Kunsten å gjøre ting dårlig - mens vi lærer

Jeg heter Kris, jeg er 43 år, og tar timer for å bli bedre til å spille fiolin.

Tror du at jeg er god til å spille fiolin?

( Det går an å blogge fra bil, men det kan muligens hende, bare muligens, at man burde hatt en mikrofon med vindhette. Og så ser jeg at jeg snakker så tregt at det tar lengre tid å si hva jeg har tenkt når jeg skal kjøre bil og snakke samtidig. 

Derfor inviterer jeg deg til å høre og lese innlegget mitt slik jeg hører lydbok. Jeg hører på først, og så blir jeg lei av at det går tregt, og så går jeg over til tekst. Eller så kan du bare ta teksten. Ditt valg). 

Nei, jeg er faktisk ikke så god på fiolin. Men jeg er blitt ganske god på å gjøre ting dårlig etterhvert, og ikke kjenne meg som en fiasko mens jeg holder på med noe jeg ikke klarer. 

Det å gjøre ting man er dårlig på er viktig - om man vil gjøre noe nytt så må man nødvendigvis gjøre ting man ikke kan fra før.

Hvis vi vil gjøre endringer -

Om det er i livet, organisasjonen eller samfunnet vårt,

Så er kunsten å gjøre ting man er dårlig på, er ikke bare viktig, men det er en ferdighet vi kan utvikle.

Hvis vi vil ha endring. Og med klimaendringer, flyktningkrise og krav om stadig innovasjon - det vil vi - om ikke som personer, så som medlemmer av organisasjoner som gir oss jobb og samfunn som gir oss velferd. Det å gjøre ting dårlig, blir en nødvendighet dersom vi ikke skal fortsette å gjøre ting akkurat som før til det kommer andre og tar over for oss.

Og hva er det den ferdigheten går ut på? Jeg skal nevne tre ting.

1. Et tankesett giret for vekst.
2. Hele kroppen må med for at vi skal begripe det nye.
3. Holde på to tanker i hodet samtidig - for å jobbe mot et mål og så justere det når vi får ny erfaring.

Jeg skal bruke meg og fiolinen som eksempel. Fiolin er en av de tingene de ikke går an å øve seg på uten å gjøre det. Går vi til engelsk har ordet praksis minst to betydninger. Det betyr å øve for å få til noe man ikke klarer helt enda, to practice, og det betyr å gjøre noe som vi gjør jevnlig. Alt vi gjør kan være del av en form for praksis.

Så jeg vil ha en praksis for å gjøre ting vi ikke er så god på - og det er noe man kan øve på, mens man øver på det man ikke er så god på.

Vi voksne gjør sjeldnere ting vi er dårlig på enn barn. Selv spilte jeg fiolin fram til slutten av ungdomsskolen. Da begynte det å bli veldig klart for meg at mine jevnaldrende som fremdeles spilte var veldig mye bedre enn meg til å spille. De var bedre også fordi de var mye flinkere til å øve.

På det tidspunktet hadde jeg fremdeles et fast tankesett. Jeg tenkte at man enten var smart eller ikke så smart, kanskje fordi læring var veldig enkelt for meg på ganske mange felt. Det er psykologen Carol Dweck som introduserte det uttrykket - og motsatsen er et vekst-tankesett. Hun forsker på barn, og har funnet ut at de som lykkes på lang sikt er de som holder ut med oppgaver de enda ikke får til.

Barn med vekst-tankesett har gode strategier på læring, og derfor fortsetter å prøve på ting som de ikke får til. De med fast tankesett kan gi opp, fordi de tenker at de bare ikke fikk det til fordi de ikke var flinke nok.

Og sånn var jeg med fiolin. Jeg oppdaga altså at de andre raste forbi meg, og konsekvensen ble ikke at jeg ble motivert til å øve mer, men at jeg slutta. I skolefagene skjedde det med meg litt seinere, når jeg flytta til Wales og begynte på IB og ikke lenger var blant de beste i klassen. Jeg kunne blitt motivert av at det endelig var noe å strekke seg etter. Jeg ble istedet sjokkert over at jeg ikke var så flink som jeg trodde, og jobba mindre med skole, ikke mer. 

Dette har jeg sjekka med ganske mange - det er ganske vanlig å slutte med ting i tenåra. Det kan det jo være mange grunner til, at man skal satse på noe annet, at man ikke liker det, osv. Men egentlig er det jo litt rart at vi syns at barn skal ha en smak av alt mulig på skolen for at de skal være innom ting, men for voksne så skal vi være så spesialiserte at vi skal holde på med få ting. Men vi lærer det til ungene, og vi voksne bør huske på det. Når man møter ting man ikke helt vet hvordan man skal løse, da kan man ikke gi opp. Man må ha gode strategier for å holde på med ting som man ikke får til… enda.

