Positive avvik - å se mulighetene i begrensningene

I dag har jeg lyst til å få deg til å lese et blogginnlegg av Dave Trott, om failing upwards - å feile oppover. Ved å møte motgang fikk han faktisk til mer enn det som ville vært mulig enn om den veien han allerede hadde planlagt ikke hadde vært stengt.

Blogginnlegget ser slik ut:

Se resten her 

 Det å skrive sin egen "feile oppover"-refleksjon er en fin øvelse. Hvis man samler på de tingene som i øyeblikket ble vurdert som fiasko, så får man en liste som kan gi mot til å vente og se: kanskje det kommer noe godt utav det du trodde var en bommert.

Min liste: 

kom ikke inn på ønska studieplass når jeg var atten, måtte ta pauseår på arkeologi grunnfag- teorien derfra kommer fra antropologi, og jeg var den eneste som elska vitenskapshistorie.

Studerte matematikk på universitetet og så var det så lett, men jeg hadde fått smaken på antropologi og det var så herlig vanskelig og uforståelig at jeg glemte å levere nok øvinger i matte, og dermed måtte jeg ta eksamen i grunnfag antropologi og fortsatte med det istedet for å ha det som hobby, slik pappa foreslo.

Så kom jeg inn på hovedfag når jeg var 21 og var ikke klar for et studieopplegg uten eksamen, så jeg droppa ut og begynte å få vondt i magen av å tenke på universitetet.

I mellomtida lærte jeg meg et helt nytt yrke på Studentersamfundet: å sveise, å sette og kjøre lys og å holde kurs - og jeg lærte at alt er mulig dersom man bare har nok fri og villig arbeidskraft.

Og da lærte jeg også at selv om man er flink så kan man også gå på trynet og det er noe av det viktigste jeg har lært.

Så leverte jeg hovedfag, to år for seint ( i henhold til studieplan, men ikke i forhold til livet)

Da fikk jeg ikke jobb så jeg begynte på jobbsøkerkurs i regi av NAV. 

Min første jobb var som lærer på jobbsøkerkurs i regi av NAV.

 

Det var fryktelig slitsomt å undervise 30 timer i uka uten erfaring, men hadde jeg ikke gjort det hadde jeg nok ikke tatt en jobb som kombinert lystekniker og avdelingsantropolog.

Den antropologdelen av jobben var jeg nødt til å skrinlegge etter et par måneder med tårer og tenners gnissel. Det lærte meg at det å komme nyutdannet ut og tro at man kan forandre arbeidsplassen til noen bare på grunn av at man har lest om forandring, ikke funker. 

Så fikk jeg jobb som forsker på SINTEF, mye fordi jeg hadde praktisk erfaring utover utdannelsen.

Der var det lite arbeid i de prosjektene som hadde mye penger. 

Jeg måtte jobbe med regional utvikling. 

Jeg fikk alle de prosjektene som var for rare til at de passa inn andre steder. Sektoroverskridende saker - sammen med kunstnere, næringsliv, politikere, administrasjon og frivillige.  

Jeg ble faktisk ganske god på å jobbe med ting jeg ikke kan.

Tenk - jeg fikk jobbe med det teoretiske grunnlaget for Fiaskomuseet på Hemne. Uten det hadde jeg aldri blitt så fascinert over positive avvik. Uten at jeg jobba med et prosjekt for tilflytning på Frøya hadde jeg aldri møtt humørbonden Geir Styve som trakk meg inn mot Livsverkene som ble tema for doktorgraden min. 

Og så sitter jeg her på Karmøy og vet ikke ennå hva det vil bringe, bortsett fra at jeg får utfordringen med å lage verdens beste hjemmekontor, og sikkert en hel del andre muligheter som jeg ikke har vært klar for å se ennå. 

Om man alltid har fått til det man har prøvd på, og aldri bomma, så har man gått glipp av store muligheter. Eller det vet man jo faktisk ikke. 

Hva ville stått på din liste?