Kontorstoler du på meg?

Det fantastiske hjemmekontoret begynner å bli komplett. Siste tilskudd på stammen var en stol jeg kom over på Gjenbruktsbutikken. Jeg ble faktisk så glad at jeg måtte skrive litt om stoler.

Stolen er en viktig, men ofte skjult del av arbeidshverdagen. Nå toucher vi inn på arkeologenes område, både hva den materielle kulturen kan si oss om symboler, økonomi og kultur. Tenk deg styrebordet, det store ovale, med de høye, høye stolene. Eller domstolen og kongssetet. Sitter du i slikt er det vanskelig å falle mellom to stoler. Men tar du aldri den risikoen å sette deg annerledes, kan det jo hende du blir satt.  

Kontormøbelprodusentene hevder at de bidrar til økt produktivitet og redusert sykefravær, og det skal man ikke se bort ifra. En godt designet stol, lærte jeg av designer Kjersti på kontoret ved siden av mitt, den trenger man mer enn et bilde i en katalog for å representere. Stolen, om den er godt laget, trenger ikke å være den beste stolen du har brukt de første fem minuttene. En god kontorstol skal kunne holde deg komfortabel og produktiv i minst åtte timer. Ved arbeidsdagens slutt er det ikke sikkert at du bruker de samme kriteriene som når du setter deg ned i møbelbutikken for å teste. Derfor er det en policy fra HÅG som lager kontorstoler at du får låne dem en uke før du bestemmer deg om du vil ha en. Men jeg er ikke sikker på om en stol er nok. 

Kjønnsmessig vurdering

Gunnar Birkeland fikk for en tid tilbake i overkant mye pepper for sine uttalelser om at menn er bedre ledere enn kvinner. Folk mener at det er hårreisende at det er mulig å mene noe slikt i 2012, og han måtte beklage uttalelsene.

Det kan virke som det er like vanskelig å snakke om kvinners kapasiteter som om rasisme. Det til tross for at i motsetning til hudfarge, gir kjønn helt åpenbart forskjellige genetiske betingelser, og sannsynligvis ulikheter i erfaringsbakgrunn. Forferdes vi bare av holdningene, og krever beklagelser, tar vi ikke egentlig debatten.

Mitt bidrag kommer fra sidelinjen. Jeg er ikke del av regionens næringsliv eller arbeidsliv. Jeg bor på Karmøy, men jobber i Trondheim. Organisasjon og ledelse er mitt fagfelt, men kjønn er ikke tema i mine studier. Likevel, når jeg kom over forskning som viser at kvinner er bedre ledere enn menn, kunne jeg ikke dy meg for å fundere offentlig.

Forskningen til Zenger og Folkman, publisert i Harvard Business Review, er basert på 360 graders evalueringer av ledereffektivitet. Totalt ble 7.280 ledere vurdert. Det kom fram at kvinner er bedre ledere på 13 av 16 områder. Administrasjon er faktisk ett av de tre områdene menn er bedre på.

Dette er interessant sett i lys av at Birkeland mente at kvinner er bedre til å administrere, mens menn er mer beslutningsdyktige. De to andre områdene var vedlikehold og kundebehandling. 

Vinneren av konkurransen er...

Utfordringer er viktig for kreativitet og innovasjon. Ganske enkelt kan det sies slik: "Tale er sølv, tiltak er gull". 

En utfordring til seg selv er en ny opplevelse: av erfaring, av mestring, av kreativitet i praksis. 

Daniel Hjorth skriver om hverdagskreativitet – slik som vi alle presterer i liten skala nesten hver dag - det er ikke slik at planer skal implementeres i virkeligheten. Planer er virkelige. 
Heller enn å snakke om realisering av muligheter, slik man gjør i en rasjonell beskrivelse, oppfordrer Hjorth til å forstå handlinger i organisasjoner som aktualisering av det virtuelle. 

Altså –planer eksisterer allerede på ett nivå, den trenger ikke realiseres. Imidlertid må den omsettes i praksis, som er en annen form for realitet enn det skrevne, så å si på et annet plan.

Mens man gjennomfører en tenkt plan må det stadig gjøres justeringer i handlingsmønster og praksis etterhvert som planen kommer i kontakt med virkeligheten. Dette er en taktisk tilnærming til å forstå strategi. Riktignok forutsetter Hjorth at planen gjøres av noen og skal omsettes i praksis av noen andre. Men også når man gir seg selv utfordringer kan man se etter måter man må omdefinere, være kreativ fordi man ikke (under noen omstendighet) kunne ha tenkt seg hva som skjer når tanken blir omsatt i praksis. 

Hjorth avslutter med å si at det er det lekende mennesket som finner rom for handling i denne transformasjonen, og oppfordrer til at man prøver å finne ut hva som skjer. “Who knows what might happen when the door is opened to passion and play – familiar to art, literature and entrepreneurship. That is precisely the point. No one does” (2003, 266).