Vinneren av konkurransen er...

Utfordringer er viktig for kreativitet og innovasjon. Ganske enkelt kan det sies slik: "Tale er sølv, tiltak er gull". 

En utfordring til seg selv er en ny opplevelse: av erfaring, av mestring, av kreativitet i praksis. 

Daniel Hjorth skriver om hverdagskreativitet – slik som vi alle presterer i liten skala nesten hver dag - det er ikke slik at planer skal implementeres i virkeligheten. Planer er virkelige. 
Heller enn å snakke om realisering av muligheter, slik man gjør i en rasjonell beskrivelse, oppfordrer Hjorth til å forstå handlinger i organisasjoner som aktualisering av det virtuelle. 

Altså –planer eksisterer allerede på ett nivå, den trenger ikke realiseres. Imidlertid må den omsettes i praksis, som er en annen form for realitet enn det skrevne, så å si på et annet plan.

Mens man gjennomfører en tenkt plan må det stadig gjøres justeringer i handlingsmønster og praksis etterhvert som planen kommer i kontakt med virkeligheten. Dette er en taktisk tilnærming til å forstå strategi. Riktignok forutsetter Hjorth at planen gjøres av noen og skal omsettes i praksis av noen andre. Men også når man gir seg selv utfordringer kan man se etter måter man må omdefinere, være kreativ fordi man ikke (under noen omstendighet) kunne ha tenkt seg hva som skjer når tanken blir omsatt i praksis. 

Hjorth avslutter med å si at det er det lekende mennesket som finner rom for handling i denne transformasjonen, og oppfordrer til at man prøver å finne ut hva som skjer. “Who knows what might happen when the door is opened to passion and play – familiar to art, literature and entrepreneurship. That is precisely the point. No one does” (2003, 266). 


Kunst er der hvor det er åpent for det reflektive, det som speiler samfunnet uten å være bundet av dagligdagse krav. Det er der Hjorth foreslår at vi må hente inspirasjonen. Ellen Dissanayake (2003) sier at «kunst er å gjøre noe spesielt». Det kan leses på to måter: det blir spesielt som prosess, og det blir spesielt som resultat – og det er vi som forholder oss til det som spesielt. Dissanayake fortsetter: det eneste samfunnet der kunst i denne definisjonen IKKE er en del av hverdagen til folk, er vårt eget. Vi tror ikke at vi har påvirkningskraft, og vi tror ikke vi kan.

Dette er selvfølgelig overdrevet, og som utfordringene under viser: det er mange måter å gjennomføre en utfordring, bygge mestring og selvbilde på.


Og så: kåringen!


Jeg fikk fire svar på min konkurranse - og det hadde jeg aldri sett for meg. Jeg tenkte at enten kom det ingen, eller så kom det mange. Jeg tenkte det skulle være lett å avgjøre vinneren. Der tok jeg også helt feil. Bidragene er såpass forskjellige at jeg liker hver av dem på forskjellige måter. Og helt til slutt finner du alle sammen.

Deltager 4: Utfordinger, nedturer og glede

- i livet -

En fin MacGyver-utfordring - Ivar fikset bilen sin selv, fikk den i orden, og selv om noe av det morsomste med historien er at reparasjonen bare varte en uke, er det viktigste ikke resultatet, men at det ble gjort. Utfordringen appellerer til sjølbergings-genet. Bare det at man vet at man er i stand til å fikse ting selv tror jeg er viktig, og noe som vi avlæres gjennom å tro på at ekspertene vet best. Ja, muligens gjør de det, men desto mer tilfredsstillende å vite at det går. Et av de største problemene med samfunnet i dag er nettopp at ungene ikke tror de kan best selv, at noen andre er bedre på å finstille opplevelsene deres gjennom spill og organiserte aktiviteter. 

Deltager 3: Hoppe i døden

En utfordring om å repetere slik at noe blir en morsom rutine, er bra fordi det viser at det er i repetisjonen at man får ferdighetene til å sitte. Hvis man tenker syklisk om utfordringer er det en fordel fordi man tar brodden av prestasjonsangsten. Det spiller ingen rolle at det er skummelt nå, det er skummelt neste gang også, men litt mindre. Og til slutt mestrer man slik at det blir greit. Det beste med historien til Kirsti er imidlertid at hun går for langt. Lenger enn hun både tør og vil når hun må hoppe i døden siden hun ikke vil miste ansikt ved å klatre ned fra ti-meteren. Den konkrete utfordringen kan strekkes inn i det abstrakte. Når når du grensen for hvor mye du er villig til å jobbe, for eksempel? Når skal du si at det er greit? 

Deltager 2: Evnen til å gi Faen
En utfordring som går på innstilling, ikke på det fysiske. Guri skal ikke gjøre noe, hun skal la være å bry seg om kommentarer, om gode råd, om å være flink pike. Det virker ikke som om hun har tatt rådene i så stor grad som at hun har latt dem farge samvittigheten hennes. Det å fri seg fra det en kjenner blir forventet av en, men som en likevel ikke gjør er en god utfordring. Men det jeg liker aller best med Guri sin utfordring er at hun ikke bare slutter å bry seg, hun ser også på hvilke muligheter som åpnes når man  ikke blir bundet av forventningene. Da kan hun være sin egen versjon av kunstner, der det handler om å skape, ikke hva produktet er. Da begynner denne utfordringen å minne litt om nummer en - og det å skape har en egen verdi utover resultatet.

