Du lager de beste historiene selv - og det er et godt ledergrep!

-->

I dag har jeg vært på Leder og HR-dagen for første gang. Det er en årlig tilstelning av Næringsforeningen Haugalandet. En ganske intim konferanse. Du kommer inn klokka åtte om morgenen med litt mys i øynene, - og der er scenen like stor som den store Haugalandskonferansen, men med runde bord og hvite duker og nydelig lyssetting.

Jeg er lettantennelig i sånne sammenhenger. En gang slutta jeg i jobben fordi jeg var på et bra foredrag, sånn at jeg kunne skrive phd om temaet for foredraget - hvordan skape endring fra der du er, og ikke minst - hvorfor er foredraget så populært når det ikke fins forskning på at det skaper endring.

Til forskjell fra forskning på naturvitenskapelige fenomener, er jo ledelse en sånn ting som ikke kan sies en gang, og så funker det sånn for alltid. Sist jeg sjekka, jobba de fleste ledere med folk, og folk trenger å bli minnet på hva som er viktig en gang i blant.* Det er faktisk et hovedpoeng i phd-en min. Det gode foredraget liver opp gamle sannheter og selvfølgeligheter gjennom å sette nytt perspektiv, og på sitt beste kan det minne oss på de viktige tingene i livet og i arbeidslivet, og gjør at vi skal gjøre litt mer av de gode grepene når vi kommer hjem.

I dag fikk jeg bakoversveis av ei drivende dyktig dame. Linda Eide, folkens, med sitt foredrag om meirfiksjon, kunne vært en oppsummering på det jeg har skrevet på etter jeg bytta jobb. Avhandlingen min handler om hvordan opplevelser, som f.eks foredrag, kan bidra i jobb. Meirfiksjon, Linda sitt eget uttykk, handler om hvordan fortellinger gjør at folk forestiller seg noe i hodet som ikke er sagt, men som gjør historien sterkere. Ved å inkludere sammenhenger og det vi i antropologien kaller tjukke data, tillater vi at folk lager sine egne bilder og fortellinger ut i fra hvem de er og hva de har i bagasjen fra før av.

Som arbeidstagere i norske bedrifter har vi mye av det samme i bagasjen. Linda Eide sitt forslag er å ikke la seg fortrylle av trend-ordene, og heller bruke så enkle ord som mulig for å gi folk mulighet til å lage sine egne bilder i hodet. Vi trenger ikke å snakke om å levere på aktiviteter, kommunen trenger ikke si at de leverer tjenester når de driver sjukehjem, vi trenger ikke si at vi skal nedskrive verdien i en balanse - med mindre vi ikke vil at folk skal forestille seg noen ting som helst og bare synes at vi høres smarte ut.

Det offisielle, byråkratiske ledelsesspråket er ofte godt til å høres kunnskapsrikt ut. Det er ikke så godt til å lage bilder i hodet på folk som beveger, blir oppfatta - huska og så kan bidra til forandring. Der er det en vanskelig balansegang. Linda Eide har autoriteten til å si ting enkelt og nydelig, mens en leder må bevege folk med en blanding av autoritet og enkelthet. Man trenger ikke gjøre det mer innviklet enn det er. Hvis du mener at folk blir i jobben fordi de setter pris på arbeidet, ikke si at indre motivasjon gir mindre turnoverintensjon. Det kunnskapsrike språket er glatt og sklir unna som såpestykket i badekaret. Det høres kanskje smart ut, men skaper liten interesse.

Hennes råd er at man må snakke som om det står noe på spill - og her skal jeg bruke hennes eksempel. På den ene siden viste hun Bergen kommune sin oppfordring i en helsides annonse til sine innbyggere: "TENK PÅ LUFTEN - LA BILEN STÅ" - etterfulgt av en rekke fine og konkrete forslag til hva som kan gjøres. Annonsen er det umulig å være uenig i, men den treffer ikke noe i deg - du skulle sikkert latt bilen stå, men det passer ikke helt. 

