Bærekraftig mangfold: lommer av mangfold i et system basert på mangler

En ny rapport fra FNs klimapanel gjør det enda klarere: Måten vi spiser på er lite bærekraftig.

Noe vil bli annerledes i hvordan vi lever livene våre framover. Fordi klimaendringer er et faktum, og vi må tilpasse oss. Og fordi vi med å gjøre ting annerledes, kan hindre at endringene blir større. Påført endring og selvvalgt endring, samtidig.

Vi vet ikke akkurat hva og hvordan vi skal forandre, og da må alternativer utforskes, men hvordan gjør vi det?

Mangfoldsbasert jordbruk ligner på mangfoldig utvikling, det er en positiv og overraskende kobling jeg har fått utforske i det siste.

Hvis utvikling skjer gjennom positive avvik, er det sentralt at man ikke på forhånd kan kjenne framtida og koblinga mellom akkurat de ressursene man har tilgjengelig. Det gjelder enten om ressursene ligger i jorda, eller om ressursene er folk. På Skjølberg Søndre, ca en time sør for Trondheim, har Carl Erik Östlund Skjølberg og Elin Östlund drevet med mangfoldig landbruk siden 2012. De siste par årene har de fått mye oppmerksomhet fordi de er en av to gårder som leverer direkte til restauranten Credo i Trondheim. Credo fikk en Michelinstjerne i fjor, og dessuten Nordens første stjerne for bærekraftighet. Den siste kom som et direkte resultat av samarbeidet mellom restaurant og råvareleverandører.

Mer enn noen som jeg vet om ennå, kan deres historie illustrere den teorien jeg skrev på i doktorgraden min. Ikke så rart, kanskje. En av de som hjalp til var Ane Haugen Wexelsen, landbruksrådgiveren som  løser de problemene og utfordringene folk måtte tenke at de har, litt uavhengig fra hva som står i stillingsbeskrivelsen. Hun var en av hovedinformantene mine i doktorgraden.

Kan man ikke velge som alle andre, må man tenke annerledes om hvordan man skal støtte egen og andres utvikling. Det er gjerne i begrensningen man finner nye muligheter, fordi når noen veier er stengt, krever det at man leter med lys og lykte etter alternative løsninger. Det er en måte å forstå positive avvik på. Avvik er ingen fordel. Ingen er heldige fordi de har dysleksi, skrint jordgrunnlag eller går ut av salgsmøter med uforrettet sak. Likevel: det kan faktisk gjøre det lettere å lære seg å lete etter andre muligheter å lykkes på. Og det er positivt!

Sist jeg var i Trondheim fikk jeg komme på besøk til Elin og Carl Erik på Skjølberg Søndre, sammen med Ane. Jeg ville forstå hva de har gjort, og ikke minst, hvordan deres måte å gjøre ting på er ulikt fra slik jordbruk og jordbruksrådgivning vanligvis fungerer. Hensikten med dette innlegget er å forklare litt av deres historie og tankegang, og hvordan det kan illustrere en utviklingsmetafor jeg har jobbet med lenge: hvordan man skaper lommer av mangfold i en verden full av mangel. Mangfoldig utvikling handler om å finne løsninger i mellomrommene skapt av rådende løsninger.

Det er derfor rollen som støttespiller blir annerledes enn når rådgiver vet hva man må gjøre, gjerne med begrunnelse i hva som har fungert andre plasser. Det er nettopp det som er utgangspunktet: når man av ulike grunner ikke vil eller kan velge som alle andre, da må man klare å tenke annerledes. Det kan være fordi markedet er fullt, eller som på Skjølberg Søndre, at de har et utgangspunkt for å drive gård som er avvikende fra normen. Det fins ingen fasit, og det krever nye løsninger.

Da Elin og Carl Erik tok over Schølberg Søndre, hadde de drevet mangfoldsbasert landbruk i mange år i Sverige. De kom fra en landbruksskole med fokus på det mangfoldige, og har drevet etter en kretsløpstankegang. Det vil si at man dyrker og driver variert, veksler mellom ulike vekster, og tar både dyr, planter og jordsmonn som en del av ressursgrunnlaget. Heller enn å ha ett hovedprodukt, har de hovedprodukter, som er grønnsaker, og i tillegg en rekke biprodukter fra dyra som er hjelpere.

