Oppfølging til "sykemeldt småbarnsmor"

Nå har jeg stått fram til hele verden  NRK ytring og Dagsnytt Atten og sagt:  "jeg er sykemeldt fordi jeg er sliten". De ordene har jeg som regel sagt med tårevåte øyer. Selv i situasjoner hvor jeg har tenkt: nå må du da takle dette, det er jo helt legitimt å være sykemeldt, har tårene presset på. Til folk jeg er fortrolige med er det greit. Til en del andre har det vært veldig veldig flaut og personlig, det at jeg ikke har klart å holde tårene for meg selv. 

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli nå. Jeg har fremdeles ikke så mye å gå på, jeg takler ikke alle reaksjoner.  De fleste reaksjoner har vært utrolig positive. Jeg har fått så mye kjærlighet at om jeg roter til med mine akademiske jobbutsikter får det bare være.

Slitenheten min er altså grunnen til at det har vært svært lite aktivitet på bloggen. Jeg har stort sett bare hatt en ting jeg har klart å skrive om. Det er den ene teksten om det å være sykmeldt. Det jeg skriver nå, det er en blanding av tidligere versjoner og det jeg har opplevd nå med publisering av kronikken og oppmerksomheten etterpå.

De første månedene skrev jeg slett ingenting. Jeg orket ikke å være i nærheten av et skriveprogram. Men kverna i hodet gikk kontinuerlig. Jeg er jo forsker, langt ned i ryggmargen, og følte et behov for å forstå min egen erfaring. Først: Skulker jeg egentlig? Hvorfor får jeg ikke til å ta meg sammen? Så: Har jeg forårsaket situasjonen selv? Hva i meg er det som gjør at jeg var utsatt for å bli sliten? Er det jeg som har ansvaret? Og nå, når jeg nesten har forsonet meg med begge de to foregående bolkene: nå når jeg klarer å holde hodet over vannet, hva annet enn tid trengs for at jeg skal kunne komme meg tilbake i full jobb?

Da jeg jobbet altfor mange timer i uka som oppdragsforsker, spøkte vi mye med vår kjennskap til veggen. Vi var flere som tilbragte våre første arbeidsår i en firmaleilighet sammen med to eldre menn som alltid jobba. Fra jeg sto opp til jeg la meg satt en av dem ved spisebordet med pc-en sin.  Da gjorde jeg det også.

Jeg jobbet så mye at jeg begynte å kjenne at det ble for mye. Venner av meg ble sykemeldt, og jeg forsto at jeg også var i faresonen. Den gangen var jeg oppegående nok til å tenke at det var bedre å handle før enn etter. Jeg bestemte meg for å gå til psykolog. Der jobbet jeg mye med å lære meg å sette grenser. Det var veldig effektivt. Bare det at jeg var nødt til å møte opp til time hver uke, i Trondheim, gjorde at jeg måtte sette en grense for hvor mye jeg kunne reise. Jeg telte aldri reisedøgn, men det å ha uker i strekk hvor all min våkne tid gikk med til jobbing, det var slett ikke uvanlig.

Min siste nær-veggen opplevelse , har jeg ikke kommet så heldig ifra. Jeg har ikke møtt veggen, ikke med bravur uansett. Jeg har ikke funnet meg selv på et sted hvor jeg ikke visste hva jeg skulle, eller våknet opp i en pøl av mitt eget blod, slik som Ariana Huffigton.  Men jeg fant veien til legen med noen fysiske symptomer jeg ville ha hjelp med, og da jeg begynte å gråte bare fordi han spurte meg om jeg var sliten - da foreslo han sykmelding. "Du kan ikke ta fra meg den ene delen av livet mitt jeg behersker" - sa jeg da, og forlot kontoret hans.

På mitt eget doktoreringskontor kjente jeg meg plutselig veldig, veldig sliten. Kanksje han hadde rett i at jeg kunne ha godt av en sykemelding? Den dagen, etter å ha fortalt legen om familiesituasjonen min, kjente jeg at jeg ikke hadde noe å gi. Derfor ringte jeg tilbake og takket ja til sykemeldingen, og satset på at sju arbeidsdager skulle fikse problemet.

