Formidling: For andre eller forandre?

Kjæresten trente på «the elevator pitch», eller den gode heishistorien, på jobben her om dagen. Klarer du å selge inn ideen din på den tiden det tar å ta heisen, må det være bra, er tanken bak. Eller det vil si: målet er ikke å få signert kontrakten før man går ut, men du skal få den andre til å bli nysgjerrig nok på hva du har å bidra med at det starter en samtale som er givende for motparten.  

De fleste må klare å selge (eller pitche) både seg selv og jobben sin– av og til kan det virke som om kommunikasjonsferdigheter er en inngangsbillett som nesten blir viktigere for å få nye prosjekt og kunder enn det du er i stand til å lage. Det du har lagd før er ikke det samme som neste kunde vil ha, og da selger man inn sin egen holdning til arbeidet i tillegg til å vise til tidligere prosjekt.

For en mann som jobber med dataprogrammering – noe av det mest abstrakte man kan gjøre, kan det i tillegg bidra til å gi en slags jording til det konkrete. Selv om man vet hva man holder på med, er det ikke sikkert man har et så godt grep på det at man kan forklare det til andre, og når man skaper noen lettere ord så er det en hjelp for en selv også – det gir et fokus for framtidig arbeid som det kan være greit å ta en sjekk mot innimellom.

Det er noe av det samme å skrive. Noe av det viktigste jeg har lært om det å skrive er nemlig at det er forskjell på å skrive for seg selv og for andre. Av og til overrasker det meg hva det er jeg klarer å skrive om. Det er ikke slik at poengene melder seg i automatskrift, men av og til er det overraskende hva det er som er lett å skrive og vanskelig å skrive. I flere uker nå har jeg hatt et blogginnlegg på lager om Kung Fu Panda, kompleks kunnskap og organisering sett i lys av kompleksitetsstudier.

Studier av det komplekse er noe jeg har vært opptatt av i flere år, og jeg har sett Kung Fu Panda sikkert ti ganger det siste året (sånn er det å ha småbarn, det er iallfall ikke drømmehagen…). Hver gang jeg ser Kung Fu Panda ser jeg nye elementer som gjør at blogginnlegget mitt kan bli enda bedre. Men enda så blir det bare rot hver gang jeg skal prøve å skrive det.

Sist uke prøvde jeg å forklare det til en kollega, men jeg måtte gi en oppsummering av nesten hele filmen før jeg klarte å si poengene mine, og underveis måtte hun hjelpe til ganske kraftig, og da ble det meningsfyllt. Så det er ikke det at jeg ikke klarer å snakke om det eller skrive om det, men jeg klarer det ikke så poengtert at jeg klarer det alene. Det er i prosess, det er så uhåndgripelig at jeg ikke klarer å begrense meg.

Sist helg opplevde jeg noe av det samme. En av mine informanter, brubygger Ellen, spurte meg om hva jeg holdt på med i doktorgraden min. Jeg har akkurat skrevet ny prosjektbeskrivelse, så jeg trodde det kom til å bli en enkel sak å forklare, men det tok faktisk tre timer før jeg endelig kunne si – «ja, takk for at du spurte». Riktignok hadde vi en del gode diskusjoner underveis, men det ble tydelig for meg at jeg ikke akkurat var klar for å holde et kjapt foredrag om temaet – «doktorgraden» er på en måte alt jeg er opptatt av for tida – så det å beskrive det kjapt er kanskje greit at jeg ikke er helt ferdig med ennå.

Noe av det viktigste med det å formulere seg er å kunne vite når man gjør det for seg selv og for andre. Dette var en forløsende innsikt jeg fikk med meg fra et akademisk skrivekurs som fremdeles har stor innflytelse på meg når jeg skriver. Det er forskjell på å formulere seg for å lære og for å formidle. Når man er i prosessen med å lære seg noe kan det hende man trenger mange omganger før det man skriver er klart for et publikum som ikke er vennene dine, som liker deg uansett hva du sier.

Det er genialt å ha velvillige lesere som gidder å lese tankene dine før de er ferdige, som kobler seg på og kommenterer. Minst like viktig er det å ha trening i å sende det uferdige materialet i fra seg også: hvis man er nødt til å vente til man tror teksten kommuniserer for seg selv kan det hende at den ikke gjør det. Iallfall ikke utenfor den kjernen av folk som kan noe av det samme som det. Da føler mottageren seg dum i tillegg til forundra, som er tilfellet dersom man deler tidlig. Er man heldig da, kan man undre seg og utforske sammen.

Man kan også føle seg dum dersom man spør noen om hva de gjør på jobb og de sier: jeg programmerer javabaserte mobilapplikasjoner for Android. Det kan være ett resultat av at programmereren har trent på heishistorien sin. For min kjære er dette sant, men det når nok ikke alle målgrupper, og det inspirerer i hvert fall ikke til undring.  Han endte opp med, etter min mening, en mye bedre løsning på starten av historien: Han lager ting som du kan ha i lomma. 

xxx

Ps. Juli 2012. Ingenting er mer fantastisk enn at det er en stor, fin diskusjon om hva alt "dette" betyr for noe. Og nå har Ellen skrevet blogginnlegg om meg: http://brubygger.blogspot.no/2012/07/er-jeg-et-positivt-avvik.html