mandag 8. juni 2015

Vil du la helten drukne? Du bestemmer!

Først publisert i Haugesunds Avis 22.05.2015.

Når historien skal skrives, er vi de navnløse. Vi er innbyggerne i privilegerte stater, som overlater håndteringen av dem som faller utenfor til systemet.


For oss blir båtflyktninger i Middelhavet, eller syrere, muligens bare tall og kostnader. Vi er handlingslammet – men ekspertisen virker like handlingslammet som oss som ikke kan noe. Akkurat nå har stortingspolitikere blitt enige om at de skal bli enige om å finne et tall for hvor mange flyktninger vi skal ta imot. Kommunepolitikere har strekt seg for å kunne ta imot fler. Mens de snakker dør det stadig folk som i desperasjon forsøker å komme seg i sikkerhet.
Alle må vi snakke om dette. Også vi uten ekspertise. For det er oss det kommer an på. Det er helt riktig at vi ikke har systemer for å ta imot mange tusen flyktninger på en gang. Om vi skal gjøre det, må vi gjøre noe nytt. Vi må ha nye løsninger for integrering, der vi er en del av løsningen, ikke bare det ansiktsløse «systemet».

Når historiene skrives, er vi uinteressante. Vi som liker science fiction har nesten aldri lest om oss selv. Hvis du ikke leser science fiction, vit at den litteraturen ikke handler om framtida, men om å få perspektiv på vårt eget samfunn.

La oss ta Suzanne Collins’ serie «Hunger Games». Vi er innbyggerne i Capitol, for opptatt av mote og extravaganza til å se alvoret i den realityserien hvor de undertrykte får kjempe, med livet som innsats, om ære og berømmelse. Eller i Neill Blomkamps «Elysium», der de privilegerte bor på en romstasjon med tilgang til helsetjenester som de fattige produsentene på jorda bare kan drømme om. Vi vet ingenting om hvem de som ikke styrer er, for vi ser bare dem som håndterer kontakten med de fattige. I «Star Wars» finnes vi bare som publikum.

Fra litt lenger tilbake har vi Huxleys «Vidunderlige nye verden». Menneskene har blitt totalt underkastet systemet. Familie og relasjoner betyr ingenting lenger, vi er opptatt med løssluppen sex og et rusmiddel som tar vekk alle vonde følelser. Her møter vi faktisk noen av de privilegerte innbyggerne, men de forstår ikke problemene til de som står utenfor. De er fornøyd slik de har det, og er like uvitende om at andre har problemer som meningen Marie Antoinette har blitt tillagt når hun sa «la dem spise kake».

I møte med Middelhavsfarerne klarer ikke vi heller å forholde oss til de som er utenfor og risikerer livet for å komme inn. Vi klarer ikke se på at en tragedie som dette utspiller seg foran våre øyne. Men alternativet er ikke å snu ryggen til og tenke på noe annet, eller å strippe ofrene for menneskelighet og rett på empati ved å redusere dem til lykkejegere.
Vi er ulike, jovisst. Noen av oss har ingen empati, og spyr ut mangelfulle sjelsevner i kommentarfeltet: La dem bare drukne! Andre av oss ønsker å hjelpe til og maser om at noen må gjøre noe. Alle er vi like maktesløse, og setter vår lit til politikere, like fantasiløse som oss selv. Vi tør ikke ta risikoen ved å være brutale. Sperre grensene eller senke båtene mens de ligger til havns, selv om det ville løst det umiddelbare problemet med at folk drukner på selve overfarten. Vi tør ikke ta risikoen ved å være humane heller. Å slippe inn vår andel går ikke når systemet vi har ikke takler det.

Vi løper ingen risiko sammenlignet med dem som betaler det dobbelte av prisen for en flybillett for å få en plass på en overbefolket og lite sjødyktig båt.

Å forandre mening er ganske unaturlig. Forskere ved UCLA har skrevet om noen ganske oppsiktsvekkende resultater i så måte. Når amerikanere snakker med stemmeververe om homofilt ekteskap, og de selv får lov å bidra med sine erfaringer – endrer mange mening. Å snakke om prinsipper er ineffektivt, det er på det følelsesmessige planet endring skjer.
Varig endring finner man imidlertid bare hos dem som har snakket med folk som er homofile selv, og som blir berørt av en slik lov. Men da snakkes det gjerne videre i husstanden, og flere forandrer ofte mening. Koblingen til oss og flyktninger er her også at vi er nødt til å forandre mening. Her vet vi ikke en gang i hvilken retning ennå, men vi vet det at vi trenger mer empati og forståelse for deres situasjon.

Flyktninger er dessverre ikke i posisjon til å gå rundt på dørene og verve stemmer slik amerikanerne kan. Men vi kjenner dem. De er rebellene, de har navn.  Katniss Everdeen, Han Solo, Max, John. Heltene som risikerer alt, og kanskje forandrer de til og med verden. De har tatt skjebnesvangre valg: skal vi bli, skal vi dra, skal vi kjempe, skal vi gi oss – uten å vite det endelige utfallet.

Vår risiko er langt mindre. Men vi må risikere å gjøre noe nytt. Vi kan bare ta i mot mange flyktninger om vi er villig til å involvere oss, for å ta vare på de som kommer, på en eller annen måte.

Altfor lenge har vi overlatt all vår tro og håp til systemer. Men det fungerer ikke lenger. Ekspertene kan ikke lage dem, til det er sammenhengene for komplekse, tiden for knapp. Men vi er mennesker som kan forstå andre mennesker. La oss vise ansikt og gjøre noe annerledes.

Boliger er en utfordring. Vi kan ta familier inn i husene våre. Bygge om til kjellerleilighet og invitere opp på middag. Kanskje tåpelig, men det beste jeg klarer akkurat nå. Vi må begynne samtalen et sted, og de dumme forslagene er grunnlaget for å finne dem som er levedyktige. Det er nå vi bør aktivere vårt nasjonalord dugnad. Med idedugnad først, og ordentlig dugnad etterpå, har vi sjans til å lykkes.

Margaret Mead sa en gang: ”Tvil aldri på at små grupper av tenksomme engasjerte mennesker kan forandre verden. Faktisk er de de eneste som noensinne har forandret noe!”
Hvorfor skal vi, i en liten region, i et lite land, langt unna problemene engasjere oss? Fordi vi kan. Fordi om vi lar være, risikerer vi vårt menneskeverd, og forblir navnløse.

               
Oppdatering 09.06.15: Og siden da har forskningen jeg refererer til blitt trukket fra Science! Det var juks og bedrag, og det er langt i fra bare meg som har blitt lurt. Se her:

http://www.slate.com/blogs/browbeat/2015/06/01/gay_marriage_study_faked_how_grad_student_david_broockman_uncovered_a_huge.html

Men kanskje det er bra for vitenskapen at en studie som har fått så mye oppmerksomhet viser seg å være juks?

http://www.forbes.com/sites/janetstemwedel/2015/06/01/reasons-to-keep-discussing-the-lacour-and-green-retraction/


Dette var bare en kjapp oppdatering for å få med uhyrlighetene ved usann forskning - ellers lar jeg den stå som den var:


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...