Sider

fredag 9. november 2018

The grand finale – avhandling, prøveforelesning og disputas



 Om to uker skrider jeg inn i auditorium EL2 i elektrobygget på Gløshaugen, den gamle høyskolens høyborg. Jeg stiller meg forrest i podiet, og går sannsynligvis fra å være doktorand til å ha en phd-grad innabords. Det er bare meg som skal vurderes. Jeg får ikke karakter. Etterpå kan gå med en ring jeg aldri har sett, og når jeg reiser med British Airways slipper jeg å velge mellom Ms og Mrs, men kan titulere meg Dr. 

Men hvordan foregår det egentlig, og hva er det som skjer?

I slutten av juni leverte jeg avhandlingen min for å bli vurdert, og i juli fikk jeg bekreftet hvem som skulle sitte i komiteen som skulle vurdere avhandlingen. Det er tre stykker, en fra utlandet, en fra en annen institusjon enn NTNU, samt en fra instituttet som administrerer arbeidet. Dette er akademikere som velges ut fordi de er i tilgrensende felter, og det de mener vil være interessant for den som som disputerer. I mitt tilfelle er det den australske organisasjonsforskeren Stewart Clegg fra UTS, University of Technology, Sydney og organisasjonsantropologen Benedicte Brøgger fra BI.

Begge de to eksterne har hovedforedrag på den norske organisasjonskonferansen NEON som arrangeres i dagene før disputasen. Det sier noe om hvorfor datoen er valgt, men for meg sier det at tematikken min kansje ikke er så marginal som jeg noen ganger tenker. Riktignok er begge to bredt interesserte organisasjonsforskere, men jeg blir jo glad av at det er bra folk jeg skal få diskutere doktorgraden min med.

Komiteen administreres av Tim Torvatn fra institutt fra industriell økonomi og teknologiledelse, IØT for kort. Jeg vet ikke helt hva det innebærer, men jeg regner med at han sørger for at de snakker sammen og forteller hvordan det er vanlig å gjøre det ved NTNU. F. Eks har han sikkert sagt noe om rammen for disputas hos oss. Først kommer en innstilling om hva komiteen mener, og så kan man møtes til disputas.

At når innstillingen først er positiv, så kan man være så slem man bare vil, men i prinsippet har man allerede bestått.



Sånn er det nemlig ikke i Sverige, der det visstnok ikke er uvanlig å stryke på disputas. Innstillingen, som kom for fire uker siden, altså seks uker før disputas, den var for min del ganske positiv. Komiteen sier at det er noen utfordringer med oppgaven, men ikke verre enn at jeg skal få komme og forsvare den offentlig, som er det disputasen er. I praksis skal jeg vise at jeg har skrevet avhandlingen min selv, og at jeg vet mer enn akkurat det som står der.

Dette har jeg gledet meg til i mange år. Jeg syns alltid det er en opplevelse å være med på, det er den mest rituelle formen for diskusjon igjen på universitetet. Det er en forestilling, med faste roller, og nesten alltid altså fast resultat. Selv om jeg nå er del av en eksplosiv andel doktorander, som nr. 369 på NTNU bare i år, syns jeg likevel det er stas at jeg nå skal få være med på forestillingen selv.

Publikum går inn først, og så skrider vi altså inn. Noen kommer til å ha på seg kappe. Vi andre har bare litt pene klær. Opprinnelig var doktoranden en utsending fra en professor og veileder, for å vise min professors styrke i kamp mot en professor fra fremmede eller til og med konkurrerende universitet. Doktoranden skulle vise at man kunne forsvare institusjonens ære, som er tittelen man har mellom innstilling og endelig godkjenning.

Vi har alle fått nye titler, forresten. Jeg har blitt doktoranden som skal vise meg verdig det akademiske selskap. De to eksterne i komiteen har nå blitt til førsteopponent og andreopponent som utfordrer meg til kamp i manesjen.

Tradisjonelt er førsteopponent grundig, men velvillig. Andreopponenten kan være skarpere i kantene, og fokusere mest på svakhetene i oppgaven. Uansett skal det være en anledning for doktoranden å kunne vise fram egen kunnskap. Det er ikke alltid det blir sånn, og deri ligger spenningen, også nå. Jeg vet ikke om jeg klarer å være kjapp nok, og modig nok til å kunne framstå som den verdensvante akademiker jeg aldri har vært. Men det kan skje. Det kan også skje at jeg henfaller til plumpe vitser for å komme meg unna vanskelige tema. Det får også være greit. 

For at jeg skal kunne vise at jeg faktisk er akademiker og kan tenke selv, legger de på en ekstra utfordring. Det er den såkalte prøveforelesningen. Da gir komitten meg et tema som de mener jeg kunne ha skrevet mer om, eller som jeg burde skrevet mer om. Jeg har vært ganske bekymret for prøveforelesningen, for det kunne jo rett og slett hende at de ba meg om å snakke om noe jeg ikke kan noe om. Da har jeg to uker til å sette meg inn i det.

Jeg fikk tema for prøveforelesning i dag. Mailen kom i morges, den var kort. ”Her kommer tittel på prøveforelesningen din. Det er fint om du gir meg en tilbakemelding på at du har mottatt denne.”

Så kom det én setning. 14 ord. 6 konsepter som kan problematiseres. En tittel, og det er alt. Da viste det seg at det er en mulighet til, som jeg ikke hadde tenkt på. Det kan nemlig se ut som om prøveforelesningen er noe som kommer i forlengelsen av avhandlingen. Det er iallfall det jeg tror jeg har tenkt å bruke det til. Det er et tema jeg kunne snakket meg varm om med praktiske eksempler, men det er ikke poenget her. Jeg skal jo få vise fram at jeg er en akademiker, så da skal den forelesningen være teoretisk orientert.

Faktisk gleder jeg meg. De neste to ukene skal jeg få lov til å konsentrere meg fullt ut om å være akademiker, dykke ned i materialet og forberede formidling. Det blir gøy, og jeg har ikke gjort det uten å være syk eller i jobb i tillegg på veldig lenge.

Selve dagen blir sånn:
10.15 Prøveforelesning: “Organizing innovating efforts – how to involve participants in reflective processes when resources are scarce.”
13.15. Disputas. Tittel på oppgaven: Experience offerings with a purpose? Aesthetic innovation and organizing with duality.

Dette er åpent for alle, og jeg håper på full sal. Det skal forsvares offentlig. Blant annet betyr det at man inviterer til spørsmål fra publikum, såkalte ex auditorio. Det viktigste å vite om denne muligheten er dette: Ikke still spørsmål! Mens jeg mer enn gjerne svarer på alle spørsmål både før og etter, er det formelt sånn at man bare stiller spørsmål under disputasen dersom man ikke syns at doktoranden fortjener tittelen phd. 

Så der. Lurer du på noe?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar