Å få prøveforelesningen.

-->

For å bli tildelt PhD på NTNU måtte jeg gjennom tre prøvelser. Først en avhandling som bedømmes.  Dersom den innstilles, må man ha en prøveforelesning over oppgitt tema bestemt av komiteen. I tillegg skal oppgaven skal forsvares offentlig. 

Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg vet at for å få en dr. Philos, som ikke stiller krav til obligatoriske emner, må man ha to prøveforelesninger. Da er den ene over selvvalgt tema, den andre er bestemt av komiteen.

Jeg måtte altså gjennom det å formidle noe jeg ikke har bestemt selv. Hensikten til det er minst tredelt. For det første skal man vite at kandidaten kan snakke til folk. Man må også gjennom prøveforelesning dersom man skal få en fast stilling på universitetet, for universitetet skal jo produsere folk som kan lære opp andre folk som kan lære opp andre folk og så videre, helt inn i evigheten.

Det andre følger: at man bør kunne undervise i ideer mange er enige i, og som man ikke har laget selv. Som regel kan ikke en faglærer bestemme pensum helt selv, og dermed bør man vise at man kan lage en forelesning som dekker det mest relevante i et oppsatt tema. Man kan velge å gjøre prøveforelesningen til en pedagogisk øvelse for å vise at man kan dra andre med seg gjennom en tematikk.

For det tredje skal man vite at man kan mer enn det som står i avhandlingen man har levert inn. Dermed kan temaet for prøveforelesning være noe som komiteen mener man burde ha skrevet noe om. Det kan være noe man har valgt vekk, men kan noe om. Det kan være noe man har valgt å ikke sette seg inn i. Det kan også være at det er en blind flekk, noe du ikke vet at du ikke vet noe om. Og dette gjør det jo nervepirrende å gå og vente på.

Og så kom dagen – fredagen. Mailen kom 07:37 på morgenen – før jeg dro på jobb. Det var en kort mail:

Da så jeg med en gang at både hensikt èn, to og tre kunne bli dekket av denne tittelen. Jeg måtte uansett stå foran i et auditorium og snakke. Temaet er noe iallfall folk i arbeid er interessert i, og det kan være svært praktisk: hvordan kan man organisere for innovasjonsarbeid, når man har knapt med ressurser. Og dessuten – det var ikke dette jeg hadde skrevet om.

Jeg hadde skrevet en del om refleksjon men egentlig ingenting om refleksive prosesser. Jeg hadde skrevet en del om hvordan informantene mine, Livsverkene, organiserte sitt innovasjonarbeid – men jeg hadde skrevet lite om hvordan de, andre praktikere eller akademikere involverer andre i innovasjonsarbeid. Dessuten hadde jeg jo skrevet om en gjeng som fokuserer på det jeg likte å kalle mangfoldsressurser, slik som språk og natur og andre ting som har uendelige muligheter. Deres ressurser er bare ikke del av det økonomiske systemet, eller organisatoriske systemet – mer en del av humor og levd liv. Først oversatte jeg til norsk:

”å organisere innovasjonsarbeid – hvordan involvere deltakere i reflekterende prosesser når ressursene er knappe”.

Så oversatte jeg til hva jeg mente jeg hadde skrevet om – i motsetning til hva de ba meg om:

”Hvordan kan innovasjonsarbeid sees på som organisering – hvordan involverer folk seg i reflekterende prosesser når ressursene er mangfoldige”.

Mens jeg hadde skrevet deskriptivt om en gjeng som hadde bestemt seg for å prøve å gjøre ting litt annerledes enn vanlig, og som forpliktet seg selv til å gjøre det – består jo de fleste organisasjoner av folk som i mer eller mindre grad forplikter seg selv og føler seg forpliktet til å prøve nye ting. Det er noen som bestemmer på vegne av andre. Essensen av ledelse er jo nettopp det å få folk til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort.

I Livsverkene tar man mest hensyn til dem som er interessert i å være med. Resten får bare la være. Livet i arbeidsorganisasjoner er litt annerledes. Man kan ikke la være å bry seg om de som ikke lar seg inspirere av det samme som ledelsen. Derfor tolket jeg denne oppgaven som mye mer normativ enn det jeg hadde skrevet.