Jeg fikk fornyet sykemeldingen i 50% selv om jeg skammet meg over det. Det var flaut å si at jeg var så sliten av familien at jeg ikke orket å gå på jobb, en jobb jeg liker godt. "Du kommer til å føle deg enda mer sliten nå når du er sykemeldt" sa legen. Han hadde rett. Og etter noen uker var jeg tilbake i 100% sykmelding.

I forbindelse med timen etter sommerferien som ikke var sommerferie - kom følgende tekstmelding fra legen: "Kristianne, V L Ervik. Vdr. Din "university of life" situasjon og hva som eventuelt kan være pensum der: Så kan det fra "university of xxx" se ut til at dette kan være en solid men litt vel brutal bekreftelse på at du er på et veldig spennende og riktig faglig spor? Take it into consideration. ;-) Hilsen nn*, xxx legesenter."

Det tok forskerhjernen mitt som et mysterium. Det var da jeg begynte å skrive mine erfaringer. Flere ganger. Og om igjen. Det var deilig å kunne skrive, i stedet for å kverne på de samme tankene om og om igjen. For det ga ikke slipp. Konklusjonene endret seg. Takknemlighet overfor de som betaler skatt var en av dem.  Den sitter i.

Men jeg har tenkt mye på det med svakheter som blir omdefinert til styrke. Les Katrine Aspaas sin "Raushetens tid". Brene Browns "Uperfekt" og Anita Krohn Traaseths "Godt nok for de svina". De viser svakhet, og hvordan de og andre kan bli sterkere av det. Men det hjelper ikke når man er i hengemyra og kroppen har gitt kraftig beskjed om at den ikke vil mer.

Paradoksalt nok har jeg selv fått mange tilbakemeldinger på at jeg er sterk og modig nå. Men jeg har fremdeles ikke et hode som fungerer. Jeg kommer til å ta sovemedisin igjen i kveld. De siste dagene har jeg prøvd på yoga-øvelsene som har fungert godt de siste ukene. Nå er de umulige å få til. 

Hodet spinner av uro. Tror du meg hvis jeg sier at reaksjonen min på at kronikken var på nett var å ligge i senga og spy med skallebank? Kroppen min har definitive symptomer på noe. Legen min tror alt handler om slitenhet, selv om jeg fremdeles får tatt prøver for å finne ut om det kan være noe annet. Jeg hadde likt det bedre.

Når det ikke er noe annen årsak enn omgivelsene, og jeg fremdeles ikke klarer å se hvordan jeg skulle prioritert annerledes da jeg ble den eneste voksne i familien pga min manns sykdom, ender jeg opp med dette: Takknemlighet. Og om jeg kan bidra til at vi kan snakke annerledes om svakhet, tror jeg at vi kan forebygge bedre. Mengden tilbakemeldinger jeg har fått tyder på det. Mange har vært forutseende til å gå ned eller ut av stilling som småbarnsmødre. Ære være dem som har tatt kostnaden av vanskelig familiesituasjon selv.

På Dagsnytt Atten klarte jeg ikke å svare på det spørsmålet om hvordan jeg skulle prioritert ned, tatt ferie eller jobba mindre. Jeg hadde jo snakka med reporter om det tidligere, og da sa jeg at ferie hadde vært en for kortvarig løsning, og at jeg er vant til at jeg takler alt. 

Jeg har aldri lært å være svak, det var det jeg skulle si. Det er noe jeg har trengt å lære i det siste. Og kanskje da blir det lettere å se utfordringen så tidlig at man kan gjøre noe med det. For det har jeg lært gjennom studiene mine: det er bedre å innse nederlag og prøve en annen vei, på nytt eller ikke i det hele tatt, enn å fortsette med full fart mot stupet. 

Det er lett å si, men for meg skulle det vise seg at det er veldig vanskelig å ta inn over seg.

*Jeg velger å ikke bruke legens navn siden jeg har trukket ut veldig små biter av det han har sagt til meg. Han har slett ikke sagt at jeg skal være sykmeldt for å lære noe, men at det kan være en erfaring å ta med i arbeidet seinere. Det viktige i denne sammenhengen er å understreke hans bidrag som inspirasjon til min egen tenking, ikke å få en vurdering av hans behandling av meg.