Elin har hovedkompetanse på å drive jorda, mens Carl Erik også har hatt sideprosjekter med å drive sosialt arbeid. På samme måte som at de får ressurser ut av omgivelsene ved å finne ut hva som bor i dem, har han tenkt at han kan få ut ressurser i folk ved å lytte til hva folk har i seg fra før, og hva de ønsker å gjøre. En historie som kan vise det er fra en annen gård i området: gutten som kom på besøk på gården sammen barnevernet. Ikke lenge etter de hadde satt seg ned i møte, stakk han av. At han var et problembarn ble åpenbart for ale. Han ble borte lenge, men når de endelig fant ham igjen, hadde han fått tak i et par sauer som hadde stukket av, og dessuten begynt å fikse gjerdet. I de mangfoldige behovene man har på gården, hadde han funnet noe som passet for seg. Heller enn å tenke på dette som at gutten ikke klarte å innordne seg, var det at han fant noe han hadde valgt å gjøre et utgangspunkt for utvikling.

Allerede i Sverige valgte Carl Erik og Elin å drive en kretsløpgård i et område der det ikke var så vanlig. De ville ikke være i direkte miljøet rett rundt landbruksskolen de gikk på. Carl Erik sier: Hva er spennende med å ha bare meningsfeller rundt seg?

Da jeg snakket med Carl Erik første gangen, var det fordi jeg gjorde undersøkelser til et foredrag om fiaskofobi - altså frykt for å feile som faktisk minsker utsiktene for å lykkes. Når folk har lykkes, når man har bevis for at det de gjør fungerer, da er det lett. Da kan vi støtte det, prøve å lære av suksessen og hedre utholdenheten til den som har lyktes på en ny måte. Dette er kjernen i all optimalisering. Man nærmer seg bedre og bedre ressursbruk. 

Mangellogikken som er basisen for vårt økonomiske system (typ: selg noe alle vil ha, men som bare et fåtall kan tilby), handler om å finne optimale løsninger. Mangfoldslogikken beskrevet her fungerer på en annen måte og kan støtte ny utvikling basert på spesifikke ressurser. 

På samme måte som at gutten ikke kunne svare på det direkte spørsmålet: "hva vil du? hva kan du?", må man finne ut hva jorda vil og kan duge til. Det er ikke sikkert spørsmålet gir seg uten at man prøver seg fram med litt forskjellig. Utvikler man med positive avvik sår man mange frø uten å vite hva som funker best, men man kan ikke la være å gjøre en stor innsats. Nettopp fordi man på forhånd ikke vet.  

Med manglende forstålse, står man i fare for å lage eller lete etter generelle læresetninger som det ikke er mulig å gjenskape. Kanskje har man ikke valgt riktig kriterium å følge en gang. 

Per i dag får gårdbrukerne på Skjølberg Søndre anerkjennelse langt utenfor sine egne kretser, men jeg var interessert i hva de gjorde før de var en opplest suksess, og selvfølgelig, ut fra mitt perspektiv om at det ikke er lurt å unngå fiasko for enhver pris, lurte jeg på om de hadde noen saftige fiaskoer i bagasjen. Det har de faktisk ikke. I Sverige fikk de til å gå sånn noenrunde rundt, og det var viktigere for dem at gården drevet videre enn at de fikk med seg mye egenkapital ut. Derfor begynte de om igjen da de kom til Trøndelag for å starte opp der det ikke hadde vært drift på lenge i 2012.

Det vil si at de kom med en masse ressurser i form av kompetanse da de startet opp på ny, men de startet bokstavelig talt på bar bakke. For å kunne forstå Credo/Skjølberg Søndre-suksessen, er det viktig hvordan norsk landbruk og landbruksrådgiving fungerer i motsetning. Den største utfordringa, i tillegg til at de måtte ta det sakte for å finne ut av hva man best kunne gjøre i jordsmonnet, det var den eksisterende distribusjonsmodellen for landbruksprodukter. Det vil si en industriell modell der man produserer mest mulig av hovedproduktet som kan leveres til en distributør som vil sende videre et så ensartet produkt som mulig.

Da Elin og Carl Erik kom i kontakt med dette systemet, med all sin kompetanse på grønnsaker, fikk de råd om å satse på en grønnsak med økende popularitet, nemlig pastinakken. Det var Innovasjon Norge sitt forslag til hvordan Skjølberg Søndre kunne bidra til mer mangfold i matproduksjon.