Deltager 1: Luftgitar - Ikke for pyser

Denne utfordringen er en utfordring til selvbildet - tør jeg foran så mange mennesker? Samtidig så har utfordringen noe som er veldig viktig for skapende aktivitet: det trenger ikke bety noe, noe av poenget er at det er på en arena der det ikke spiller noen rolle. Alt som betyr noe er underholdning. Og likevel gis det poeng. Man må være fullstendig skjerpet under opptredenen, det er tusen mennesker som ser på. Så får man ta det som det kommer. Jeg syns det er spesielt morsomt siden Torill vant delfinalen, og må opp et hakk. Utfordringer kan forplikte, men samtidig gir de også erfaringene som skal til for å lykkes også med neste steg.

Og med presentasjonen av deltagerne skal jeg nå kåre en vinner. Det blir en utfordring som handler om å gjøre noe, uansett hvordan resultatet blir. Det blir en utfordring som handler om at man får flere forsøk. Det blir en utfordring som er utfordrende for andre også.

Vinneren er [trommevirvel]: Guri som trener på evnen til å gi faen!

Skal jeg være ærlig så ble jeg litt provosert, og hørte mamma (en veldig streng dame) i bakgrunnen: er det nødvendig å banne så mye da? Og nettopp når det ble meg bevisst tenkte jeg at det er akkurat sånn en utfordring skal være: den skal sparke litt utover også. 

Faktisk er innlegget utrolig bra å tenke etter, Guri har tatt tilbake retten til å leke og skape. Det har for mange forsvunnet ut med puberteten, før det kunne vi alle gjøre alt innen både kunst og kultur og idrett. Og så skal vi spesialisere oss vekk fra alle de tingene vi ikke er gode på.

Alle bidragene «kunstneriske» og hverdagskreative. Men Guri sin utfordring blir en livsstil. Og det liker jeg.

Presentasjon av deltagerne

Deltager 1: Luftgitar - Ikke for pyser

Nå måtte jeg virkelig tenke. Den beste utfordringen jeg har gitt til meg selv må jo være noe med fallhøyde, noe uventet, grensesprengende, noe som kostet litt å gjennomføre både personlig og utad... som ved vellykket gjennomføring også hadde en stor, positiv virkning på meg selv og helst andre. I KNOW. Jeg gjorde noe sprøtt en gang. Noe jeg til dags dato ikke skjønner helt at jeg faktisk gjorde, men som ga tidenes adrenalinkick... Jeg stilte opp i NM i luftgitar som første jente noensinne. Først vant jeg delfinalen på Samfunnet på Ås, og så spilte jeg luftgitar i 2 omganger på Samfundet i Trondheim i en landsdekkende finale med 1000 hylende publikummere. That´s it. Det var ikke "vanskelig", det var ikke "uoppnåelig", men før det var jeg definitivt mest bevandret i scenelivet fra opptredener med studentspelemannslaget der jeg spilte fele....Luftgitarbevegelsen ble forøvrig forsket på etter dette, blant annet ville de finne ut hvorfor det "bare" var menn som drev med denne veldig artige aktiviteten!

Nettet glemmer forøvrig ikke, her er bildebeviset:
http://www.abcnyheter.no/kultur/livet/030218/luftgitar-ikke-pyser 

Deltager 2: Evnen til å gi Faen

Oppigjennom årene har jeg blitt så drit lei. Lei av alle som visste så mye om hva som var best, mest, riktigst, lengst, størst, minst, verst – for meg! Snille, søte ord blandet med pekefingermoralistiske advarsler som: ”Det der kan du ikke gjøre, Guri…”

Jeg er ikke alene om å bli lei. Ikke alene om å motta velmente råd eller få dårlig samvittighet fordi jeg sjeldent fulgte rådene heller. Det tror jeg er ganske gjengs for mange.

Uansett, når alle gode råd er dyre og penger er noe jeg aldri har hatt, så får en ta seg selv i nakken og gjøre noe selv. 

Jeg er av den gode, trege trøndergenerasjonen som trenger tid til å se en utfordring i hvitøyet. Impulsiviteten tar meg til store høyder innimellom, men det tar tid å så innsikt. Rett og slett trenger jeg mange surrealistiske nattedrømmer, kreative dagdrømmer, himla god mat og en mektig porsjon med humor for at ny innsikt skal sette seg i ryggmargen.

Jeg sov, jeg spiste, jeg drømte; både på det ene og det andre viset, og så skjedde det: Frøet ble sådd.

Jeg våknet tidlig, grytidlig faktisk, for 2 år siden. Det eneste som stod i hodet mitt var å tegne! Jeg har aldri vært god til å tegne, aldri, tro mine ord. Kunstnere er kunstnere, jeg er bare meg! Men jeg ga regelrett FAEN!

