette. Eventuelt kan du kjøpe mesterverket Die Klothoide als Trassierungselement, 392 sider på tysk ... boken mange vegplanleggere har hørt om, men som ingen har lest.

Kilder på bilder: de figurene fra Statens vegvesen, mens bildene er funnet ved å google nautilus clothoid og die klotoide.

Fortsatt god helg ☺

- Ronny

Å lære noe nytt – med og uten snorkel!

Etter ei uke i ny jobb og ny bransje er jeg så sliten som slips, men nesten litt høy på kunnskap. Underveis i første uke sa jeg til to ulike personer at jeg var overveldet over alt det nye, alle uttrykkene, forventningene, de forskjellige fagfolka. Den ene sa at hun ikke trodde jeg kunne bli det. Den andre lurte på om jeg trodde jeg hadde gjort feil valg av jobb, og at jeg ikke kunne gjennomføre. Begge tenkte det å være overveldet var negativt.

Men jeg tenker at det er veldig positivt, og en spisskompetansene til en god antropolog er å kunne la seg overvelde, for å komme ut med ny innsikt. Og det vil jeg forklare i dette innlegget.

Det er en gave å få lov til å være ny. Det gikk fra fredag til onsdag uten at jeg hadde en eneste forventning på meg utenfra, og så fikk jeg være med på prosjekter for andre torsdag og fredag. På den måten hadde jeg fire arbeidsdager på å bare leke at jeg er tegn_3 før jeg måtte ut og presentere meg som Kris fra tegn_3. Det vil si at jeg kunne sause meg inn i alle mulige tankerekker og løse tråder. Jeg har jo jobbet sammen med arkitekter før, på en samling prosjekter kalt "Kunne arbeidsplassen", som da handlet om skjæringspunktet mellom fysiske, teknologiske og organisatoriske rammer for arbeid.

Og det er akkurat det det handler om nå også, så jeg prøver å grave opp min egen gamle kunnskap som kan være relevant for jobben i dag, samtidig som at jeg prøver å orientere meg i hva som har skjedd siden da, og i tillegg til det jeg har vært borti før.

Blant annet skrev jeg i 2005 en artikkel om korridorens tilblivelse omtrent på samme tid som kontoret ble til. Korridoren gav mulighet for adskillelse av rom på bakgrunn av aktivitet og tilhørighet (mitt kontor, der jeg gjør jobbeting, i motsetning til stua der vi bor, og kjøkkenet der vi lager mat og soverom der vi sover). I kontorblokka ble det til en nyttig organisering av folk - korridoren gjør organisasjonskartet til en endimensonal akse der dørene ligger som streker på tall-linja. Det er lett å tenke, mens landskapet er todimensjonalt, mer kompleks og kanskje utrygt. Jeg begynte å dra historia om denne artikkelen når min leder Urd som er interiørarkitekt bryter ut: "Korridorens kollaps, ja. Den har jeg lest!" Og det er enda bedre enn bare å få lov til å være ny, jeg er kjent for dem også, samtidig.

Dette å kunne veksle mellom egen og andres virkelighet er viktig for å kunne lære fort og nytt. Det er lettere for ny kunnskap å henge fast om man har noen knagger å henge den på, samtidig som at det ikke er noen vits å henge ting så raskt på knaggen at man tror man vet noe som man faktisk ikke gjør.

På en måte gikk jeg både rett i fella, og rett i arbeid når jeg begynte å bygge kontorpulten min. Jeg ville ha konsentrasjon og trygghet på en måte jeg kunne ta opp og ned i kurven min hver dag - jf. forrige blogginnlegg. Det er ikke noe problem å bruke 2 minutter på å rigge opp og gjøre seg klar for jobb, men det å skulle pakke ned på 30 sekunder når du har en buss å rekke, det er ikke like gøy.

Dessuten gikk jeg i en klassisk felle som reisende ofte gjør. Jeg oppfattet det å ha tilhørighet til et landskap heller enn en fast plass som en situasjon hvor jeg fikk det som før, bare litt mindre.

Antropologen Ulf Hannerz sier: Folk flest som flytter på seg, er ikke kosmopolitter som kjenner hele verden som sin egen baklomme. De er lokale folk, og de reiser ikke for å oppleve noe helt nytt, de vil ha hjemme pluss. Hjemme pluss jobb for arbeidsinnvandrere. Hjemme pluss sol for norske Spaniapensjonister. Hjemme pluss sikkerhet for flyktninger. Så kompenserer man for det man ikke får. Og det var der jeg holdt meg, på at aktivitetsbasert kontor er hjemme minus fast plass, og begynte å tenke på hvordan jeg kunne komme meg rundt det.

Jeg reiste til Trondheim for hjemme pluss jobb der jeg fikk brukt doktorgraden min i større grad. Samtidig som jeg vet at noe av min kompetanse er nysgjerrighet og det å kunne ta til meg mye kunnskap på kort tid, så gikk jeg først glipp av en av de viktigste komponentene ved å sitte aktivitetsbasert.