Det var på dette tidspunktet de fikk kontakt med landbrukskontorets spesialrådgiver, som i egne ord, har fått lov til å drive på uten at folk egentlig skjønner hvordan hun jobber fordi hun har gode resultater. Det er Ane Haugen Wexelsen, som i tillegg til å være rådgiver har sitt eget småbruk, driver et urtesmakekakebakeri og lager hatten med lang dusk kalt sosiale antenner som jeg har skrevet mye om. Det at hun har såpass brei erfaring med sitt eget mangesysleri er nok en av grunnene til at hun så godt forstår at det er en lang rekke utfordringer man kan møte som selvstendig næringsdrivende og bonde. Selv om alle bønder er selvstendig næringsdrivende, kan variasjonen likevel bli liten.

Norsk landbruk per i dag er basert på at bonden gjør store investeringer før man begynner, som låser en til en bestemt type drift, og en bestemt type distribusjon, i mange år framover. Det vil si at det er en veldig stor risiko for den enkelte, og man binder seg til noe man strengt tatt ikke helt vet hvordan vil gå, i skjæringspunktet mellom fôr, gjødsel, og markedets etterspørsel. Ane forteller at den risikoen virker mindre ettersom det er rådgivere i et stort landbruksapparat som bidrar til at den måten man driver jordbruk på nå kan virke uunngåelig.

(Tillegg 0810: Denne uunngåeligheten finner vi spor av i mye teori om utvikling og framtida, og det er tema for neste artikkel)

Carl Erik sier at Ane har hjulpet til på tre vesentlige områder. Det ene er å være en som forstår utfordringene og er god diskusjonspartner. Det andre er å kjenne hjelpemiddelapparatet, og det tredje er at hun bidrar til å løse problemene. Slik var det da de etterlyste andre folk å selge til enn de store distributørene, og sammen med næringshagen hadde de en ide om at restauranter var en mulig kanal. Da arrangerte Ane det praktiske med et møte, mellom dem og utvalgte restaurantører i Trondheim. Men hun gav seg ikke der. Hun undersøkte om det var andre som kunne være interessert, og dermed var det enda en bonde til stede, John Fredrik Skauge, som lager et stort utvalg meieriprodukter. Heidi Bjerkan fra Credo var mest interessert, og der ble grunnlaget skapt for det som siden ble suksessen.

Etterpå har det foregått mye godt arbeid, utfordringer og nye løsninger som hun ikke har vært involvert i.

Men det er verdt å minne om igjen, at det var det ingen som visste på det tidspunktet. Hvis vi skal ha en teori om støtte til mangfoldig entreprenørskap så er det første vi må huske er at når vi ser bakover er mennesker supergode på å skape sammenhenger slik at det som har skjedd er selvfølgelig. Men når man står i nåtida og ser framover, er det noe helt annet.  Anes vurdering av hvordan man skal bruke ressursene er å bidra med det hun kan. Det er uavhengig om det er foreskrevet noe sted, eller om det strengt tatt er innenfor stillingsbeskrivelsen hennes.

Rådgiver er kanskje ikke et godt ord for å understreke hvor usikkert det er. Kanskje, en gang for lenge siden, var det slik at en rådgiver visste best, og at det var en del av en kompetanseutvikling hos bønder generelt. Men det er bonden sjøl som kjenner sin egen jord og sin egen situasjon. Dermed blir rådgiveren i mye større grad en oversetter mellom virkeligheter: gården, virkemiddelapparatet, markedet, enn en som har mer kompetanse enn den andre. Det er et puslespill der det ikke fins et fullstendig bilde før man prøver seg: det er alltid sprekker mellom brikkene - og der må man finne kontaktpunktene. 

Og nettopp der det ikke er mulig å oversette direkte, der det er mismatch mellom hva man kan gjøre med ressursene, og hva man ser i markedet og virkemiddelapparat, det er der det ligger muligheter for å tenke nytt. Det er der lommene av mangfold finnes. Problemet er bare at det er ikke nok å finne ei lomme, man må finne en måte å hente ting ut av den også.

