mandag 11. mai 2015

Nei, nei, nei! Ingen kan standardisere glimt i øyet!

Hvis det er noe jeg har lært etter å ha studert inspirasjonsforedrag med innhold i mange år, er det at humøret ikke kan være toppstyrt. 

Jeg har også lært at toppstyring med humør er en feil som blir gjort. Ikke ofte, men når det gjøres så bringer det på det rene at en del av det menneskelige ikke kan standardiseres. Eksempelet nå er rektor på Haugerud skole som har laget et dokument med 172 regler som blant annet forteller at elevenes hjerter vinnes fordi den profesjonelle lærer skal være tett på med et glimt i øyet.

Det gleder meg hver gang ledere gjør den type feil. På samme måte som at voldsutsatte kan bli overlykkelige av at den truende og voldelige partneren endelig slår på måter som gir blåmerker og brukne bein sånn at man har noe å vise til når man går til politiet. Jeg håper det er litt godt for de ansatte på skolen. Det bringer dævelskapen ut i dagen, og for meg som forsker er det gøy, gøy, gøy! 

Det at humor alltid finner seg i nærheten av en grense, gjør at det er svært uegnet for institusjonalisering. Humor har nesten alltid en dobbeltbetydning, i og med at det viser at noe er sant, men ikke sant, samtidig. Humor er en kunst, og kunst balanserer alltid mellom det banale og det totalitære, sier Pierre Guillet de Monthoux (2004). Det banale er det plumpe, det som alle vet. Det totalitære er overgrepet som krever at du tilpasser din egen gode smak til regimet. Dette er godt illustrert av Dag Sørås i lørdagens episode av Sannhetsministeriet på P2. Så bra var det at jeg har skrevet ned det han sa*:


I fjor så jeg LEGO-filmen på kino  sammen med sønnen min, og det var et overraskende intelligens harselas over en dystopisk diktatorstat hvor alle er overfladisk lystige hele tida. Hovedpersonen er en relativt tanketom, men glad kar, som starter hver dag med å lese i en manual om hvordan man oppfører seg i sosiale settinger, før han går gjennom sjekklista: slik vil du passe inn, få alle til å like deg, og alltid være glad. Hele befolkninga er besatt av låten "alt er helt utrolig", og selv unger skjønner at dette ikke er noe idealsamfunn.

[videoen er på dansk -  sånt blir bare bedre på dansk - alt er super duper!]

Noen som ikke kan ha sett ironien her, er ledelsen ved Haugerud skole i Oslo.[ ...] De driver med potensielt ulovlig knebling av sine egne ansattes ytringsfrihet. Det er en instruks fra 2013 som omsider har nådd allmennheten denne uka, etter at facebookgruppa "Foreldreopprør mot Osloskolen" satte fokus på saken. Powerpoint-presentasjonen består av intet mindre enn 172 regler og ble revidert for det inneværende skoleåret. Og tittelen: "Standarder for den profesjonelle lærer på Haugerud skole", den forbereder deg ikke på galskapen som følger: side på side med instrukser som virker som sitat fra den nevnte legofilmen.

Det jurister og menneskerettighetseksperter har fokusert på, er punktene som krever de ansattes udelte lojalitet til skoleledelsen, at ansatte alltid skal være enige utad, og at lærerne ikke skal prøve å forandre noen interne strukturer. Eller, som ledelsen selv skriver, "du forstår at vi jobber i et politisk system hvor vi har som oppgave å gjennomføre samfunnets bestilling. Vil du påvirke det, gjør du det gjennom stemmeseddelen." Hold kjeft og gjør det du får beskjed om, med andre ord. Og husk også at "Fritiden må disponeres slik at den ikke går ut over arbeidsinnsats og humør. Vi forventer at du har fått nok mengder søvn."

Det mest bisarre og forstyrrende delområdet i hele instruksen, er for meg allikevel seksjonen "Godt humør". Her lærer vi blant annet at

"Et smil er avvæpnende og sprer energi", 
og at

"Det er fint hvis du har litt selvironi og tør å by på deg selv".


Om disse oppfordringene ikke var klare nok så bys det også på eksempel. Et par grep du kan ta for å oppfylle standarden for den profesjonelle lærer på Haugerud skole, er at du

"bidrar til at pauser blir noe som løfter alle og gir en vitamininnsprøytning."