Som en motsetning viste hun hvordan amerikanske myndigheter reklamerte for samkjøring for å spare bensin under andre verdenskrig. De sparte ikke på antydningen om at det har store konsekvenser for deg som menneske om du ikke føyer deg etter forslaget:  

Dette er kommunikasjon som fenger - som inspirerer deg til å lage din egen fortsettelse av historien med sterke virkemidler. Linda fortsetter, og forteller om hvordan man kommuniserer godt med å bruke virkemidler som setter igang fantasien til tilhørerne. Dette stemmer helt overens med mine egne funn, men jeg bruker et annet ord enn meirfiksjon. Jeg skriver en avhandling på akademisk engelsk der jeg bruker ord for å argumentere, ikke inspirere. I mitt språk sier jeg at historiene må ha dualitet. Det er foreløpig ikke en floskel. 

Dualitet betyr at ordene må presentere oss med et spenn av muligheter for tolkning og involvering. Slik kan hver og en kan koble seg på den måten de vil, og de syns det er bedre fordi de har jo funnet på sin egen tolkning, ikke blitt fortalt hva de skal gjøre. Noen av oss er nesten selvantennende, og kan nærmest få inspirasjon av hva som helst til å skape historier. Slik tror jeg Linda Eide er, og slik er folka i Livsverkene som bidrar med empiri og eksempler til avhandlingen min. Men for folk flest, så hjelper det at begrepene blir formidla - men de må fortsatt ha en dualitet, et innlagt tolkningsspenn.

Faren min var ekspert på fjordspenn som dette, det er et annet langt spenn.

Begrepet jeg starta med for ti år siden, positive avvik, har i seg et sånn langt spenn. Faktisk trenger det veldig lite historiefortelling før folk tolker i vei og tenker de vet hva det begrepet er. Nettopp derfor måtte jeg legge det vekk som akademisk begrep, og finne ut hva det er et eksempel på. Andre ting, som en visjon, kan også ha i seg et godt spenn, iallfall i starten. "Vi gir bedre opplevelser ... [av reise, bank, IT, you name it]" -  er kanskje veldig inspirerende når de blir skapt, men etterhvert mister de kraften sin ettersom de går inn i dagligtale. Historiene må holdes levende.

Det er da vi trenger en Linda Eide, som forteller oss med stor kraft og innlevelse hvordan det er viktig med formidling. Hvordan vi kan bli bittelitt bedre av å lære hennes antydningskunst. Det gjelder å forenkle, kutte ut trend-ordene og fylle på med konkret sammenheng og kontekst. Meirfiksjon handler om å tørre å la folk tolke selv, og satse på at vi tolker tilstrekkelig likt til at vi kan dra sammen i samme retning.

Og det er her konferansen som helhet - med arbeidsmiljø med selvstendighet og gode historier faller sammen. Gjennom forskningen min fant jeg ut at folk godt kunne bli inspirert av gode foredrag, og så likevel ikke få noe resultat i organisasjonen. Fristelsen til kontroll blir ofte for stor. Man blir inspirert, legger fine planer for framtida, og tenker at det er et resultat i seg selv. Men historiene er ikke produkter, det er starten på en prosess. Dersom man blir fristet til å ta kontrollen, bestemme hva som skal skje, da knuser man dualiteten og tolkningsrommet. Da blir historien død, flat og uinspirerende. Minusfiksjon. 

Jeg har tro på at meirfiksjon eller begreper med dualitet kan være veldig viktig for å sette perspektiv, se ting fra andre perspektiver, og sånn kan det bidra til endring. Du trenger ikke vente med å fortelle historien til du vet hva du vil si med den. Det handler om å prøve seg fram, start med en assossiasjon. "Dette minner meg om...", "jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette", "kanskje det kan være noe å lære av den gangen". En assosiasjon er den enkleste måten å starte å lage egne historier på, og de trenger slett ikke å være foredragsklare for at noen andre kan fortsette, og hvem vet? - plutselig har dere løst et problem dere ikke visste at dere hadde. Og uansett, så kan det hende det var gøy. 

Derfor, vi kan ikke bare dra inn ekspertene, vi må trene på historiefortelling selv også, og ikke minst - trene på å holde tolkningsrommet åpent slik at nestemann også får trent seg. 

 Den største hindringen er ofte tid, i en presset arbeidshverdag, og at det å fortelle hverandre historier oppleves som for gøy for å kunne være nyttig jobb. 

Det å fortelle historier er den enkleste og billigste måten å drive kompetansedeling på, skape engasjement, og minne oss på hvilke verdier vi står for, og hva vi holder på med. Det koster lite, og kan gi mye. 

Hvem vet hvilke resultater det kan gi i organisasjonen? 