Det er her begrepet positive avvik kan hjelpe. Et positivt avvik er noe som noen mener er avvikende - enten tullete, umoralsk eller ulønnsomt, som noen andre mener er positivt. Å se et positivt avvik i etterkant er ingen kunst, det kan hvem som helst klare. Å se muligheten for det på forhånd, det krever at man lytter, lærer og setter seg inn i den enkelte situasjonen for å støtte den som gjør noe annerledes slik at de kan orke å fortsette å gjøre jobben sin slik at det kan vise seg om det blir en suksess eller ikke.

Positiv er en verdivurdering, men når man sitter her og ser fram, kan man ikke *bare* putte på seg skylapper og begynne å jobbe. Vi må kunne klare å tenke positivt og negativt samtidig. Det høres ut som en motsetning, og det er det også.  Det er bare i vitenskapens verden at man trenger å fokusere på bare en ting om gangen. Utenfor vitenskapens verden klarer vi å tenke i motsetninger lett som bare det, men da må vi gi opp idealet om sannhet. Framtida kjenner vi ikke uansett - så alle valg er nettopp det: valg. Det hjelper ikke å kamuflere det som vitenskap - annet enn for å få gjennomslag for det man vil gjøre. For i en fiffig liten utvikling i århundrene siden Descartes, har vi satt så stor lit til vitenskap at vi nå tror vi må vite for å kunne tro. Dermed kommer all entreprenørskapsteorien inn med modeller og vurderinger som skal hjelpe oss å ta avgjørelser. Men det er fremdeles snakk om tro, det kan man ikke glemme. Det å finne gode ord å tenke med for å kunne komme seg videre, sette i gang noe, og så repetere til man ser hva som lykkes, der er trikset, så lett og selvfølgelig så vanskelig.

Siden man ikke vet,  er det lurt å utsette seg for overkommelig risiko. I tilfelle det ikke lykkes, bør tapet være til å leve med. Det handler ofte om å sette i gang den minste mulige endring, slik at man trener på å gjøre noe nytt frikoblet fra risikoen ved å gjøre store endringer, mens man forbereder seg på endring.

Det fins mye sammenheng mellom mangfoldig bærekraftig utvikling i jordbruk, og mangfolding utvikling generelt. Man må sjekke ut hvilke ressurser som fins, og så prøve å koble dem sammen på så mange måter man har ressurser til ågjøre. Å skape koblinger er en egen kompetanse, som ikke bare handler om å prøve ut alt, men som kan trenes opp. I  hele verdikjeden her - fra rådgiver, til jordbruker til restaurant, har de trent mye på å bli kjent med egne og hverandres ressurser, og klart å skape lommer av mangfold som de kan trekke på når de trenger det.

Det finnes uendelig med ideer mellom rådende løsninger. De fleste av dem er ikke gode, og her er utfordringen. Skal man utvikle noe nytt må man kunne klare å dyppe seg ned i en sånn lomme, for å kunne dyppe seg ned i et mangfold av muligheter der alle steiner snus og alt er mulig. Selv om ideene skal utføres innen et system basert på mangel, kan ikke utviklingsprosessen være mangelbasert. 

Det er helt sikkert at man kommer til å gjøre bommerter underveis. Det er noe av hele poenget med å prøve seg fram og varsomt tråkke opp nye stier. Da må man gjøre det med minst mulig smerte, og mest mulig glede. Og med akkurat passelig med risiko?

Det er også helt sikkert at vi ikke skal legge til rette for et kosthold basert på at vi spiser på Michelin-restauranter, så blåkopier av samarbeidene rundt Credo kan ikke være den eneste veien å gå. 

Jeg vet egentlig ikke hvor dette blogginnlegget slutter. Utforskingen er i gang, men ikke ferdig. Det kan hende at det fortsetter i et seminar om "hvordan gjorde de det egentlig?" Det jeg iallfall vet, er at her er det tematikk det er verdt å bruke mye mer tid med, og vi har noen gode startpunkt og historier.

-----
PS: Forresten ikke første gangen jeg har skrevet om mat. Jeg tenker at det er en sterk sammenheng med hvordan vi tenker om avvik og avfall som ressurser:

http://avvik.blogspot.com/2012/11/avfall-og-avvik-det-henger-sammen.html

PPS: 8. oktober  2019: Og ikke den siste gangen jeg utforsker koblingen mellom økologisk landbruk og god ressursutnyttelse i arbeidslivet. Det har jeg også en artikkel ferdig på - legger inn link når jeg legger ut.