Så er vi over på et tema som har med en opplevelse de fleste av oss har hver dag. Den av arbeidsdagen vår. I den er arbeidsplassen en viktig komponent, som de fleste av oss ikke tenker noe videre over. Nå driver jeg og bygger opp mitt eget kontor fra bunnen av, så jeg får tenkt over en del ting som jeg har tenkt litt på før, men aldri har hatt innflytelse over. F. eks har jeg nå masse landskap ute, men jeg vil ha et lite minilandskap inne også, sånn at jeg kan få variasjon i arbeidsdagen min.
Da jeg startet på SINTEF, i 2004, hadde vi en prosjektportefølje på fire store prosjekter kalt KUNNE - det sto for verbet av kunnskap, for kunnskap har i seg selv liten verdi, det er når man tar den i bruk at den kan. En av disse prosjektene het KUNNE arbeidsplassen, og handla om forholdet mellom teknologi, organisasjon og arbeidsplassutforming. Dette kom midt i en bølge av åpne landskap, en svært utskjelt kontorplassutforming, med gode grunner.
En godt utforma landskapsløsning krever nemlig minst like mange kvadratmeter per person som en enkeltkontor-løsning. I selve landskapet trenger hver person mindre plass, siden man sitter tettere. Men samtidig trenger man områder både der man kan være ekstra stille og ekstra bråkete - sånn at man kan ta med seg telefonsamtalen eller den tilfeldige samtalen ut til et sted som ikke er for langt å gå sånn at man gjør det, samtidig som at man kan ta med seg det ekstra konsentrerte arbeidet i et stillerom.
Velger man en åpen løsning for å spare penger på kontorleie, bør det lyse noen varsellamper. Kontorplassutgifter utgjør som regel bare en liten andel av lønnsutgiften, og gjør man det feil blir folk mindre produktive. Totalt sett nuller man ut besparelsen, eller i verste fall går man i tap på avgjørelsen om å flytte i landskap.
Ta med i tillegg at landskap har et ufortjent dårlig rykte. Man må faktisk lære seg en annen måte å jobbe på når man sitter i landskapet, siden man flytter seg rundt på andre måter. Når man har vært vant til å ha sitt eget kontor der man både kan ha private møter og lukke døra for å være alene, er det kanskje ikke så lett å si til den som står ved pulten at "nå går vi bort i pratealkoven og tar dette på ti minutter". Støy virker som om er det verste problemet, her kan både støydempende hodetelefoner og hvit bakgrunnsstøy (ca 40 db) skygge over for stemmer andre steder. Men ikke minst må man lære seg å bruke innestemme når man går gjennom landskapet.
Dessuten har landskapet har noen morsomme effekter på produktivitet som ofte ikke stemmer med måten vi måler ting på. Mange måler individuell produktivitet i antall fakturerte timer, og bare timer man kan føre opp på et prosjekt er produktive. Til tross for at man snakker om at kollektivitet og deling er viktig, så får man i utgangspunktet ingen anerkjennelse for å hjelpe andre med sine prosjekter dersom hjelpen er så liten at det ikke er naturlig å føre en time på det. Når man sitter i landskap er terskelen lavere for å spørre folk om hjelp, og hvem er det som har mest å lære bort?
De mest erfarne folka, de som også har mest påvirkningskraft, vil bli avbrutt oftere i landskapet. Deres registrerte produktiviteten kan dermed gå ned samtidig med at bedriften totalt kan bli mer effektiv. Uerfarne ansatte lærer raskere og får større produktivitet, og dessuten kan det være enklere for sykemeldte å komme tilbake i jobb fordi det er lettere å jobbe deltid når man får med seg en god del informasjon gratis i landskapet.
Dette skrev jeg og Merete Molberg en artikkel om i 2006, og her finnes sammendraget: http://www.kunne.no/upload/Nye%20publikasjoner_aug06/Konferansepaper/Abstract%20EGOS%202006/Kris%20og%20Merete_abstract_EGOS2006.pdf
Den gangen gikk diskusjonen ut på at de ansatte viste motstand fordi det er naturlig å vise motstand mot endringer. Vi prøvde å utfylle dette bildet med å skrive om hvilken læring, og hvilket skifte i hvordan man tenker om jobben sin som kreves dersom man skal bytte arbeidsplassdesign. Dersom man hadde gjort opplevelsen av deling bedre, så hadde kanskje landskapet føltes mer som en støtte enn et hinder i hverdagen. Og med kanskje her mener jeg at dette bare er en refleksjon, ikke egentlig testa ut i praksis. Hvem har lyst til å skape presedens her?
