Hva har overfallsvoldtekt med kreativitet å gjøre? Vi må ha mer av det siste for å få mindre av det første.

Det er helt tydelig at vi ikke har løsningene klare for hvordan overfallsvoldtekter skal forebygges. Debatten i det siste har både gitt oss

1.      helt konvensjonelle svar på problemet – mer penger til politiet. 

2.      kreative løsninger som ville ført til mindre menneskeverd for alle – interner alle asylsøkere.

De konvensjonelle løsningene setter fokus i sluttfasene - enten at folk som ellers ville ha voldtatt blir skremt av politiet fordi de er der fysisk, eller fordi de blir tatt etterpå. Så lenge straff i Norge har disiplinering og restituering som formål heller enn avskrekking, er dette en kostbar og lite effektiv strategi. Forebyggingen må komme tidligere, men heller enn å stigmatisere enkeltgrupper bør man nå bredt. Likevel, i en kreativ prosess må slike svar komme fram i dagen, nettopp slik at vi kan få kommet oss videre til de løsningene som er gode. 

På et slikt omtålig felt som overfallsvoldtekter blir det enda synligere at kreativitet ikke bare handler om å kunne komme opp med lure løsninger, de må kunne implementeres på en måte som er inkluderende. Man må skape velvillighet, ikke motstand. Lure løsninger handler om å vri ressurser. Ikke bare å tenke noe annet, men også å gjøre noe annet enn det vi gjør i dag, uten alt for mye penger. En hver kan komme opp med en løsning som koster, men det som er virkelig kreativt er å skape stor effekt per krone.

Men hva kan kreative løsninger her være? Et slikt svar fikk jeg i forrige uke, et som var så enkelt at det var slående hvor smart det var. I Stavanger er det nemlig forebyggendekurs i voldtekt på asylmottaket. Torhild Skårnes, ansatt i prosjektstilling om overfallsvoldtekter, har utviklet og gjennomført kurset, og den lure løsningen hun har kommet opp med bør hun hedres for. Hun har nemlig klart å lage og holde kurs på en måte som ikke stigmatiserer asylsøkere.

Kurset angriper problemstillingen fra et vitnes synspunkt, altså hva man kan gjøre dersom man ser at en voldtekt kan skje. Det er ikke for å belære om hva som gjelder her i landet og at voldtekt ikke er lov. Det vet jo asylsøkerne allerede, og langt de fleste av dem er ikke en gang i risikosonen for å utføre en voldtekt. Med å vri perspektivet bittelitt, involveres asylsøkere i samfunnet ved å diskutere forskjeller mellom her og der de kommer fra, og hvordan vi sammen kan forebygge voldtekter. De er med på å diskutere dette fordi, hold dere fast, de er enige i at dette er en uting som vi ikke vil ha i samfunnet vårt.

De behandles ikke som potensielle overgripere – det kan fort bli både belærende og respektløst. De er ressurspersoner, og at de blir tilbudt dette kurset som nyankomne, betyr ikke at vi som har vært her hele livet eller attpåtil er kvinner, ikke kunne ha deltatt og bidratt på samme kurs. 

Kurset er ikke den eneste løsningen som gjør at Stavanger har lyktes i en null-visjon om overfallsvoldtekter. Det er en av mange, og responsen til kurset er heller ikke entydig positiv. Det bare peker mot at det fins mange flere løsninger som ingen har tenkt på ennå. Det interessante her er hva vi kunne fått til dersom flere hadde tenkt kreativt som Torhild Skårnes. Det er faktisk mulig å trene på å være kreativ, og hun viser fram at det er nyttig. Særlig når man jobber med de mest alvorlige problemene i samfunnet.

xxxx
Etter en kommentar syns jeg at jeg må ta med at et problem med kurset er at det holdes for asylsøkere som gruppe, og kan dermed føre til den stigmatiseringen man forsøker å unngå. Kan vi tenke oss å faktisk holde kurs i andre sektorer? Samarbeid på tvers av samfunnsgrupper? Dugnader?