* Og en liten påminnelse: Pål Molander fra Stami sa, som et ekko fra sist jeg jobba som forsker på kunnskapsarbeid, at å jobbe med arbeidsmiljø er å jobbe med Norges gull. Du kan sette store krav til selvstendige arbeidere, og de løser oppgavene. La folk få bidra i bedriften for å bedre arbeidsmiljø, ikke invester mer i kake på fredag. 

Vedfyrt drømmestamp i sibirsk lerk gis bort til selvpiner

Jeg har nettopp prøvd å bli kvitt en badestamp fra hagen som har stått der, helt lik, i flere år, men som har endret verdi. Se her: 

Drømmestampen per i dag.

Når vi kjøpte huset her syns vi det var utrolig stas med vedfyrt badestamp i hagen. Det skulle bli så fint og flott og vi skulle drikke bobler i det varme vannet mens det begynte å bli kaldt om kvelden på sommerstid. Det var bare én ting - den sibirske lerka skal visst holde i 30 år, men en uheldig stav manglet. Jaja, vi er vel hendte folk - hvor vanskelig kan det være å stramme ringen og få tatt i bruk stampen? Eller å få tak i én ny stav? Det klarer vi vel. Og siden det er vedfyring, kan vi vel likevel bruke den om vinteren? Å drikke grogg eller andre eksotiske varme drikker, kose seg og se frostrøyken sive opp over hagen? Ja, eller det er kanskje best å vente til sommeren igjen? Nå står den der, den forbaska stampen, og forteller oss hvilke store idioter vi er. Vi kommer ikke til å få det til. Til tross for den utrolig kule vedovn-løsningen i aluminium - vi er ikke sånne folk som kommer til å få gjort noe med den der. Så denne er til deg. Er du en som faktisk får det til? Eller er du kanskje sånn som oss og lar håp gå over i desperasjon etterhvert som drømmen svinner hen. Uansett - Velkommen skal du være.

https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=120547081&ref=conversation&fks=120547081

(Trykk her for annonsen)

Det er et ganske interessant fenomen vi som forbrukere går gjennom. Man kjøper aldri en ting, man kjøper aldri en tjeneste, men man kjøper ideen om hva den tjenesten eller tingen skal gjøre for oss. Forbruket er ikke en ting, det er alltid en relasjon mellom noe og noen som ser en mulighet i det. Svært mange varer har en opplevelseskomponent. Det folk vil investere i er ikke en refleksjon av en absolutt verdi, men av en opplevd verdi. Det kan til og med ha høyere verdi for oss nettopp fordi andre ikke ser den samme verdien - det sier noe om oss som mennesker - at vi ser verdien i ei veske til 30 000, eller en glassengel fra bymisjonen, eller i dette tilfellet, en ubrukelig badestamp. 

Dette fenomenet beskrives ypperlig av Knut Rio i en artikkel fra 2015, der han beskriver lottokupongen som den ultimate forbruksvare. Den gir oss mulighet til å drømme om hva vi ville gjort med masse penger, uten forpliktelse. Det viser seg allikevel at når folk vinner i lotto, så bruker de ikke pengene på det de drømte om - da er de langt mer fornuftige enn det de tenkte på forhånd.

Dumme folks skatt, kan de som ikke bruker penger på lotto si. Med den minimale sjanse på en til 5,2 millioner på toppgevinsten, dersom det var bare det man kjøpte. Hvis man kjøper muligheten til å drømme og håpe, så kan det likevel være vel verdt det. Faktisk mer enn om man kjøper noe som man ender opp med å ikke bruke.

Jeg har akkurat lagt ut en annonse på finn av denne sorten, der jeg gir bort det som var en drøm, men som har blitt et mareritt. Og siden jeg har lest Knut Rio, benyttet jeg meg av sjansen til å beskrive dobbeltlivet som en dings som jeg aldri har brukt har endret verdi, fra veldig positiv, til ganske negativ.

Innimellom har jeg tenkt at den kanskje er så mye verdt for noen at de vil betale for den. Til slutt ender det med at jeg gir den bort mot henting, det er mer verdt for meg at den ikke er der, enn at det kan være verdt for noen andre. Så får vi se, da, om denne annonsen slår an hos noen andre drømmere.

https://www.idunn.no/nat/2015/03-04/konsumentens_dobbeltliv_fremtidshorisont_i_vareverden