Jeg skulle oppsummere noen store flipoverark med gule lapper på når jeg fant det ut første gang. De bråkte ganske mye når jeg bretta dem ut og skulle legge dem på kontorpulten. "Men hvorfor setter du deg ikke med et langbord" spurte Iselin. Joda - det var mye mer fornuftig. Jeg tok med pc-en bort til et større bord, og der kunne jeg både dokke meg inn i to større skjermer, i tillegg til at jeg hadde god plass til de svære arkene.

Det er nettopp det, at når du har en aktivitet som krever noe annet, så har du et annet sted å gjøre det på. Rom for å bråke, rom med regler som gjør at ingen tar kontakt direkte, men via melding, rom for å brette ut, og rom med store skjerm for én til fire personer. I tillegg til vanlig møterom. Og cafe. Man må bare flytte på seg, og overalt er det docking til pc slik at du er oppe og stå teknologisk på null komma nesten ingenting.

Det er faktisk ikke så lett å skru om til. Jeg ser nytten av å jobbe aktivitetsbasert, men jeg ser også at jeg trenger tid til å lære det, å få montert min egen mentale knaggrekke som gjør at jeg faktisk velger å flytte meg i rom når jeg flytter hodet i ny aktivitet.

Og jeg er faktisk ganske overbevist om at prosessen med å endre tankebane går raskere nettopp fordi jeg tenker at dette må få tid til å sette seg, og at det ikke nødvendigvis går helt smertefritt og uten friksjon.

Hvis man ikke helt vet hva man skal lære, kan man ikke alltid helt vite hvor det nye skal komme fra. Og så har det seg sånn at det beste jeg lærte, det kom på lørdag, på fest. Fra folk som ikke er på fagfeltet mitt i det hele tatt, men som jobber med læring. Ellen sa: det å være ny i jobben er som å springe etter bussen. En engelsk buss med ståbrett bak. Du klarer å få deg opp på ståbrettet, puste litt, og kanskje til og med rekker du å sette deg ned og nyte utsikten en stund. Så oppdager du at du har falt av, og da er det bare å begynne å springe. Igjen, og igjen, til du sitter mer på bussen enn springer bak. Det viktige er at du vet at du sitter på riktig buss, eller iallfall en buss i noenlunde riktig retning.

Jeg må innrømme at Lisas metafor klikka enda bedre for meg. Hun sa: det er ikke så farlig å være på dypt vann dersom du har snorkel. Nettopp! Hvis det er noe jeg har lært meg gjennom over 20 år med trening på antropologpraksis er det at det ikke er så farlig å ikke ha fast grunn under føttene. Jeg har aldri tenkt på at det kan være fordi jeg har skaffa meg en skikkelig god snorkel som gjør at det er ganske vakkert å ha hodet under vann.

Siden den antropologiske metoden handler om å gjøre det kjente litt rart og det rare litt kjent, er det viktig å kunne la seg overraske, overvelde og overrisle av noe nytt. I det kjente kan vi ha blinde flekker vi overser. Min tanke om at jeg må kompensere for tapet av den faste plassen var rett når jeg gjorde det, og samtidig gjorde det at jeg overså muligheten i å flytte på meg.

Hvis vi lar ting være nytt lenger, så kan vi finne nye måter å forstå verden på. Og så er jeg helt enig med Ellen og Lisa i at ulike folk kan gjøre seg nytte av ulike bilder for å kunne lære noe. Siden vi er ulike, så lærer vi ulike ting av de samme tingene - og nettopp det er ganske kult!

Å kombinere metaforer er ikke alltid hensiktsmessig!

God tirsdag!

Hva har du på pulten din?

Jeg har fått jobb på arkitektkontor, og skal jobbe med å gi råd om hvordan man skal gå fram for å få en ny kontorløsning. Dette er jo hovedsakelig fordi jeg har en phd som kan brukes til å forstå og bidra til medvirkning. Hvis det er noe som er viktig når man skal flytte om på ting, så er det at folk liker å være involvert i saker som angår hvordan de jobber - i tillegg til at det er lovbestemt med medvirkning og medbestemmelse.

Når jeg først prøver å sette meg inn i hvordan jeg skal bidra på min nye arbeidsplass, kan jeg jo også skrive om hvordan det er for meg å sitte i en ny kontorløsning. Her på tegn_3 er vi vårt eget visningsrom for en løsning der vi ikke har faste plasser, men velger hvor vi skal sitte hver dag etter det behovet vi har for samarbeid, for skjerming, eller konsentrasjon. Vi har en diger filt-kurv, og oppi der har vi tastatur og personlige ting i stedet for et fast pult.

Det første antropologen i meg er henrykt over, er at det er veldig ok å ta et metaperspektiv underveis uten at noen blir sinte. Siden jeg er antropolog må jeg passe på å ikke bli geitekillingen som har lært å telle til ti. Hvis jeg i tillegg til å gjøre jobben min, også kommenterer hvordan folk jobber underveis kan det lett bli dårlig stemning. Det funker like dårlig som å si til kjæresten at han er søt når han er sint.

