torsdag 24. september 2015

Derfor blogger jeg


I dag leste jeg Audun Farbrot sin sak om de fire vanligste barrierene som gjør forskere skeptiske til å blogge. Det er mange gode grunner til at jeg blogger, men først har jeg kommentarer til Farbrots fire store.

1.Det er en tidstyv

Ja, det kan det være, hvis man ser blogging som noe annet enn den forskningen man skal drive med, og at man tenker at deltagelse i sosiale media betyr at man må følge med på alt mulig som skjer rundt.

2. Sosiale medier er en endeløs strøm av uvesentlige trivialiteter

Joda, det er riktig, og for meg er det her tidstyven slår inn. Ikke fordi det er så trivielt, men jeg oppfatter twitter som massevis av ting som er interessant, men som jeg ikke klarer å følge med på. Mesteparten av det jeg skriver på twitter starter med «Nytt blogginnlegg».


3. Skjønner ikke hvordan det funker

Jeg skjønner ikke kommentarfelt. Jeg klarer gjerne ikke å skape det under mine egne innlegg, og jeg orker ikke følge dem ellers. Jeg kommenterer sjelden interessante diskusjoner på Facebook. Da blir jeg så nysgjerrig på hva som skjer videre at jeg bruker masse tid på å følge med på ting som hindrer meg i å gjøre det jeg egentlig skal.
Likevel skjønner jeg mye mer av hvordan det fungerer enn når jeg prøvde faglig blogg for første gang i 2006.




Her er oversikten over mine første blogginnlegg. Tallene viser antall kommentarer og antall lesere, de har hatt nøyaktig ingen lesere. Den ene kommentaren, ja den skreiv jeg selv. Bloggen var bare for inviterte, og jeg inviterte altså ingen som ville lese det jeg skrev.  Min lille kanal har ikke massevis av lesere nå heller, men det er iallfall mer enn ingen nå som den er åpen.

4. Frykten for kolleger
Ja, den skjønner jeg. Jeg har mange dyktige kolleger som ikke blogger, og som sikkert ikke ser verdien av det. Jeg insisterer likevel på at bruk av arbeidstid på blogging er forsvarlig, det har gitt meg veldig mye.

Og her kommer altså mine grunner for at jeg blogger:

1. Skrivetrening.

Før jeg begynte med blogging hadde jeg ofte massive skrivesperrer. Jeg syntes nesten alt jeg skrev var dumt før jeg hadde jobba med det masse. Også den akademiske teksten krever mengdetrening på skriving, og det får man ikke når man ikke skriver. Derfor har bloggen min et spenn fra ting som handler om det å skrive og å få til å jobbe kreativt med tekst, til presentasjon av de argumentene jeg skal bruke i avhandlingen. Og dessuten noen ting som ikke handler om noen av delene, for av og til får jeg bare lyst til å oversette dikt, eller uttrykke meg på helt andre måter.

2. Rydding av mentalt overskuddsmateriale. 

Av og til er det noe annet enn det jeg skal skrive om som jeg er opptatt av. Det tar plass i hodet mitt, og jeg kan bruke bloggen for å få skrevet det ut og få det vekk, selv om jeg ikke vet om jeg skal bruke det. Det kan være interessant forskning jeg kommer over, debatterjeg kjenner jeg vil kommentere – da er det raskere for meg å skrive et blogginnlegg og så gå videre. Disse publiserer jeg ikke nødvendigvis før mye seinere, men det kan ha vært til god hjelp underveis

3. Modning

Noen ganger syns jeg det er så tungt å ta fatt på stoffet mitt at jeg heller vil skrive blogg. Da prøver jeg å blogge om det jeg skal skrive om uansett. Det er ikke det jeg kanskje skulle gjort, men det gjør det lettere å ta fatt på oppgaven etterpå. Jeg tror jeg blir en bedre forsker av å bytte medium innimellom. 

Når jeg prøver å skrive forskningen min så enkel som jeg kan i bloggform får jeg en annen forståelse for det jeg skriver om. I større grad enn når jeg skriver oppsummeringer akademisk og engelsk må jeg utfordre meg selv til hva det egentlig er jeg mener. 

Skriving er som snekring. Man må velge seg materialer, finne ut hvordan de skal kuttes og føyes sammen, og sammenføyningene må helst se fine ut. Sammenhengen mellom ulike forfattere, og utforskningen av min egen posisjon kan gjerne gjøres som blogg først, før man går løs på akademisk skriving.


NB!

Hvis jeg skulle lagt til min største barriere mot blogging, er det denne:
Man må komme seg videre til å faktisk skrive akademisk tekst. Om man bare skriver blogg for å lure seg unna det man egentlig skulle, blir bloggen prokrastinering eller det fine nye ordet jeg har lært meg: pre-krastinering. Det betyr at man utsetter de tyngste oppgavene ved å stadig gjøre det som er lett, men likevel en del av jobben. Prekrastinering er bedre enn prokrastinering, som betyr å aktivt utsette alt man skal, men likevel, her må man finne balansen.

Som med alt annet, må man lære seg hvor grensen går for god bruk av sosiale medier. Det er bare å hive seg utpå. Man skal gjerne over grensen en gang eller to også, for det er sånn man lærer seg å kjenne både fordeler og begrensinger. Det er som med den berømte boksen. Det å tenke utenfor boksen er ikke det samme som å ikke vite hvor boksen er. Skal man tøye grenser, må man gjøre det fra en posisjon hvor det faktisk betyr noe å gjøre det.


Se der: da fikk jeg skrevet 1000 ord, og klokka er ikke ti engang! 

God torsdag fra Kris :-)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...