torsdag 14. juli 2011

Dr. Innovasjon og mysteriet med det lille sosiale handicappet

Dr. Innovasjon er tittelen Adresseavisa har valgt å gi mitt og Kirsti Jensen sitt siste innlegg, og koblingen finner du her Jeg tenkte at jeg kunne avsløre med en gang at vi ikke bare har lyst til å skrive i avisa, vi har også lyst til å være med å utvikle den nye akademiker-rollen som blir en nødvendighet i kjølvannet av at det skal være så fryktelig mange PhD-kandidater.

Hvis man er en litt aksjons-orientert forsker som jeg, og som i tillegg elsker å jobbe og skrive sammen med folk, kan jo sånne sideprosjekter plutselig ta en del mer tid enn de skulle, og det i seg selv kan jo være et hinder for å fullføre en PhD. Derfor har jeg den siste måneden prøvd å omdefinere min egen PhD-grad sånn at den kan handle om innovasjon i PhD-rollene. Og så skulle jeg selv stå for innovasjonen, for hvis vi virkelig mener at vi er aksjonsforskere og skal skrive om innovasjon, da er det jo veldig viktig at vi har prøvd oss litt på innovasjon selv også. Men så er det noe med å holde tunga rett i munnen og skille hattene. Når er jeg innovatør? Når er jeg akademiker? Og i forhold til at vi fikk ganske sterk kritikk for vårt forrige debattinnlegg: Når er man bare en provokatør?

Heldigvis kommer jeg fra et fag, Sosialantropologi, hvor det å undres  over, og posisjonere forskerrollen er en viktig praksis. Siden du uansett blir plassert inn i et sosialt system (av informanter eller lesere) er det greit å kunne gjøre rede for selv hvilken rolle man hadde, slik at man kan etterkomme vitenskapens krav om etterrettelighet. 

Et mildt sosialt handikap kan for eksempel være en fordel for en sosialantropolog. Det at man kommer utenfra, og ikke bare prøver å passe inn, men også stiller veldig dumme spørsmål som folk tar for gitt, kan gi nye og overraskende svar om ting vi kjenner godt til vanlig. Et kjent sosialantropologisk triks for å skaffe seg dette handicappet er å dra langt avgårde. (Om det også er varmt og fine badetemperaturer der du kommer er ikke viktig, men kan sees på som en bonus.) Jo nærmere hjemme du er, jo mer tid må man bruke på å skrive om egen rolle og hvorfor man selv om man er en del av en kultur, er i stand til å skrive om det.

En annen sak man må vurdere, er hvordan man skal minimere sin egen påvirkning som forsker inn i et felt. Bare det å få folk til å tenke over spørsmål de aldri har vært borti, gjør jo at de tenker nytt. Heldigvis er overgangen fra tanke til handling ganske lang, så som regel har ikke det antropologen spør om eller skriver særlig effekt. Aksjonsforskning, derimot, er en retning av samfunnsforskning der man tenker at her kommer jeg til å påvirke uansett, så hvorfor ikke påvirke på best mulig måte? Selvfølgelig løper man risikoen å måtte stå til ansvar for handlinger som du til slutt ikke er enig i, men jeg mener at det er en risiko vi må ta. Jeg er fullstendig uinteressert i å bruke skrivebordsskuffen som min mottager når jeg skriver, og jeg tror også at jeg må følge opp det jeg skriver med handlinger som kan bidra i en positiv retning.

Som mange andre ting, kommer også aksjonsforskning i grader. I sin mildeste form så handler det bare om å ha samtaler med de man skriver om, samtidig som at man skriver for et akademisk publikum. Man skal altså kommunisere i to retninger samtidig, og man bør bidra i begge retninger. Når vi nå har skrevet i avisa om vår egen stilling som PhD kandidater, og også kanskje håper på at noen inviterer oss med som noen som har noe å melde, så er det ikke denne milde formen for aksjonsforskning vi snakker om. Da snakker vi om å plassere oss midt oppe i vår egen suppe, og samtidig utføre det som heter "autoetnografi" - eller det å skrive om seg selv og ens egne opplevelser, eller om hva noen andre synes om de innspillene vi har lagt ut i verden.

Dersom man ikke har noe sosialt handikap, men befinner seg midt i den handlingen man skal studere, risikerer man å få et ganske stort akademisk handikap, siden det blir vanskelig  å ha et analytisk blikk på fenomener man selv har vært medvirkende til å konstruere. En ting er at det blir vanskelig å skille mellom de begrepene og teknikkene man har presentert, de begrepene og teknikkene som noen andre har lært av forskeren, og hvordan man skal skrive om dette. En annen ting er at det å hele tiden ta et metaperpektiv på det man holder på med, bare er bra i en viss grad. Og det siste, i disse ACEM-meditasjonstider, man må jo være fullstendig klar på hva man holder på med, og hvorvidt en selv har økonomisk interesse i forskningen.

Noen vil synes at det er en selvfølge at man ikke skal være en del av eget datasett. Jeg mener derimot at man skal prøve, så langt man kan. Selv den delen der man selv er innovatør og skriver om det er mulig, det er bare veldig, veldig vanskelig. Jeg tror ikke engang jeg får det til, ennå. Så enn så lenge tror jeg at jeg skal holde meg til en mild variant av aksjonsforskning. Så til glede for alle som venter på at jeg skal skrive masse om de morsomme positivt avvikende greiene som fins der ute, har jeg omdefinert omdefineringen av PhD-prosjektet mitt. Og hvis det er noen som lurer på hva vi ville ha bidratt med, så er det selvfølgelig bare å spørre.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...