Under delområdet "Å vinne elevens hjerte" så bes den profesjonelle lærer blant annet

"å være tett på, men med glimt i øyet".
Og

"Personlig, uten å være privat".

[…]


Andre punkter er bare uforståelig. Så jeg skjønner ikke helt hva som menes med

"du er inneforstått med kraften i alle."

Noen regler er også på engelsk, som

"Know thy impact" 
og min personlige favoritt: 
"Du lever etter mottoet High roof - No ceiling".

Nå er jo roof og ceiling det samme, så hvorfor det ikke bare heter "no ceiling" er for meg uklart, men vi ser her en åpenbar inspirasjon fra folk som Märtha Louise, og Kim Jong Il.

[…]

Det vi har lært, er at den gjennomsnittlige lærer har like mye selvråderett som en LEGO-figur."

Her trenger vi nesten ikke betraktninger fra Sørås for at reglene skal bli morsomme. (Klammene [...] viser at jeg har latt være å skrive ned noe mer.) Den jobben han har gjort med å plukke ut regler, er god nok for å vise at dette er helt hinsides. Hvorvidt rektor på Haugerud skole, altså forfatteren av instruksen, ser galskapen i dette, vet jeg ikke. Men han har en dårlig forståelse av hva godt humør og selvironi er for noe, om han tror at dette kan skrives ned i tekst, som rutiner.

Alt det han sier, er jo fine ting, så hvorfor blir det så galt? En standard bør per definisjon være så entydig som mulig. Du kan bare ikke inspirere og standardisere på én gang - for inspirasjon appellerer til det unike i hvert enkelt menneske, mens det standardiserte skal ensforme uttrykket, skit i hva man mener for øvrig. Det klarer de å uttrykke i regelen om å påvirke gjennom stemmeseddelen. "Vi bryr oss overhodet ikke om hva du som person mener, så lenge du utfører jobben tilfredsstillende og stille", kunne det like gjerne stått. Det å engasjere seg anses som rusk i maskineriet. Det ser ut som om rektor kunne tenkt seg å bytte ut lærerstanden med roboter, omtrent som i bilindustrien.

Akkurat som i bilindustrien organiserer vi skolegangen etter årsmodell.  Elevene er tomme containere som kommer på skolen hver dag for å fylles opp av kunnskap, man får også til å forklare forskjeller med den modellen. Hvis man ser på at ulike containerne er av litt ulik størrelse og utførelse , er det naturlig at det er litt ulikt hva de tar med seg hjem av kunnskap.

Men så er det bare det, da, at de fleste har gått bort fra container-metoden for læring. Mennesker er ikke som programmerbare maskiner. Rektor på Haugerud skole har skjønt det også, derfor begynner han med regler for humør, glimt i øyet,  og det litt mer uhåndgripelige med menneskers kunnskap.

Det som er genialt med at han har skrevet regler for godt humør, er at de viser at han virkelig ikke har skjønt at humor, humør og selvironi er typer kunnskap som ikke egner seg for nedskriving. Det blir banalt og selvinnlysende ELLER totalitært, og faktisk, og utrolig nok, begge deler på en gang. Denne typen kunnskap er nemlig ikke entydig, ellers hadde det ikke vært inspirerende eller morsomt.

For at vi skal kunne la oss inspirere, eller le, av  noe, må det være rom for at vi skal kunne henge oss på på ulike måter. Det treffer akkurat deg fordi du ser det på en måte som jeg ikke ser det på. Du tenker at det er helt perfekt for deg, og om jeg tilfeldigvis blir truffet av det samme, selv om det er på en litt annen måte, borger det fellesskap og det som er fint når vi snakker sammen.

Det kan faktisk en regel aldri gjøre!!!!!!

Jeg har noen eksempler fra studiene mine. Livsverkene er en allianse av folk som sier at de bruker humor, galskap, fantasi og mot for å skape bygdeutvikling, og det har gitt en del fiffige resultater. Så fiffige at de får lov til å fortelle om det for organisasjoner. De får faktisk betalt en halv månedslønn for å snakke til folk som er betalt for å høre på, så det er ikke noe som foregår helt på siden av organisajonslivet heller. Galskaperne, et par stykker fra Hasselvika, har vært på mange skoler for å inspirere folk til å finne på og gjøre nye ting.