Det andre jeg liker veldig godt er at jeg har vært opptatt av fysiske omgivelser og arbeidsplass ganske lenge. Jeg har f.eks skrevet blogginnlegg om at jeg har tre ulike stoler på hjemmekontoret sånn at jeg kan variere sittestilling - i tillegg til at jeg har hev-senk, da. Selvfølgelig.

Når jeg skal konsentrere meg, da er det viktig for meg å bygge kontor. Joda, pult og stol er gjerne på plass, men jeg trenger mer. Helt siden 2006 har jeg levd en nomadisk tilværelse på jobbfronten. Først jobbet jeg med regional utvikling i SINTEF Teknologi og samfunn, og har vært nødt til å jobbe der det har vært plass til meg, enten det har vært et prosjektkontor, hybel eller hotell.

Avhandlingen min har blitt skrevet på en mengde ulike plasser, på NTNU, på hjemmekontor, og på hyttekontor. 

Jeg har dermed lært meg ganske mye om hva som skal til for at jeg skal lede meg selv inn i konsentrert arbeid. Jeg trenger gule lapper og jeg trenger tilgang til te og kaffe, og til notatblokk - både for å kunne skrive om det faglige, slik som å disponere et blogginnlegg slik som dette. Jeg må også ha ei blokk med en liste over de tingene jeg skal gjøre, sånn at jeg ser hva jeg har prioritert. Dette hjelper meg med å ikke spore av, sånn at hvis jeg får en ny ting å gjøre, så fører jeg den opp på lista og ser hvor/når jeg skal prioritere den.

I tillegg må jeg ha noen ting som gjør meg glad og knyttet til hvem jeg er. Det høres kanskje idiotisk ut, men jeg må ha følelsen av at plassen min er min - og da hjelper det med fysiske dingsebomser.

Heldige meg fikk masse dingsebomser fra mine tidligere kolleger på NAV for å bygge kontor med. Jeg har en hyggelampe formet som en lama - en boks og snop til å ha oppi, og te med tekopp - det er stas. Og et brilleetui. Pluss en fargerik penn jeg ikke trenger å bruke for at den skal gjøre meg glad.

Snop for å bestikke nye kolleger?

Det som er nytt for meg nå, er at jeg ikke bare må bygge kontor hver gang jeg kommer til et nytt sted jeg skal jobbe. Jeg må gjøre det hver eneste dag. Når jeg går hjem i ettermiddag må jeg bruke ca. to minutter på å pakke alt sammen og opp i kurven min for så å sette det i ei hylle med alle sine kurver.

Det blir en overgang å bygge kontor hver dag. Men egentlig tenker jeg at det er helt greit å ha et par minutters tankeløst arbeid først - det grunner hodet og klargjør for konsentrasjon. Kanskje kunne jeg klart det uten alle tingene mine også, men enn så lenge så tror jeg at tingene hjelper å flytte tilhørigheten min rundt i lokalet.

Er de to minuttene nok til å bo meg inn?

For det er nemlig ikke nok å bygge kontor. Man må bo seg inn i det også. Jeg er inspirert av antropologen Tim Ingold, som er opptatt av hvordan mennesker forholder seg til sine fysiske omgivelser. Han skiller ikke sterkt mellom natur og kultur, men han er opptatt av hvordan vi bor oss inn i ulike fysiske miljø. Bare for å si hva det er annerledes enn: Filosofen Locke bidro til en forståelse av at det var helt greit for europeere å ta seg til rette i Amerika. Urbefolkningen hadde ikke bearbeidet naturen og dermed kunne de ikke eie den. Det å sette opp et gjerde rundt en eiendom var nok til å gjøre det til et sted som hadde kultur, og det hadde ikke de innfødte gjort.

Ingold er opptatt av at det er to ulike tankeprosesser vi gjør når vi forholder oss til det fysiske miljøet. Vi bygger noen ganger, og tilpasser miljøet til det vi vil ha ut av det. Men i tillegg så bor vi oss inn, og da tilpasser vi oss selv til miljøet. Både å bygge og bo seg inn kan være prosesser som tar tid, og både bygge og bo gjør ting med de modellene vi har av miljøet - og de bærer vi jo med oss så lenge hodet henger på.

Dermed vil det være ganske merkelig å si at de innfødte amerikanerne ikke hadde en tilhørighet til stedet de bodde på. De hadde kanskje større områder de hadde tilhørighet til enn det nybyggerne hadde, de som bare bearbeidet jorda innenfor gjerdet. Det er kanskje litt søkt å ta sammenligningen til en kontorist som ikke lenger har fast plass. Kan man opparbeide seg tilhørighet til et større landskap, samtidig med at man bygger pulten sin slik at det blir hensiktsmessig til oppgavene akkurat den dagen? Det er mitt eksperiment i dagene framover.

Hva har du på pulten din? Eller hvordan bygger du kontor?