fredag 18. november 2011

Kreativitetsakseleratoren – kan man gjøre kreativitet, entreprenørskap og innovasjon til folkesport?


Neste onsdag har jeg fått den tilliten at jeg skal være programleder for Akselerasjonskonferansen på Beitostølen. Jobben min blir å lage en ramme for konferansen slik at folk får med seg mest mulig hjem derfra, og det ser jeg på som en kjempeutfordring. Alle de som melder seg på en konferanse har et forhold til de tre ordene i overskrifta. Hvordan kan jeg bidra til at det som sies i foredrag av folk som er gode på innovasjon faktisk fører til handling? Jeg har kommet fram til at Kung Fu Panda blir en viktig bestanddel, men for å forklare det må jeg igjennom litt mer tradisjonelle kilder til innovasjonsledelse.


Hvorfor er innovasjon viktig? Fordi komparative fordeler i større og større grad kommer fra evnen til nyskaping i leveransen, sier Tidd og Bessant i den fjerde utaven av boka «Managing Innovation». Den boka er relevant fordi den er på pensum for studenter over hele landet som skal lære innovasjons- og teknologiledelse. Forøvrig sier forfatterne at det er et problem at man ikke blir enige om en enkel definisjon på innovasjon. Nå skrives dette fra et perspektiv der det handler om kontroll over det ukjente, men jeg mener at de tar for lett på dette med kreativitet. Det blir enda synligere i en annen bok, von Stamms «Managing Innovation, Design and Creativity». Der starter man med å si at det er stor enighet omkring definisjonen av innovasjon - det er et enkelt regnestykke. Det ser sånn ut:

I= K+i

I står for Innovasjon
K står for Kreativitet
i står for implementering.

Hun skriver videre at kreativitet handler om å komme opp med ideen – det er et individuelt anliggende, og så er det en laginnsats som skal til for å utvikle, raffinere og implementere ideen. Analysen av næringslivets utfordringer med implementering er jeg enig i, det intuitive elementet i kreativitet står ofte i motsetning til management sitt ønske om kontroll.

Men så er det noe jeg lurer på: blir kreativitet ansett som et individuelt anliggende fordi det meste av kreativitetsforskning har kommet fra psykologien som har individet som felt? Von Stamm skriver på den ene siden at kreativitet kan trenes, men på den andre siden hevder hun at de personlige preferansene til henholdsvis ledere og designere/kreative personer er såpass forskjellige at det er nødt til å bli kræsj. Von Stamm refererer også til forskningen til Teresa Amabile (1999) som setter opp en liste av hemme- og fremmefaktorer for kreativitet, som faktisk er bygd på det samme forskningsfundamentet som den norske arbeidsmiljøloven. Dette må jeg komme tilbake til, den tror jeg kan bli like genial for innovasjon som fosselovgivningen var når Arne Rettedal forhandla om rettigheter til olje i Nordsjøen.

Hun nevner altså forskning som viser alternative muligheter, men jeg syns ikke hun intergrerer disse godt nok. Enda et eksempel hun nevner: Csikszentmihalyi har forsket på verdensledende kreative personer. Han hevder at høyt kreative mennesker ikke utviser entydige personlighetstrekk. De er både utadvendte og innadvendte, maskuline og feminine, har høyt arbeidstempo og lavt arbeidstempo i ulike faser osv. Kan vi tenke oss at istedet for at det er de superkreative som er spesielle, at de kanskje har fått ut et helhetlig potensiale som ligger latent i alle? La oss prøve.

Siden jeg er antropolog er jeg for det første programforplikta til å fokusere på individet som en del av fellesskapet – og jeg vil hevde at den kollektive implementeringsprosessen er minst like kreativ, kanksje enda mer kreativ enn det å komme på ideen. Ta filmen Kung Fu Panda – en god kilde til læring om ledelse i en usikker tidsalder. Det er ikke vanskelig å finne på at en utrent Panda skal bli verdens beste Kung Fu-mester, i filmen skjer det av en ren tilfeldighet. Så gjelder det å trene som om man har tro på ideen, få prøvd og feilet nok til at man ser både noe som fungerer og ikke fungerer.

Mest av alt handler det om å slippe opp på kontroll. Ikke ved å la Pandaen trene seg selv, for det kan han ikke. Ved å slippe opp på trua på at man vet hvordan en panda skal trenes. Det er dette som er utfordringen til Shifu, Pandaens mester. Først når han klarer å stå overfor Panda og si, jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre deg til mester, men det skal jeg, forløses filmen. Etterhvert finner Shifu en løsning som er overraskende og genial: Pandaen er så glad i mat at det er motivasjon nok til å trene. Det blir som en lek, og sånn blir han god. Og så, når det blir alvor må Pandaen også få troen på seg selv. Da kan han gjøre ting som ingen andre kan.

Filmen later til at håp og tro på at det en gjør er bra selv i usikre omstendigheter er langt viktigere enn å ha kontroll. Det er ikke tilfeldig, det passer godt med den pragmatiske filosofen Richard Rorty (1989) som hevder at håp skaper handling. Problemet er når håpet ligger i å ha kontroll, slik det er tendenser til i disse «Management»-bøkene.

Og når det gjelder kreativitet, entreprenørskap og innovasjon som folkesport? Der har jeg stor tro på at denne typer perspektiver skal gjøre det enklere for folk å implementere kreativitet på arbeidsplassen slik at resultatet blir innovasjon.


Referanser:

Amabile, T.M. (1996), Creativity in Context, Westview Press, Boulder, CO.

Csikszentmikahalyi, Mikaly (2000). Beyond Boredom and Anxiety. San Francisco, Jossey-Bass Publishers.

Tidd, J. and J. Bessant (2009): Managing Innovation. Integrating Technological, Market and Organizational Change. 4th edition. Chichester: Wiley


von Stamm, B. (2003), Managing Innovation, Design and Creativity, Chichester, John Wiley & Sons

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...