torsdag 18. april 2013

Tittel kommer senere...

Det er deilig å komme seg ut av ammetåkeheimen for å foredra. Denne uka fikk jeg en ny og spennende opplevelse i regi av Studentersamfunnet i Bergen. Alle innleggene mine om prokrastinering her på bloggen førte til at noen der fikk inntrykk av at jeg kunne noe om saken. De inviterte meg som innleder til et møte om nettopp prokrastinering. 





Siden jeg har kasta bort så mye tid opplevd så mye på Samfundet i Trondheim, var det en selvfølge å si ja til å gjøre dette. På Regi lærte jeg å sveise, stroppe og gaffe, og til og med å sette lys, og i Styret fikk jeg trening i å arrangere møter. Riktignok snakket jeg bare noen få ganger på Storsalens talerstol, men jeg har vært der mye. Med en gang jeg kom inn i lokalet i Det akademiske kvarter kjente jeg igjen lukta.




Lukta av tom scene. Litt øl, litt metall, litt elektronikk og teknikk, litt ubeskrivelig tilbakeblikk til noe jeg kjenner igjen og liker. I Bergen skulle jeg opp på scenen for å snakke, like etter at lukta forsvant med folka som kom inn i lokalet.

Olav Gjelsvik var først. Filosof, senterleder, og jeg tror ham nok på at han aldri har hatt problemer med prokrastinering. Han snakka mellom annet om prokrastinering ut i fra økonomisk teori om diskontering av ulike verdier, slik at verdien av to ting i nåtid er lik, og da blir det lettere å velge den tingen som ikke gir langsiktig gevinst. 

Jeg snakka som nummer to. Olav Gjelsvik har analysert prokrastinering som filosofisk fenomen, blant annet i boka "The thief of time" (omtale her).  Jeg var det dårlige eksempelet med praktisk erfaring, og noen triks opp i ermet som jeg selv har brukt. Og allerede under middagen kom vi til spørsmål om mine valg. På videregående gikk jeg på en skole med mange flinke folk (og en Harry Potter-aktig hovedbygning vist under): United World College of the Atlantic. 



Jeg var vant til å være flinkest i klassen uten særlig innsats, men her var det flinke folk som også hadde disiplinen i orden. Min respons til de flinke folkene var prokrastinering, og det fortalte jeg om. Olav Gjelsvik undret seg om jeg ikke hadde konkurranseinstinktet i orden - og da måtte jeg svare at det var mye jeg ikke hadde i orden. Det er jo problemet med å være det gode eksempelet på dårlige vaner. Man må stå for at man var umoden i responsen til en utfordring.

Jeg kan ikke si at jeg tok utfordringen på strak arm - jeg må si at jeg valgte å jobbe enda mindre enn før fordi jeg mistet motivasjonen av å ikke være blant de flinkeste i klassen. 

Og nettopp der har du det. Når jeg holdt innlegg valgte jeg å være så åpen som jeg aldri har vært før. Det er faktisk greit å fortelle om det, det blir først pinlig når noen spør meg om hva jeg holdt på med, og hjelper til med analyse. Da er jeg tilbake i den tidligere situasjonen. 

Jeg klarer ikke stå der med rak rygg og si at jeg står for det jeg gjorde. Det er jo akkurat det jeg ikke gjør. 

Jeg klarer heller ikke stå der med rak rygg og kalle meg ekspert på prokrastinering. For jeg vet jo bare hva jeg gjorde for å komme meg ut at det, og så har jeg delt det. I et analytisk perspektiv er det bare løsrevne taktikker, ikke en overordnet strategi. 

Kognitivt sett har jeg ikke tro på vakre, overordnede strategier. De er som regel ubrukelige i praksis annet enn som motivasjon til å fortsette å vase seg igjennom virkelighetens jungel. 

Men emosjonelt sett skulle jeg gjerne ønsket å ha vært konsistent gjennom mange år, handlekraftig og et eksempel til etterfølgelse. Når jeg ikke er det, så er det iallfall godt å vite at det er noen andre som ikke er det også, og som stiller spørsmål som gjør det verdt å fortsatt være opptatt av temaet prokrastinering.

To av dem, fritt etter hukommelsen: 

Hvorfor fortsetter jeg med det jeg burde, selv når jeg vet at jeg burde slutte og det er ubehagelig å fortsette med det jeg prokrastinerer med?

Mitt svar etter å ha tenkt meg om: dersom man havner inn i prokrastinering og ikke vet hvordan man skal komme seg ut av det, fortsetter man mens ubehaget ved å prokrastinere øker. Det øker, og samtidig minker det relative ubehaget ved arbeidsoppgaven man prokrastinerer. Når disse to krysser hverandre, slutter man å prokrastinere og begynner å gjøre det man skulle. 




Og det siste, som jeg ikke har noe svar på: tidsoppfattelsen vår endres jo eldre vi blir, sånn at for en åtteåring er ett år mye lengre enn for en åttiåring. Vil man, etter å ha lært seg teknikker, bruke mer eller mindre tid på prokrastinering jo eldre man blir?

Se det var et spørsmål man kan bruke mye tid på å reflektere prokrastinere over!


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...