Faktisk ser jeg det slik at komiteen gav meg oppgave med en hensikt jeg aldri hadde sett. I innstillingen påpekte nemlig førsteopponenten at det ikke ble mye praktiske effekter av det arbeidet jeg hadde skrevet om. I lys av dette tolket jeg teksten slik at: Nå når jeg hadde skrevet så mye om hvordan noen organiserer seg – hvordan kan jeg trekke det videre slik at det blir relevant innenfor organisasjonsfaget? Denne fjerde hensikten – hva skal jeg nå bidra med i faget, var for meg ganske spennende. Heller enn å vise at jeg kan noe bestående, tok jeg utfordringen med å ta farvel med akademia med å gjøre det jeg har likt best – nemlig å finne ut hvor, i den massive kunnskapsbasen akademia etterhvert er, jeg har noe unikt å komme med.

Hva det ble – kommer kanskje i neste innlegg.

Et avslutta kapittel

Så da er jeg ferdig. Helt ferdig. Med doktorgradsarbeidet, altså. Fredag 23. november hadde jeg en prøveforelesning på 40 minutter før lunsj, og litt over to timer på disputas etter maten. 72 avhandlinger hadde blitt med nye eiere hjem. Jeg fikk presanger og blomster– fra fakultet, institutt og faggruppe, og den gjengen jeg jobba med på SINTEF.

Foto fra prøveforelesning: Ingeborg Collin Høgseth. 

En del av oss gikk opp til en mottagelse med kake på spiserommet i 13. etasje. Komiteen, med administratoren Tim Torvatn og de to opponentene, Stewart Clegg fra University of Technology Sydney, og Benedicte Brøgger fra BI, var der ikke, for de måtte diskutere utfallet av dagen.

Komiteen viste seg å være hurtigarbeidende. Mens vi sippet til sprudel og lett passiar, kom komiteen ut fra et kontor borti gangen. De stilte seg opp og annonserte at de hadde en anbefaling klar. De sa at mitt forsøk på å få doktorgrad skulle godkjennes. Så sendte de ballen videre til dekan Monica Rolfsen som nå hadde kommet seg ut av kappen hun hadde brukt tidligere på dagen – for det er hun som må foreta den endelige godkjenningen.

Da ble jeg trygg i min sak. Monica hadde nettopp fortalt at hun mente dette var nr. 1 av disputaser hun hadde vært på, og det viste hun med hånda i ca øyenhøyde. Nr. 2, 3 og 4 var ganske langt ned på brystet. I tillegg til at jeg var utrolig rørt, og takket stille for tipset om vannfast mascara, var jeg relativt sikker på at når komiteen hadde godkjent arbeidet mitt, da er jeg ferdig doktor.

Og siden har jeg vært høy på meg selv, og rørt, og overrasket over at jeg har hatt så mange støttespillere. Jeg har i tillegg funnet ut at jeg slett ikke befinner meg i utkanten av akademiske interesser, og at det jeg har skrevet faktisk kan bety noe for folk, til og med de trygge og stø folka som jeg har skrevet oppgaven min om.

Mens jeg skal prøve å trekke hodet mitt ut av bobla og konsentrere meg mer om det som skjer rundt meg, har jeg tenkt å blogge litt fram mot jul, om disputas, prøveforelesning, og kanskje til og med det jeg har kommet fram til.

Etter jul har jeg tenkt å gå ned i stilling – mest for å kunne fokusere på familien min fordi Eivind bytter jobb, men også fordi jeg har tenkt å skrive den mest populærvitenskapelige og formidlingsvennlige versjonen av det jeg har lært. Fram mot jul blir det tid for oppsummeringer av både det ene og det andre.

Håper du blir med på ferden. Har du fulgt med på bloggen før – ja da er det verdt å følge med nå. Iallfall hvis du liker å starte setninger med ”forskning viser at...” for ting som er lett å si med sunn fornuft, men vanskelig å si på sprenglærd vis. Det er nemlig det jeg har gjort: funnet et språk for å framsnakke ting vi vet er bra i utviklingsprosesser, men som ofte dør fordi vi ikke klarer å argumentere godt nok i møte mot hvordan folk bruker modeller som om de var mer seriøst vitenskapelig enn det er grunnlag for.

God søndag!