Galskaperne har skapt verdens første fullskala sytebane. Der har de arrangert landssyterstevne. De har faktisk fått gjennomslag i kommunestyret for å omregulere den nedlagte skytebanen etter forsvaret til nasjonal sytebane. Der får man syte i kontrollerte former. Du skjønner at syting, akkurat som skyting, kan jo være en ganske farlig aktivitet, og for å unngå sniksyting er det viktig å ha en arena. Den offisielle statusen gjør at en eller annen kommunebyråkrat har vært nødt til å finne ut hvilken farge sytebane har i kommuneplanen. Dette tyder jo på at det er mulig å forandre på kommunedelplaner dersom man bare vil, og at reglene er der for folk. Samtidig er det viktig at det er et lite, privat initiativ. 




Flere steder de har hatt foredrag, har de ansatte i ettertid laget lokale sytebaner (med teip og skilt). Det er kjempemorsomt dersom det er på eget initiativ, det gir liksom en følelse av makt at man bare kan lage seg sitt eget sytefelt. Men det kan slå tilbake om ledelsen finner ut at det er deres verktøy. Hvis ledelsen begynner å motsi med kritikk med at den hører hjemme på sytebanen, da er det ikke morsomt lenger. Ikke for den som har reell kritikk å komme med, og forhåpentligvis er latteren litt emmen for de som er rundt - det er ledelsen som har funnet et nytt maktmiddel.

Det er samme greia med oppmuntringskort. Folka i Livsverkene, altså alliansen, utfordret hverandre på å levere ut så mange oppmuntringskort som mulig. De laget seg regler som at oppmuntring må være konkret på hvilke handlinger som oppmuntres. Da må man se hva det andre mennesket gjør for å levere ut et - du er fin eller snill er altså for generelt - til deres type oppmuntring.

Det er kjekt å få et overraskende oppmuntringskort. Selv har jeg fått to, og begge var skikkelig fine å få. Den dugnaden kan hver og en ta del i, på eget initiativ. Men det blir ikke morsomt når ledelsen bestemmer at de ansatte skal skrive oppmuntringskort til hverandre og kundene. Alt som var av gøy blir borte når jeg MÅ finne på noe positivt å si, eller når jeg vet at den som gir meg oppmuntring er pålagt å gjøre det. Fysj!

Hvis man skal ansette mennesker i organisasjonene sine, bør det være plass til både humor og inspirasjon. Men det er det som er greia, man kan ikke på forhånd si hva den skal bestå av. Plassen til å gjøre feil, prøve seg fram og ha det moro underveis kan ikke være fullstendig definert på forhånd.

Da rektor på Haugerud skole sauser sammen et så sprikende dokument, håpet han kanskje på at han skulle være beskyttet av det han skrev om lojalitet. At han kunne beskylde de ansatte for å opptre illojalt dersom de kritiserte instruksen. Heldigvis går det ikke i lengden, og saken kom opp i media. Og tusen takk til Dag Sørås som plukket ut de virkelige kjøttfulle bitene av reglene sånn at jeg fikk noe å tygge på.

Hva med deg? Jobber du et sted hvor det brukes ressurser på rare måter? Da er du ikke alene. Ta det fram og harseler med det - om du ikke når fram med kritikken din, har du det iallfall moro på veien! Lykke til :-)

  

*Jeg hører selvfølgelig ikke på radio hver lørdag, men jeg har fått en ny favorittpodcast. Sannhetsministeriet er Dag Sørås som harselerer med samfunnet - og det kan lastes ned, jeg bruker podkicker. Jeg trodde at mitt første blogginnlegg om Sannhetsministeriet skulle bli mine ettertanker etter at han påsto at menn er morsommere enn kvinner. Han har helt rett, og det av samme grunn som at det ikke ble noe blogginnlegg. Jeg vil nemlig ikke framstå offentlig, ikke en gang til knappe 50 lesere, med humor som du kanskje ikke synes er morsom. Jeg vil heller være prippen enn å vise fram at jeg egentlig er så plump at jeg skammer meg. Dessuten vil jo det ødelegge for overraskelsen når jeg er plump i pen kjole. (Ja fint ska det værra, sa kjerringa, og skeit i cocktailglasset).

Kvinner er ikke like morsomme som menn, for vi mangler erfaring med å tråkke over grensa for hva som er morsomt - humor balanserer akkurat på den grensa, og dersom du ikke er villig til å bomme, kommer du ikke til å finne ut hvor den er.

[Her snakker Dag Sørås om Haugerud skole, i uklippet fire minutters versjon]



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...