Nå har jeg øvd i 2 år på å gi faen! Jeg vandrer inn i min egen verden av fantasi, farger og tegnestifter tel og bryr meg ikke en døyt om at timene eller andre går. Jeg har fått evnen til å gi faen av gud eller utfordringen (mulig de to spiller på lag). Mine tegneferdigheter er fremdeles svært laber, men som sagt: jeg holder på allikevel!

Det er himmelsk å gi faen: rett og slett intenst gøy og paradisisk deilig!

Bare prøv det selv! 


Mitt første bilde etter at evnen til å gi faen trådde forsiktig i kraft: 

Deltager 3: Hoppe i døden

Kris utfordret meg til å delta med en ganske ny historie i kategorien ”Kirsti gjør ting hun ikke kan” – i godt voksen alder dro jeg til Alpene og lærte meg å kjøre nedoverski, fordi det aldri er for sent. I stedet blir det en historie i kategorien "Kirsti gjør ting hun ikke tør:" Vi skal til tidlig 2000-tall, og det finnes heldigvis ikke bildebevis.

Jeg har "alltid" hatt høydeskrekk, og jeg har "alltid" vært glad i vann, - og irritasjonen var stor da jeg hadde klatret opp på 3-meteren i Pirbadet og oppdaget at det var dritskummelt å skulle hoppe. Mest fordi høydeskrekk aldri hindret meg i å hoppe fra 5-meteren da jeg var mindre. Resultatet ble en systematisk utfordring: Forsere stupebrett til Femmer'n er en lek igjen.

Prosjektet var kjempemorsomt, og etterhvert stupte jeg fra 3-meteren og hoppet fra 7,5 meter. Jeg tok til og med imot en utfordring fra en venninne: hvis hun hoppet fra 10-meteren, skulle jeg stupe fra Femmer'n. Hvilket vi faktisk gjorde - og i seiersrusen klatret jeg opp på 10-meteren for å hoppe, jeg også.

Hadde jeg vært en mindre trassig person, så hadde jeg nok klatret ned igjen. Skjebnen hadde imidlertid plassert min forhatte gymlærer fra videregående som badevakt på 10-meter'n den dagen – den ene mannen som ikke skulle få se meg pingle ut. Så jeg mønstret all den rasjonelle overtalelsesevne jeg hadde ("Drøssevis av unger gjør dette hver eneste dag, ingen av dem skader seg”) - og så hoppet jeg i døden. Sånn føltes det ihvertfall idet jeg tok skrittet ut i tomme lufta.

3 og 5 meter er fortsatt kjempemorsomt, hoppe fra 10 gjør jeg nok aldri igjen. Det ga hverken mestringsfølelse eller adrenalinkick, bare lettelse over å være nede og ubehag over egen trass. Motivasjonen er kanskje viktig?

Deltager 4: Utfordinger, nedturer og glede

- i livet -

En januarmorgen, etter å ha stått opp med feil bein først, stresset jeg i bilen på vei til butikken. Bilen i dette tilfellet var en Ford Mondeo som jeg var ganske så glad i. Bilen var god som gull. Den var ihvertfall så god at den ikke fortjente hva jeg utsatte den for i et parkeringshus denne dagen. PANG sa det i en av betongklossene som holder taket oppe.

Shit, X@#!!, å inni granskauen tenkte jeg, mens hjertet pumpet og gamle damer så oppgitt på meg mens de ristet på hodet.

Store deler av venstre side var smadret og bilen var plutselig ikke god som gull lenger. Slike utfordringer trengte jeg absolutt ikke å utsette meg selv for på akkurat det tidspunktet. Lånekassen hadde stengt krana, og telefonen glødet ikke grunnet kunder som trengte antropologisk kompetanse.

Hm, What to do?

Det var da jeg kom til å tenke på boken «Gjør det selv - Ford Mondeo».

- det ville jo være utrolig gøy å faktisk klare å fikse dette selv. (Det kan nevnes at jeg har aldri reparert noe som helst med motor siden jeg hadde moped for 17 år siden. Den mopeden gikk ikke lenge..)

Jeg dro så til et bilopphuggeri og skaffet reservedeler og lånte meg en garasje uten varme. Ute var det ca minus 15, og «Gjør det selv -Ford Mondeo» var skrevet på svensk.

Iløpet av en helg fikk jeg de gamle delene av og de «nye» tilbake på plass. Jeg var på dette tidspunkt rett og slett glad, stolt, tilfreds, beriket, klokere og mer erfaren. Jeg var rett og slett MEGET fornøyd med utfordringen jeg hadde påført meg selv.

Gleden varte i en uke!

Ganske nøyaktig en uke senere ble jeg som konsekvens av en politijakt påkjørt i en rundkjøring.

Den stakkars Forden tålte ikke påkjenningen og forsikringsselskapet tok bilen. Min utfordring til meg selv som innebar 2 døgn i mange minus med en svensk «gjør det selv bok» fremsto da som forgjeves. Men var den egentlig det?

For er det ikke de små utfordringene som tilsammen utgjør hva som kanskje er den største utfordringen vi utsetter oss selv for? nemlig selve livet...