Da jeg startet på SINTEF, i 2004, hadde vi en prosjektportefølje på fire store prosjekter kalt KUNNE - det sto for verbet av kunnskap, for kunnskap har i seg selv liten verdi, det er når man tar den i bruk at den kan. En av disse prosjektene het KUNNE arbeidsplassen, og handla om forholdet mellom teknologi, organisasjon og arbeidsplassutforming. Dette kom midt i en bølge av åpne landskap, en svært utskjelt kontorplassutforming, med gode grunner.
En godt utforma landskapsløsning krever nemlig minst like mange kvadratmeter per person som en enkeltkontor-løsning. I selve landskapet trenger hver person mindre plass, siden man sitter tettere. Men samtidig trenger man områder både der man kan være ekstra stille og ekstra bråkete - sånn at man kan ta med seg telefonsamtalen eller den tilfeldige samtalen ut til et sted som ikke er for langt å gå sånn at man gjør det, samtidig som at man kan ta med seg det ekstra konsentrerte arbeidet i et stillerom.
Velger man en åpen løsning for å spare penger på kontorleie, bør det lyse noen varsellamper. Kontorplassutgifter utgjør som regel bare en liten andel av lønnsutgiften, og gjør man det feil blir folk mindre produktive. Totalt sett nuller man ut besparelsen, eller i verste fall går man i tap på avgjørelsen om å flytte i landskap.
Ta med i tillegg at landskap har et ufortjent dårlig rykte. Man må faktisk lære seg en annen måte å jobbe på når man sitter i landskapet, siden man flytter seg rundt på andre måter. Når man har vært vant til å ha sitt eget kontor der man både kan ha private møter og lukke døra for å være alene, er det kanskje ikke så lett å si til den som står ved pulten at "nå går vi bort i pratealkoven og tar dette på ti minutter". Støy virker som om er det verste problemet, her kan både støydempende hodetelefoner og hvit bakgrunnsstøy (ca 40 db) skygge over for stemmer andre steder. Men ikke minst må man lære seg å bruke innestemme når man går gjennom landskapet.
Dessuten har landskapet har noen morsomme effekter på produktivitet som ofte ikke stemmer med måten vi måler ting på. Mange måler individuell produktivitet i antall fakturerte timer, og bare timer man kan føre opp på et prosjekt er produktive. Til tross for at man snakker om at kollektivitet og deling er viktig, så får man i utgangspunktet ingen anerkjennelse for å hjelpe andre med sine prosjekter dersom hjelpen er så liten at det ikke er naturlig å føre en time på det. Når man sitter i landskap er terskelen lavere for å spørre folk om hjelp, og hvem er det som har mest å lære bort?
De mest erfarne folka, de som også har mest påvirkningskraft, vil bli avbrutt oftere i landskapet. Deres registrerte produktiviteten kan dermed gå ned samtidig med at bedriften totalt kan bli mer effektiv. Uerfarne ansatte lærer raskere og får større produktivitet, og dessuten kan det være enklere for sykemeldte å komme tilbake i jobb fordi det er lettere å jobbe deltid når man får med seg en god del informasjon gratis i landskapet.
Dette skrev jeg og Merete Molberg en artikkel om i 2006, og her finnes sammendraget: http://www.kunne.no/upload/Nye%20publikasjoner_aug06/Konferansepaper/Abstract%20EGOS%202006/Kris%20og%20Merete_abstract_EGOS2006.pdf
Den gangen gikk diskusjonen ut på at de ansatte viste motstand fordi det er naturlig å vise motstand mot endringer. Vi prøvde å utfylle dette bildet med å skrive om hvilken læring, og hvilket skifte i hvordan man tenker om jobben sin som kreves dersom man skal bytte arbeidsplassdesign. Dersom man hadde gjort opplevelsen av deling bedre, så hadde kanskje landskapet føltes mer som en støtte enn et hinder i hverdagen. Og med kanskje her mener jeg at dette bare er en refleksjon, ikke egentlig testa ut i praksis. Hvem har lyst til å skape presedens her?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar