Nordsjøpionérene, de kvinnelige

Da Frank Aarebrot gjorde sin praktbragd med å forelese på nasjonal tv om 200 år på 200 minutter, nevnte han ofte kvinner, fordi han valgte bevisst å fokusere på undertrykte grupper. De presser ofte på for å få igjennom endringer, men uten å være fullstendig meningsberettiget. Som eksempel presiserte han for oss at vi ikke helt kan forstå hvordan det var for en kvinne på 1800-tallet som alltid var prisgitt sin far eller sin mann. En voksen dame hadde ikke rett til å snakke for seg selv, eie for seg selv med mindre hun var i en særstilling som å være enke, og fram til 1854 arvet hun bare halvparten av sin bror - altså han som arvet brorparten.

Så altså, for de som trodde at stemmerettsjubileet var i fjor og vi nå er ferdig med å snakke om kvinnenes betydning for demokratiet, de kan tro om igjen. Damenes inntog betyr mer enn at damer får rettigheter, det gjør noe med hele samfunnet. Det kan jeg vise med en historie om et lite øysamfunn.

Dette øysamfunnet er kunstig oppbygd, og kimen for det ble lagt på 60-tallet. Mer bestemt kom det mest definitive budet om dette samfunnet lille julaften 1969, når det etter tre år med prøveboring ble gjort et kjempefunn av olje - som skulle få navnet Ekofisk. Ekofisk har blitt ansett som så viktig at det har sitt eget digitale museum, nemlig Kulturminne Ekofisk.

Den norske oljehistoria er unik også kunnskapsmessig. En del land har endt opp med at det er utenlandske selskaper som drifter, og tjener mest penger på, oljefeltene sine. Også i Norge var man helt avhengig av utlendinger for å starte opp feltene. Men med et godt politisk håndverk fra Arne Rettedal ble oljefeltene sammenlignet med fossefallene som et allemannseie, og det skulle bli norske oljeselskaper som drev den norske sokkelen.

Den første nordmannen offshore ble ansatt i 1973, og kom inn i et miljø av virkelige tøffe  roughnecks - det var de som turte være i en jobb hvor et par fingre i manko var småtterier  når store, tunge installasjoner skulle opp med fullstendig manuell styring. Det var iallfall en historie jeg fikk høre den gangen jeg jobbet med HMS-arbeid blant Nordsjøarbeidere. En jærbu av den gamle skolen fortalte om den gangen en kollega ba om å få stoppet arbeidet med å slenge hansken sin i bordet foran arbeidslederen, og beskjed om at det lå igjen to fingre inni den. Jærbuen lot det skinne igjennom at han hadde lite til overs for sånn menneskelig samspill-greier som jeg drev på med gjennom jobben min i SINTEF. 

Dette innlegget er ikke skrevet basert på mine fakta og opplevelser. Jeg har nemlig to søstre. Den eldste, Liv Åshild, var en nordsjøpionér. Den første kvinnelige sykepleieren (eller medic'en som de blir kalt ute) ble ansatt i 1978. I 1979 annonserte Phillips etter ingeniører, og presiserte at de ikke søkte etter kvinnelige ingeniører, men at kvinner var oppfordret til å søke. Som nyutdannet kjemiingeniør fra NTH var min søster Liv i målgruppa og ble med i det første kullet  av damer som jobbet offshore. Hun er med i historien som jeg nå skal fortelle, og jeg skriver innlegget akkurat i dag 31. mars, fordi akkurat i dag fyller hun 60 år!

Liv Åshild fins også i Digitalt museum - sånn så hun ut for litt over 30 år siden.  (Hun ser lik ut nå, hun holder seg godt)

Det er likevel ikke bare hennes historie jeg vil fortelle. For som storesøster har hun vært en inspirasjon til at jeg alltid har hatt lyst til å jobbe offshore, men hun var nok også en inspirasjon for min andre storesøster, Ragna. Ragna skrev hovedfagsoppgave i sosialantropologi om hvordan det gikk med det lille øysamfunnet når kvinnene kom. Hun gjorde feltarbeid som forpleiningsassistent, altså jobbet hun med reinhold og matlaging, som en del av studiet sitt. Hun intervjuet også en del av pionérene om den første tida.

De kvinnelige fagarbeiderne og ingeniørene var nok en viktig bidragsyter til at det gikk færre fingre. De var flinkere til å bruke sikkerhets- og hjelpeutstyr, utstyr som var der, men ofte ikke ble brukt av roughneck-mannfolka. Det tok lenger tid, og kanskje ble det ansett som litt pinglete for de tøffe mannfolka. Kvinnene var fysisk mindre, og det lå det lite prestisje for dem å prøve å framstå som sterkere enn de var, dermed var det nok også enklere å kreve at utstyret ble brukt.

Damene hadde altså et ansvar i å bedre sikkerhetskulturen, men hadde mindre påvirkningskraft på det private. Dette var jo som en brakkeby, der man var rett inn på boligmodulen så snart man var ute av kjeledressen. Mennene vandret rundt i lange underbukser, og de hadde gjort det koselig for seg selv med å henge opp porno på veggene. Dette var ikke så koselig for damene, men for de kvinnelige ingeniørene var ikke dette så lett å bemerke. Som jeg skrev, presiserte Phillips at de ikke hadde mannlige eller kvinnelige ingeniører, de hadde bare ingeniører. Likevel er det ingen tvil om hva som var normen. Ingeniørene som tilfeldigvis var damer prøvde å la være å få oppmerksomhet på grunn av sitt kjønn, og dermed ble det også vanskelig å påpeke at porno på arbeidsplassen faktisk er ganske krenkende.

Damene i forpleiningen, derimot, var i en helt annen stilling. De var også i mindretall, men de var i typiske kvinneyrker, og dessuten var de ofte fagorganiserte. De hadde større frihet til å si at sånn kan vi ikke ha det. De krevde at pornoen skulle vekk, det vet jeg. Jeg husker ikke om de også krevde at mannfolka skulle kle på seg, men jeg vet at det var en effekt av kvinnenes inntog. Heller enn at man var på gutterommet når man var ferdig på jobb, ble det som om man kom hjem til ei stue. Da har man på seg ordentlige klær, og viser ikke fram en gapende y-front.

Faksimile fra Kilden. 

Det er ingen tvil om at dette er en spesiell arbeidsplass, og for meg har den noe mystisk ved seg. Om det er trygghet eller mystikk som har holdt storesøster Liv i sitt arbeid vet jeg ikke helt. Men hun har jobba i nærheten av plattformer hele sitt yrkesaktive liv, i ulike roller. Hun har blant annet jobbet flere år i Paris, og er nå tilbake på Statoil i Stjørdal som HMS-leder for plattformene Kristin og Heidrun.

Uten mine storesøstre hadde jeg aldri hatt drømmen om å komme meg ut i havet for å vaske rom og kutte løk.  Jeg har aldri vært offshore. Jeg tok sikkerhetskurs i 2005 mens jeg jobba på SINTEF, men så begynte jeg å jobbe mer og mer med regional utvikling, så jeg kom meg aldri ut. I mai 2012 tok jeg sikkerhetskurs igjen. Denne gangen betalte jeg selv, og jeg har lagt inn elektronisk søknad hos alle forpleiningsselskapene, enn så lenge uten å få napp. Jeg er kanskje overutdannet og underkvalifisert, men det er likevel der jeg tror jeg har en sjanse. (Hvis du vet om noen som ansetter, send dem gjerne bloggen min). 

De kvinnelige nordsjøpionerene bærer på en viktig historie. Man kan altså si at arbeidsplassen offshore ble normalisert når damene kom. Det ble mindre unntakstilstand, både i arbeidet og i boligmodulen. Det ble mer likt som det er å være i vanlige yrker. Boligen ble mindre ungkarskåk. Som Frank Aarebrot sier: skal vi forstå endringer i samfunnet, må vi forstå posisjonen til de som presser på for endringer, og hvordan de får det igjennom.

Kjære Liv Åshild: Gratulerer med dagen!