Det andre er at vi må ha med hele kroppen på å lære. Alle abstraksjoner må gjøres konkrete for at vi skal kunne begripe dem. Ikke nødvendigvis gripe med hendene, men det må være sanselig på måter som gjør at vi forstår det med hele oss, ikke som en redusert læresetning som kun er en reproduksjon av noe andre har lært.

Ken Robinson som forsker på læring, sier det ganske godt. Vi har utdanningssystemer som utdanner oss for gradvis mindre deler av kroppen. Det første vi kutter ut er beina - de fleste skolefag foregår på pult - men da har vi enda med oss hendene som skal tegne og skrive. Etter hvert kutter vi ut musikk og kunst og håndverk og gym og vi slutter å tegne. Helt til vi kommer oss opp til universitetsnivå der det er bare hodet vi skal fokusere på, og der er idealetprofessoren som bare trenger kropp for å frakte den sjenniale hjernen sin fra sted til sted.

Jeg kom ikke lenger i universitetssystemet enn til en doktorgrad i endringsledelse - så jeg er heldigvis fremdeles mer enn hjerne.

Noe av det jeg skrev om i avhandlingen var hvordan vi som kunnskapsarbeidere har utviklet oss til å være vårt eget viktigste instrument for arbeid. Når vi skal lære noe, så må vi fremdeles gå veien via sansene. Vi må gjøre ting konkret for oss selv. Vi må begripe noe, altså gjøre noe forståelig sånn at vi kan gripe fatt i det og finne ut hvordan og hva det nye betyr for oss.


Det tredje er at vi må utstå ubehaget det er å ikke være så god man kunne tenke seg, og det krever at man kan ha to tanker i hodet på en gang. 

Jeg kan fremdeles bli slått av mindreverdighetskomplekser når jeg ser at jeg ikke strekker til, og at det er så mange som er så mye flinkere enn meg på veldig mange områder. For det er veldig lett å tenke tusen tanker om hva man kunne ha gjort. Å gjøre de tusen tingene krever tid og innsats. Og dette er grunnen til at man må utstå å gjøre ting dårlig også på jobben. Det at man vegrer seg for å gjøre ting konkret, er grunnen til at man ender opp med handlingsplaner og strategier lange som vonde år som alle vet at man ikke kommer til å gjennomføre. Men skal ha fokus på det ene eller det andre, men uten konkrete handlinger betyr at ingenting er prioritert og som gjør at man egentlig ikke har en strategi som er gjennomførbar. Det vil si: man unngår å feile ved å ikke gjøre noen ting. Er ikke det en fiasko i seg selv? 

Men det er en digresjon. Skal vi gjøre noe, har vi valgt noe, vi har valgt noe vekk - og det må vi kunne holde ut mens vi lærer. Det er det jeg kjenner på når jeg spiller fiolin. Da jeg begynte etter jul var jeg mye dårligere til å spille enn jeg var da jeg slutta. Jeg hadde mye dårligere fingre enn ører, så jeg hørte jo at jeg ikke traff med fingrene der jeg skulle. Men jeg holdt ut den første tida, selv om jeg heller kunne malt kjellergangen. 

Jeg har fremdeles for dårlige fingrer til å lage den lyden jeg ser for meg i hodet. Og jeg har for dårlige ører til å alltid høre når jeg spiller skeivt. Det går ikke raskt nok. Og hvis jeg øver for mye, så får jeg vondt i skuldrene. Det er rett og slett masse å passe på - så jeg må fokusere på en ting av gangen. Av og til er det håndleddet. Av og til er det intonasjonen, og av og til spiller jeg fordi det bare er gøy.

Jeg har ikke tenkt å spille for noen - som voksen slipper jeg heldigvis å vise fram hva jeg kan på kulturskolekonserter. Jeg har bare tenkt å finne ut hva det betyr for meg å spille fiolin - og jeg er helt overbevist om at det å holde ut å spille fiolin dårligere enn jeg skulle ønske, hjelper meg å tøyle det ubehaget det er å være nybegynner i felter på jobb - slik at jeg ikke går i ekspertfella. Ekspertfella er det at man stoler på at det fins noen andre eksperter på noen andre områder, og det er noen andre som tetter hullene mellom min kunnskap og de andres kunnskap. Men det gjør det ikke, og dermed må vi være så gode på å være dårlige at vi klarer å se hvor det finnes hull i kunnskapen mellom eksperter.

Derfor trenger man en praksis å kunne gjøre ting mens man lærer - holde ut ubehaget - reflektere over hvordan man bruker innsatsen, og så justere seg inn til det beste man klarer.

Og det er kunsten for å gjøre noe dårlig.

Bli gjerne med - og fortell meg gjerne om hva du liker for å kunne forsette å være dårlig på noe!

Ja. Kommentarer må bli i kommentarfeltet på Positive avvik på facebook, for vettu hva, jeg forstår ikke denne bloggerløsningen min lenger. Men før jeg bytter plattform, så er jeg her og fortsetter å være litt amatør på publisering, for ærlig talt, jeg har nok av ting jeg kan trene på å være dårlig på!